Maud, slik ble fjellbryllupet

[anaina]

Håper du ikke har hatt bryllupet ditt enda, jeg lovet jo å formidle noen erfaringer vi gjorde oss på vårt fjellbryllup. Jeg skrev et kjempelangt innlegg om alt rett etterpå, men ble selvfølgelig logget ut mens jeg skrev, så borrte var det, og etter det gikk piffen litt av meg. Har vært på bryllupsreise og hatt mammaen min innlagt på sykehus i 2 1/2 uke, så det er blitt litt styr.

 

Nuvel, vi hadde et superflott bryllup, godt hjulpet av omgivelsene, og hadde bedre vær enn det var lov å håpe på 900m i september... Det var ikke bare sol, det var vindstille og varmt!

 

Gjestene våre kom opp på fredag kveld, og vi droppet å ha noe "bli kjent-opplegg", men folk satt seg ved bordene og spiste litt middag etterhvert som de kom, og det ble litt blandet av det, og ellers var det mer eller mindre mingling i peisestua, men ingen fest.

 

Vi la selve vielsen ganske sent (kl 4), slik at folk hadde god tid til å gå på tur og bruke fjellet litt på lørdagen, før omkledning. Vi opplyste om turmuligheter etc ved frokosten, noen slang seg med for å se etter moskus, og kom tilbake og hadde sett 17 stk, og var helt yre, mens andre bare gikk på turer mer eler mindre på måfå fra fjellstua. De som gikk lengre turer hadde matpakke, mens de som kom opp lørdag, eller kom tidligere tilbake, fikk lunsj på fjellstua.

 

Noen av gjestene ordnet gavebordet med jeg og forloverne var hos frisør, vi hadde med en bok der de skrev opp alle gavene og giverne, så har vi det samlet til takkekortskrivingen.

 

Kjolen min var i tovet, strukturert ull, med overdel i blonde, og chiffonkant på underskjørt og ermer, og et lite chiffonslør under håroppsatsen. Den passet nydelig til brudgommens bunad og til omgivelsene. En venninne hadde strikket pulsvarmere i lys mohair med gullstråd, og helkede gullkanter, i tilfelle det ble kaldt, det ble det ikke så jeg brukte ikke saueskinnskragen jeg hadde med i tilfelle, men pulsvantene brukte jeg ute, og tik dem av til middagen.Buketten min var en oval kransform, ikke rundbundet, men med hvit lyng, røde bær, litt roser og grønne blad stukket inn. dattern min hadde en miniutgave med bare lyng og bær.

 

Vielsen var helt nydelig, vi var i hagen der det fortsatt var mest grønt, men litt høstfarger, og satte opp bordet til underskriving etc. foran en nydelig steinmur. De ringte med matklokka på stabburet for å få folk til å samle seg i hagen. Mannen min ville gjerne stå og se at jeg kom, og pappa ville gjerne følge meg, så vi kom gående sammen med datteren min (som nektet å bære noen blomster, og bare løp opp til stefaren sin...), mens Gåtes Kjærleik (er å vilja vél) runget i hagen, og folk allerede begynte å gråte. Vel oppe satte vi oss på en benk (vi hadde bare 2 hagebenker, 1 til oss, og 1 til min syke mor, resten sto, og det var ikke noe problem), mens forloverne stod bak, neste sang var en allsang, men ganske ukjent, så vi hadde en av gjestene som forsanger, og det fungerte fint selv om han var mest solosanger på det første verset, men det var han forberedt på, og sang høyt og kraftig. "venta inte med att älska till du blir gammal..." Vi hadde trykket opp alle tekstene til musikken i vielsesprogrammet, blant annet fordi vi ikke hadde noen annen tekst/dikt som ble lest, og alle sangtekstene betydde noe for oss innholdsmessig, og det fikk vi også god tilbakemelding på. Så var det vigslerens tale -som var befriende fri for forhåndsprogrammert tekst, men nær og personlig- og vigselshandling, og etterpå solosang(på boks) Mitt hjerte er ditt. Deretter spilte vi Bryllupet på Dovre av Svendsen som utgangsmarsj, og vel nede ved hageporten møtte vertskapet oss med en Krekling Royale (kreklinglikør og cava), og så snudde vi oss til den tårevåte forsamling og ropte dem ned til oss, og så var det klemming og smil og tårer og aperitif på tunet.

 

Jeg hadde aldri i verden trodd at det skulle ta så lang tid, men det gjorde det, og etterpå skulle vi fotograferes i hagen, først med foreldre, så forlovere og så alene, mens gjestene minglet på tunet og etterhvert gikk til bords for å vente på oss, og akkurat på det feilberegnet vi på tiden, så de måtte vente ganske lenge, det tar faktisk lengre tid enn amn aner å skulle fotograferes, selv om vi ikke skulle ha SÅ mange bilder. Vi hadde en proff fotograf-venn, og han insisterte på å ha ganske mange eksponeringer av hvert, for å være på den sikre siden, og det tar tid. Skulle jeg gjort det igjen ville jeg nok lagt opp til minst én times pause mellom slutten på vielsen, og til bords, istedenfpor den knappe halvtimen vi hadde.

 

Men stemningen ved bordet var heldigvis god hele veien, gjennom venting, 6 retters bryllupsmiddag og ørten taler. Vi hadde blandet folk godt, så det var deilig å merke at folk hygget seg og det var skikkelig trøkk i stua. Bordet var pyntet med fjellplanter fra 700m og oppover, Menyen var ørret ceviche på einertoast av lokal fjellørret, moskuscarpaccio (det eneste stedet som får lov å servere moskus, og får skrottene når det skytes dyr som har gått ut av reviret sitt), hvileretten var en hvitvinssorbet smakssatt med kvannplante, hovedretten reinsdyrplomme med kantareller og rotfrukter, så var det norske gardsoster, før desserten, som var en tjukkmjølkspudding(pannacotta) med multecoulis og friske bær. Det var helt nydelig hele veien.

 

Vi ble selvfølgelig klirret opp på stolene ørten ganger for å kysse, og etterhvert klirret jeg på mitt eget glass og kunngjorde at dersom de slo på bordet istedenfor glasset, betyr det at foreldrene må kysse. Dét slo veldig an, og de måtte i ilden opptil flere ganger, og særlig svigers har vel ikke kyssa offentlig på 35 år, så det var moro. men våre foreldre er fortsatt gift på begge sider, og det er kanskje en forutsetning for at man skal kunne bruke den. Eller var det ikke lagt opp til samlede røyke/tissepauser, vi var for mange og for få doer til å gå på likt, men folk snek seg ut litt mellom retter og sånn, og det fungerte fint.

 

Ettersom vi oppfordret de som hadde bunad om å komme i det, og middagen var rett fra vielsen, hadde vi lagt opp til omkledning for de som ønsket det, dermed ble det nesten en times pause totalt, med skifting, røyking etc, mellom middag og dans, og det syns vel de fleste var deilig. Toastmasteren og forloverne samlet folk sammen igjen og lagde plass til dansen, og så kom vi "skridende" inn til forspillet av låta vi hadde valgt å danse til "it had to be you" med harry connick jr. Det var veldig morsomt, vi hadde investert 90 minutter med en danseinstruktør uka før for å slippe å tråkke hverandre på tærne, og det gikk fint. Enkle foxtrot-trinn, og så litt "buggi" eller hva det nå het på slutten når låta blir emr uptempo. Ingen av oss er vant til pardans, men vi lærte det på 90 min, med en liten oppfriskning på rommet om morgenen før vielsen.

 

Så var det dans i en drøy time før vi tok kaka, dvs at det nesten var 2 timer mellom middag og kake, og det var de fleste glade for. I praksis var det dans i an snau halvtime etter vår dans, og så var det mest prating en god stund, før dansegulvet fyltes igjen en halvtime før stengetid. Vi hadde valgt å ikke ha et digert landsens kakebord med masse kaker, bare bryllupskaka, med ei kransekake (som min 84-år gamle bestefar bakte) på den ene sida, og et fat med avletter (gudbrandsdalsk spesialitet som min 73år gamle svigermor stekte) på den andre. Vi møtte endel motbør på å ikke ha flere kaker, så vi la på en ekstra etasje -fra tre til fire- på bryllupskaka for å være helt sikre på at det ikke ble tomt (det ville vi jo hørt om de neste 30 åra fra hans familie...), men selv etter at kakerestene ble satt fram etter frokost søndag, var det to hele etasjer igjen. Vi hadde også ordent litt saltsnacks som ble satt fram , men det gikk ikke mye av det heller.

 

Vi hadde med laptop med spilleliste koblet til anlegg, og det fungerte fint. Vi var innne og endret rekkefølge noen ganger underveis, men stort sett gikk det greit. Rett før vi ble kastet ut av serveringsdamene(da hadde vi holdt på 1/2t lengre enn de egentlig skulle jobbe), stod et fullt dansegulv inkl min hvithårede far og to tanter på snart 60 og hoppe bjeffende opp og ned til "who let the dogs out", og deretter veivet de med armene og hoiet med på beastie boys' "fight for your right to paaaarteeey", så det viser bare at foreldregenerasjonen MÅ ikke ha Beatles og Elvis! Vi hadde egentlig planlagt å spille unchained melody som klinelåt til slutt, men byttet det ut med ivar medaas' "Dar kjem dampen", og det ble allsang og 40 stk på dansegulvet som klinget i usynlige bjeller på refrenget... Moro

 

Allsangen fortsatte på nachspiel i en av de små overnattings-stuggu'ene, faren min hadde med seg nachspielbag, og høstet anerkjennelse for sin drevenhet av den yngre festlyden, han kommanderte de yngre gjestene til å få med glass fra personalet, så det kom to bøtter(!) med glass og ble full servering på nachspielet.

 

Brudeparet tuslet hjem til senga i halv fem-tida, og da hadde en av forloverne mine og sønnen hennes vært på rommet og IKKE hatt knekkebrødsmuler i senga, men laget en sti av roser fra døra til senga, strødd roseblader oppå dynene. På bordet sto en hjerneformet kake, et herteformet, rødt kubbelys og fyrstikker, og to likørglass fra fretex med ny gravering på stetten; nemlig vårt monogram(som hun hadde laget selv) og bryllupsdato, og rosa likør i glassene. Det var SÅ nydelig, så vi bestemte oss for å ta morgengavene der og da. Jeg hadde gitt ham en lommeur til bunaden dagen før, så han kunne bruke det på den store dagen, men hadde en ekstra presang i bakhånd, nemlig et kult dørskilt med våre navn på, til vårt felles hjem. Det likte han godt (ble skrudd opp med det samme vi kom hjem). Jeg fikk store love-rings øreringer i hvitt gull fra charlotte lynggaard, og ble helt målløs. jeg hadde kommentert dem hos gullsmeden da vi var og kjøpte ringer, og sa jeg syns de var så fine, men at det var synd de bare var i hvitt gull og ikke sølv, for det gjorde dem så hinsides dyre....

Jaja, vi hadde jo egentlig ikke råd til det, men det er greit å gå på sparebluss litt nå!

Litt sen bryllupsnattselskov klarte vi jammen meg å få til også, selv om ingen av oss hadde trodd det da vi gikk fra nachspielet. Den romantiske stemningen på rommet reddet oss der.

 

Vi slet oss tidlig opp for å spise frokost med de som skulle dra tidlig, og også de som skulle ut på tur søndag før de skulle reise hjem. Vi hadde kjøpt en gjestebok til gavebordet som vi glemte kvelden før, så den la vi fram til froksoten. Etter frokost satt litt i solveggen med gjestene og spiste litt kake og drakk kaffe, og litt pø om pø pakket vi sammen for å dra. Selv om de fleste hadde vært flinke og gitt oss gavekort, måtte vi ha to biler til alt sammen.

 

Det var en lang tur hjem, og vi var ikke hjemme før sent på kvelden. mannen min hadde tatt avspasering på mandagen, men det hadde ikke jeg, og det angret jeg på. Man blir fryktelig matt og sliten!!

 

Men det var en flott opplevelse, og virkelig verdt alt! Spesielt morsomt å høre at gjestene også satte pris på det, likte seg på fjellet, syns vielsen var spesielt nydelig, koste seg med maten etc. Vi har fått langt flere positive og insisterende tilbakemeldinger enn vanlig høflighet ville tilsi. Blant annet på selve seremonien. Det er stas.

 

En kona til en kompis har lagt ut noen bilder på sin blogg, se litt ned på siden på www.hildtanja.blogspot.com

 

Lykke til med ditt bryllup, Maud

 

 

[anaina]

*dytter*

Håper jeg rakk deg før du dro til fjells selv, Maud.

Lykke til med bryllupet imrogen!