Selektiv mutisme, skolestart og usikker lærer.

[Bomchicka Wah Wah]

Datteren min med Selektiv Mutisme begynte i førsteklasse i år. Vi har fått igang mange fine tiltak, ei knallgod ansvarsgruppe, en utrolig flink veileder som besøker skolen en gang per måned og egen assistent til datteren min som er sammen med henne hele skoledagen og 2 timer på SFO hver dag.

Alikevel har ikke skolestarten gått helt som hverken jeg eller datteren min så frem til.

I tillegg til mutisme har datteren min impressiv- og ekspressiv dysfasi. Hun ligger nå som 6-åring på nivå med en 4-åring i språkutviklingen (I følge test gjort i mars -06, men jeg mener hun har kommet ganske mye lengre siden da). Dette er selvfølgelig en utfordring i seg selv mtp skolestart og det faglige.

Selv føler jeg hun tar igjen klassekameratene i språkutviklingen og at hun stadig forstår og lærer mer og at mutismen nå er det verste for henne.

 

Datteren min er en veldig glad og livlig jente. Hun elsker å mestre og kan bli ganske så furten om hun ikke får til. Hun er for eksempel utrolig flink til å tegne, og veldig nøye.

Veldig vàr og sårbar. Hun tåler ikke at andre irrettesetter henne og blir veldig lei seg om noen gir henne en beskjed og hun tolker det som strengt. F.eks; hun somler med spisingen i langfri og læreren ber henne slutte å tøyse og spise ferdig slik at de kan ta friminutt. Dette tolker hun som en krenkelse og bryter ut i gråt.

Dersom hun faller og slår seg og noen ser det holder hun igjen gråten. Vil ikke vise at hun fikk vondt.

 

Jeg tolker mutismen til datteren min som en del av dysfasien. Jeg tror hun har alltid vært klar over at hun ikke får til å snakke like godt som jevnaldrende, og da har hun like godt holdt seg taus slik at ingen skal høre henne si noe feil.

Veldig selvbevisst, er kanskje ordet jeg leter etter.

Hun har nok en mild form for mutisme, hun snakker høyt og tydelig i butikken, på cafè, hvor som helst selv om det er mennesker rundt oss som vi ikke kjenner. Hun blir mer reservert om vi er på besøk eller har besøk, men hun kan snakke såpass høyt til meg eller pappaen at besøket hører henne.

Hun snakker også lavt med meg og pappaen på skolen slik at andre hører oss, så lenge de ikke ser på oss.

 

Så kommer vi da til det jeg anser som veldig vanskelig.

Læreren til datteren min er utrolig usikker. Det virker som hun ikke har satt seg inn i dette med mutisme.

Hun sier stadig "det er så rart dette at hun aldri snakker, snakker hun virkelig helt normalt hjemme???!"

Ja, sier jeg hver gang.

 

Hun er så usikker på hvordan hun kan høre henne i lesing og vite at datteren min lærer noe.

Om hun skal spørre datteren min når hun rekker opp hånda. (Vi er usikre på om hun rekker opp hånda fordi hun vil svare eller om hun gjør det fordi alle de andre gjør det.)

Jeg har spurt datteren min om hun rekker opp hånda fordi hun vil svare på spørsmålet til læreren, jenta mi sier at ja, det vi hun. Jeg har bedt læreren om å spørre datteren min, men hun TØR IKKE?!

Er også vanskelig å få kontakt med læreren da hun alltid kommer løpende i det det ringer inn til første time, og når jeg henter på sfo er læreren gått hjem.

Føler også at jeg ikke blir tatt på alvor når jeg prater med læreren og kommer med ønsker eller forslag til hvordan ting kan gjøres. Jeg er bare 23, og jeg ser ut som jeg er 16. Ikke akkurat autoritær.

 

Nå er det bare 2 mnd siden skolestart, men jeg mener læreren burde være mer åpen i forhold til å ta seg tid til å prate med meg og kanskje bruke en halvtimes tid en kveld på å google litt informasjon om mutisme.

Jeg tenkte nå å skrive ut litt informasjon som jeg skal gi læreren. Helst da informasjon spesielt om mutisme i skolesituasjonen og kanskje spesielt rettet til lærere og skolen.

 

Setter også stor pris på å få høre hvordan dere andre har taklet denne utfordringen.

Leste for eksempel om en mor som skrev om skole/hjem-bok, noe som kunne vært aktuelt for å bli bedre kjent med læreren og komunisere mer med henne.

[Anonym bruker]

Hei!

Det er lærerens JOBB å sette seg inn i hver enkelt elev i klassen. Helt utrolig at ho ikke har gjort noe for å skaffe seg informasjon, i det minste hatt gode samtaler med deg... Kjenner jeg blir helt oppgitt. Jeg jobber i 1. klasse i år, og noe av det viktigste er netopp å bli godt kjent med hver enkelt elev og ikke minst ha god kontakt hjem. Gjør deg litt tøffere enn du er, lag deg en liste, og be om et møte etter skoleslutt neste uke. Si hva du mener er hennes oppgave i forhold til din datter. God ide å finne frem info, som hun kan/skal lese. Be henne komme med alle de utfordringene hun ser i skolehverdagen med din datter, og så må dere sette tiltak og mål for tiden fremover. Dette er virkelig egentlig lærerens oppgave, men tar ikke ho initiativ, så kan jo du prøve. Kanskje ho bare trenger et "spark bak"

Lykke til.

 

[Bia-liten]

Har ikke selv barn med dette problemet, men kjenner en som er lærer til en. Vet at de har hatt tverrfaglige møter både innad i staben på skolen, og med PPT og Barne- og UngdomsPsykiatrien i kommunen. Kanskje en ide å spørre om/når det blir holdt et slikt møte og om du kan være med på et.

 

En skole/hjem-bok kan nok være godt slik at dere får fortalt læreren tilbakemeldinger dere får, men husk at et barns opplevelser ofte farges av det siste de har opplevd, så slik hun husker skoledagen trenger ikke være likt slik læreren har sett det der og da.

 

Venninnen min overtok klassen sin i 4., så hun kunne jo kjøre et annet opplegg siden barna er eldre, men hun startet blant annet med å leke "cowboyduell" der man må rope "PANG!" Det ble til hjelp for barnet som glemte seg siden det ikke var et ord. De andre barna var visst i fyr og flamme over det lille "PANG-et!" Det kan altså komme!

 

Så litt nøkternhet: I dagens skoleklasser kan det ofte være mange barn med spesielle behov, så det kan være læreren har måttet satt din datter "på vent" for å ta det som haster mer først. De har taushetsplikt, så som forelder vet du ikke nødvendigvis om dette. Det kan være noe av grunnen til at du føler det tar lenger tid før læreren tar fatt i problemene enn du ønsker.

 

Til slutt: Lykke til! Og som du ser over..... plutselig en dag kan det løsne noe. Som du sier er hun jo kommet langt allerede!