er det slik

[Anonym bruker]

at stebarn står i veien for å få (flere) egne barn...?

[Anonym bruker]

Nei vettu hva. Vi har stiftet familie, og lar ikke særkullsbarna hans styre hvor mange vi skal ha sammen! De ungene blir snart så store at de ikke kommer til å være her i helgene og da har vi mer enn plass nok til egne barn i huset. Jeg føler ikke at stebarna trenger eget rom her, kun for annenhver helg.

[Anonym bruker]

Nå kan ikke jeg svare for andre. Men hos oss/meg er det absolutt ikke slik.

 

Men det er nok det at det er flere som må taes hensyn til, og da mener jeg mor til stebarna. Barna innretter seg, men hos noen er det biomor som ikke gjøre det. Og det betyr at biomor står iveien, ikke stebarna.

 

Og man bør være i ett fint og stabilt forhold. Og det kan ikke være store problemer med biomor. Ett barn sammen kan da gjøre hverdagen enda vanskeligere ettersom biomor bruker barna til å få viljen sin.

[Anonym bruker]

Er vel egentlig helt generelt fra familie til familie.

Men det er klart at i noen situasjoner så kan det nok ha mye å si.

Vil ikke si at de står i veien får å få flere, men det får en gjerne til å tenke seg ekstra nøye om.

 

Barna skal tross alt forsørges og følges opp i skole og aktiviteter, enten det er nå fellesbarn eller stebarn. Hos oss ble det da naturlig å sette stopp etter 2 fellesbarn.

Men nå er jo vi i en situasjon at vi hat særkullsbarn begge 2.

 

 

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Mannen min har et særkullsbarn. Jeg hadde ingen barn da jeg og mannen min traff hverandre.

Det var faktisk mannen min som var mest klar for å få flere barn. Jeg måtte overtales. I dag har vi fått et barn sammen og angrer selvsagt ikke på det! Mannen min ønsker at barna skal få en søster eller bror snart. Jeg vil også ha flere, bare ikke så snart, så må nok overtales igjen, he he

[Gjest]

Akkurat nå så er det sånn at vi ikke har mulighet til å få barn sammen, fordi han har to unger fra før og en eks fra helvete som gjør at vi får så mye ekstra utgifter på ungene at vi ikke har mulighet til en felles nå.

 

Men sånn er vår situasjon. Ingen er bitter eller noe for det, og vi har fremdeles tid. Jeg forholder meg til ting som de er nå, og vi håper på bedre tider.

 

:-)

[Gummelillan]

Vi har vel alle visse kapasitetshensyn å ta?

 

Jeg hadde en datter fra tidligere ekteskap da jeg møtte min samboer. Han hadde ingen og ønsket barn. I dag har vi da totalt tre barn. Sambo kunne nok i prinsippet ha tenkt seg enda ett barn dersom jeg ikke hadde hatt noen fra før, men nå er nå verden ikke alltid slik en ideelt sett hadde tenkt seg og vi stopper derfor på tre (to sammen). For ungene skal jo følges opp til de er voksne og vi synes da 3 er nok.

 

Så ja, tror nok stebarn derfor i prinsippet kan "stå i veien". Men hva med å se på det som bonusbarn som du er så heldig at du faktisk "får med på kjøpet" når du møter mannen i ditt liv? Tror min sambo ser på min datter som like mye hans i dag, og det selv om hun jo da er hver annen helg hos sin biopappa. Hvis vi deler oss opp og gjør forskjellige ting sammen en dag tar han like gjerne å gjør noe sammen med henne som egne. Siden hun er eldst synes han jo også at noe av det de to kan finne på sammen er nesten mer moro enn hva de minste får til.. ;-)

[Gjest]

Enig med Gummelillan.

 

Jeg er fornøyd med situasjonen akkurat nå, jeg. Jeg ga jo opp den tradisjonelle konstellasjonen da jeg ble sammen med min kjære. Men jeg fikk en ny, og koser meg masse med bonusbarna.

 

Klart vi skal få til å få fellesbarn også. Det kommer! Men jeg som ønsket meg 3, må nok fire på krava der.. hihi..

 

Uansett vet man jo ikke om man kan få barn. Det er ingen menneskerett!

[*Ulrikke*]

Ja, det kan være at de står "i veien", for å følge ordbruken din.

 

Sambo har tre barn fra før, og det var egentlig ett mer enn planlagt (sistemann var ikke planlagt).

 

Jeg hadde ingen da vi møttes, er enebarn selv, og har alltid ønsket meg to.

 

Nå er det engang sånn, at tre unger er mye, og fire mer enn nok. Vi har nå ett fellesbarn, og det blir med det ene. Det er jammen mye å henge fingrene i de ukene vi har de tre andre!

[Anonym bruker]

Til Ulrikke:

De 3 som var fra før - de er vel noen år eldre og kan være til hjelp mer enn til belastning? Synes du ikke det er galt at det at han har 3 fra før skal stå i veien for ditt ønske om flere barn?

[♥Snulder]

Her i huset hadde jeg 3 fra før, han 1 fra før og vi har fått 2 sammen.

Helt perfekt for oss. Ikke noe mer strev enn man skulle hatt bare 2! De eldste er selvsagt store og klarer seg godt selv. Ingen problemer med oppfølging:) Har man mange unger, så er det det man legger opp livet etter! Vi tar oss stadig tid til å være bare oss... Det er supernødvendig i en slik setting.

[Anonym bruker]

Galt og galt. Jeg tenker litt mer sånnat gjort er gjort og om det ikke kan endres, så må man tilpasse seg det.

 

De eldste hos oss krever mindre fysisk oppfølging (kler på seg selv, drar på skolen selv, legger seg selv osv.) men totalt sett opplever jeg det som mye mer krevende å ha barn før og i puberteten enn småbarn (mye mer mentalt krevende, dessuten legger de seg jo ikke før oss).

 

Dessuten har jeg opplevd det som helt umulig å skulle belaste eldre halvsøsken med barnepassoppgaver om de ikke tilbyr seg selv - det er mer sånn at når vi skal gjøre noe sammen alle sammen, så er det noen ekstra par armer til å ta seg av den lille. Men å trille tur for eksempel, eller ta seg av den lille om morgenen så vi fikk sovet litt lenger en gang, er helt uaktuelt å be noen om å gjøre.

 

Jeg har tre fra før, han har en fra før og vi har en sammen. Vi var kjærester som ikke bodde sammen og lekte kun familie med barna i ferien de første 4 årene vi var sammen, men da jeg ble gravid, giftet vi oss og flyttet sammen. Det største utfordringen (slik jeg ser det) har hele tiden vært å få henne som hadde vært enebarn i tolv år (og som dessverre er ekstremt bortskjemt) til å håndtere det å bli behandlet som en av barna i familien (som 50/50 enebarn i 7 år har hun alltid vært behandlet som en savnet gjest/venninne). Og det gjør faktisk at jeg ikke bare er skråsikker på at det er helt umulig å få flere barn, men også at jeg føler at det egentlig var en tabbe å få et fellesbarn før vi hadde "kommet lenger" i å integrere barna og tilpasse enebarn-prinsessen til en familiesituasjon. Ikke tabbe ordi jeg ikke elsker ham, men tabbe fordi jeg ser hva det koster av konflikter for oss alle.