Søsken til stebarn............

[Anonym bruker]

Jeg og sambo har lyst på barn. Han har to fra før, 6 og 8 år. Dere som allerede har fått felles barn i tillegg til å ha stebarn, hvordan påvirket det å få egne barn forholdet til stebarn?

 

Har lest en del her i det siste, og det virker som om det er mange dårlige erfaringer og store utfordringer forbundet med dette. Hva er det som er vanskelig? Hvordan kan man gjøre denne forandringen i stebarnas og vårt liv så positiv og smertefri som mulig?

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Vi har felles barn og mannen min har et særkullsbarn. Jeg har et godt forhold til min stesønn og har alltid hatt det. Ingenting ble forandret etter at jeg fikk barn selv.

Det som ble forandret, var vel at jeg faktisk skjønner biomor litt mer ift noen av de tingene som hun har gjort og sagt (men ikke alt). Mine følelser for stesønnen min er dessuten mer avklart (ift meg selv).

Jeg vil absolutt påstå at det har hatt en positiv innvirkning på vårt forhold (meg og sambo) og ift hans fortid, hans sønn og biomor!

 

Lykke til om dere velger å få barn

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Hei.. Samboern min har en datter fra før på snart 4 år. Hun bor hos oss annenhver uke. Vi fikk en datter sammen den 7. september.

 

Selvfølgelig er følelsene sterkere for vår felles datter enn jeg har for stedattern min. Men jeg er veldig glad i stedattern min og vi prøver å legge alt til rette for henne. Det er nok ikke så lett for henne heller i denne situasjonen. Hun er kjempe opptatt av den nye lillesøsteren sin.

 

Så hittil har det gått veldig bra

[Anonym bruker]

Jeg tror noe av det viktigeste er å gi stemor ro rundt graviditet, fødsel, og barseltid.

Ja, jeg vet hvordan det høres, men mener fremdeles at om det gjøres bevares familie relasjonene på best mulig måte.

[Anonym bruker]

Min mann har to fra før. Jenta har flere ganger sagt at hun ønsker jeg skal være mamman hennes og sånt, vært veldig klengete. Jeg har følt dette som litt ekkelt og helt feil. Gutten har hatt mer avstand. Da jeg ble gravid følte jeg at jeg bare måtte ta et endelig oppgjør med dette, ellers hadde jeg ikke holdt ut mer samvær. Jeg tok det direkte opp med barna at jeg aldri kommer til å være mamman deres, ikke kan jeg være det og ikke vil jeg være det. De har mamma de bor hos, jeg er kona til pappa. Mannen min forklarte dem at den nye babyen var en halvsøster, der han er pappa og jeg er mamma, og at den jenta ikke skal være med dem hjem. (ikke på besøk engang, for forholdet til mor er særdeles ille, men det er en annen sak...) Jenta var da 5 år, gutten nesten 4 år eldre. Men rydd opp og tenk gjennom situasjonen på forhånd, og ikke minst vær ærlig med deg selv.

[Anonym bruker]

Vi fikk vår første felles da stebarna var 6 og 7. Det gikk helt fint. Ingen sjalusiproblemer, bortsett fra biomor som gjorde alt hun kunne for å sverte og ødelegge. (Ønsker flere, men hadde da helst sett at biomor først fikk en type eller en jobb eller et eller annet som ga henne et fokus i livet utover det å sitte og gremmes over eksen og hans nye familie).

 

Har i likhet med ovenstående innlegger gjort det klart for barna at jeg ikke er noen ny mor for dem eller lignende, har tilogmed sagt at jeg ikke liker å bli omtalt som stemor, jeg er bare navnet mitt, evt. kjæresten/kona til pappa, eller moren til NN hvis noen spør... Har inntrykk av at stebarna synes det er helt riktig og bra at jeg ikke leker mamma overfor dem.

[-Hengebuksvinet-]

tror jeg det er lite konstruktivt å kreve ro rundt graviditet og fødsel. Greit nok at mannen bør stille opp litt ekstra når dama er sliten og trett, men stebarna bør uansett inkluderes i familien hele veien. (Ikke på fødestua selvfølgelig). Og å begynne å innføre begrep som halvsøsken? Dette synes jeg er direkte feil. Greit nok å si at de ikke får ta med lillebror/søster hjem til mor, om det blir en problemstilling, men hva oppnår du som stemor med å skape dette skillet mellom barna? Jeg ser på mine barn som søsken, og ingen ting mindre. Selv om de har forskjellig far, må de få lov til å oppleve hele og sterke søskenbånd. Også stesønnen min ser jeg på som broren til datra mi, og jeg hadde blitt rasende om noen bemerket for dem at de bare er halvsøsken.

 

 

[Anonym bruker]

Det var ikke jeg som skrev ovenfor om dette med å presisere at de er halvsøsken, men jeg synest hun har et poeng.

Stebarna mine har også disse påfunnene om at de skal ha babyen med seg hjem til mor, og at mora kan hjelpe dem å passe på.

Men de er jo søsken så hvorfor ikke?

Også alt som vi gjør annerledes med våre enn hva de gjorde for dem, liker de å trekke frem. Da må en jo forklare at det er fordi de ikke har samme mor, fordi de er halv søsken.

De vet jo dette, men det skal allikevel tvinges frem. Kasnkje fordi de selv liker å distansere seg.

Det var jeg som sa om ro rundt, graviditet, fødsel og barseltid. Jeg sa ikke at de ikke skal inkluderes i familien, eller eksklluderes fra familien, men kanskje bør hovedtyngden akkurat når det røyner på ligge på den andre siden av barnasfamilie akkurat da. Tror ikke noen vil ta skade av det. Barna er jo da med sin mor, og hvor kan de noen gang være tryggere enn hos sin mor, om de skulle ha et stort behov for trygghet. Som mor selv, og datter i mange mange år, det er ingenting som kan sammenlignes med mors kjærlighet.

[Anonym bruker]

Må innrømme at jeg hisset meg ganske mye opp da jeg leste disse innleggene.

 

Jeg har selv en liten datter og et lite barn i magen (med ny mann). Eldstemann blir altså like nær sine søsken som deres stebarn sånn helt biologisk formelt.

 

Men å legge opp til at de skal kalle hverandre halvsøsken og å presisere at de aldri kan få ta med søsken hjem, er ikke det å overføre deres egne konflikter til neste generasjon?

 

For min del er det innlysende at de er søsken og jeg vil gjøre alt som står i min makt for at de begge skal føle seg helt inkludert, og at de voksne får ta sine tap på kammerset. Far til eldstemann har en del manipulerende trekk og forhistorien er ikke ukomplisert. Men at det skal bli hennes problem er helt uaktuelt. Jeg kommer nok til å si at babyen ikke kan få være med nå, men kanskje når den blir litt større og kan snakke og gå. Det er da klart at hun må få vise frem sin verden til søskenet sitt, og at søskenet skal vite hvor storesøster er når hun ikke er her.

 

Min nye mann har syntes deler av dette er tungt, men vi jobber sammen med problemstillingene og han ser at det er min kjærlighet til barnet mitt som er motivasjonen og gjør så godt han kan han også for at datteren min skal få lov til å være uttalt glad i sin far. Vi har valgt å ta noen runder på familievernkontor også for å bli bedre til å håndtere dette, så langt med stort hell.

 

Jeg hadde ikke valgt å få barn på nytt hvis mannen min ikke nettopp hadde gått inn for å fylle den sosiale farsrollen her på hjemmebane og inkludere fullt ut. Nå begynner vi å se resultatene og det er veldig deilig. Å trekke opp skillelinjer tror jeg er uklokt og vil jo også lett lede til sjalusi som i sin tur gjør forholdet mellom barna vanskelig. Å aktivt skape grobunn for uoverensstemmelser mellom søsken kan jo ikke være heldig.

[Anonym bruker]

Jeg som er HI, takk for svar! Er ikke så sikker på at biomor til mine stebarn vil velge å tenke på mine og sambos evt barn som søsken til de sambo har i dag, men man skal jo ikke ta problemene på forskudd, heller! Jeg og biomor har et mye bedre forhold i dag enn for 1 år siden, så det går jo framover. Det fins alltids ting å irritere seg over, men det resultatet av det meste kommer vel an på hvilket forkus man har i utgangspunktet. Satser på at en inkluderende holdning overfor stebarna vil gjøre ting enklere enn de kunne vært. Og det er jo ikke så vanskelig heller, for de er to nydelige små!

 

Hilsen fornøyd stemor som velger å være

[Maud]

Min sønn har opplevd å få søsken to ganger, en gang hos pappa, en gang hos meg. Vi valgte forskjellige strategier for hvordan dette skulle presenteres for ham. Hos pappa ble han holdt mere utenfor. Hennes særkullsbarn fikk komme på besøk på sykehuset. Ikke han, med begrunnelsen at han var for liten (var da 4 1/2) og han var der ikke på samvær den første måneden etterpå. Nå er søsteren snart 3, de har et godt forhold og han omtaler henne som søster, det gjør han imidlertid også med stesøsknene. Han er imidlertid ikke like knyttet til henne som broren hjemme hos oss. Tenker at det handler dels om at de er mindre sammen og dels om at faren og kona i mindre grad har inkludert ham. Dessuten er det ingen åpning der for å si at noe kan være slitsomt og han kan ikke lukke døren og leke uten lillesøster.

 

Mannen min (tenk at han ble mannen min på lørdag :-D) og jeg valge å inkludere ham veldig helt fra begynnelsen. Han visste at han (han var da 6) skulle være den første gjesten på sykehuset fordi han var den viktigste personen for lillebroren. Ingen andre fikk komme før han hadde fått tid sammen med oss. Han fikk ta del i det stellet han ville ta del i og han fikk lov til å si i begynnelsen at han syntes det var slitsomt å ha en baby i huset. Det ga seg fort og nå et drøyt år etterpå forguder han lillebror. Han er veldig flink med ham, ingen får lillebror til å le lettere.

 

Jeg mener det er veldig viktig at søsken inkluderes når det kommer et nytt familiemedlem. Det er ikke noe forskjell på om det er "hel", "halv" eller "ste". Poenget er vel at man skal fungere som en hel familie etterpå og at barna skal bli glade i hverandre. Mener også det er viktig at barna får lov til å sette ord på at det er negative sider også ved det å få et søsken, men det er selvfølgelig ikke lov å uttrykke disse negative følelsene i handlinger.

[Burugla]

Det er vel sånn at de som har barn med forskjellige mødre/ fedre intuitivt ser på barna som søsken - det er jo deres barn uansett. Mens for den som kommer inn som mor/ far nr. 2, ikke nødvendigvis har den samme intuisjonen....

 

Men uansett hva intuisjonen sier, så mener jeg at det er kjempeviktig at barna blir behandlet som søsken der de er sammen. Dvs at hvis min stedatters biomor ikke oppfatter min datter som sin datters søster, så er ikke det så viktig. Min stedatter har jo ikke sin søster som familie hos sin mor.

 

Det som er viktig er at jeg som stemor behandler begge som søsken. At jeg inkluderere storesøster like mye i livet vårt som lillesøster.

 

Og de ER søsken. Søstre.

 

 

[Maud]

Jeg er enig i at det er viktig at vi som voksne formidler at barna er søsken. Min 7-åring sa akkurat at han ikke savner søsteren sin like mye som broren når han ikke ser dem. Da jeg spurte om hvorfor sa han først at søsteren ikke har meg som mor. Jeg poengterte da at de har jo samme far. "Ja, men YY er ikke mamma'n min og synes ikke jeg og BB er søster og bror på ordentlig og da synes ikke jeg det heller". Det er en klok liten sønn jeg har!

[Anonym bruker]

Dersom du er glad i stebarna dine, på ordentlig, og ikke bruker tid på å irritere deg over at mannen din har fått barn med en annen dame etc., så tror jeg ikke du trenger bekymre deg!

 

Mitt inntrykk er at de som får en masse problemer når fellesbarna kommer er de som også har slitt med moren til stebarna eller har irritert seg over stebarna fra før. Hvis du er oppriktig glad i dem og vil

deres beste, så tror jeg det vil bli en berikelse for dere alle med fellesbarn!

 

Det er selvsagt viktigat de ikke føler seg tilsidesatt når det nye barnet kommer. Skaper dere en nå får "vi" - det vil si "vi i denne familien" et nytt medlem, så tror jeg ikke det blir så vanskelig. Har selv bare gode erfaringer!!!

[Anonym bruker]

Hengebuksvinet:

Når vi fikk vår felles datter sammen var det barna til samboeren min selv som snakket om dette med halvsøsken. Den gamleste var da 10 år. Synes det er fint at de vet forskjellen på hel- og halvsøsken jeg. Har nemlig en venninne som fikk store problemer med at stebarna hennes trodde at mamma`n deres var mamma`n til halvbroren, de maste og raste når de skulle hjem om at han måtte bli med. Det å forklare at de bodde der og han bodde der var noe de ikke skjønte for de hadde hele tiden fått høre at de skulle få søsken. Greit nok... de ER jo søsken, men allikevel halvsøsken. Så hvis barna er store nok til å forstå, så ser ikke jeg noe problem med å forklare de dette!!