Stebarnas sorg over skilte foreldre....

[Anonym bruker]

Jeg er så heldig at jeg har stebarn som stoler nok på meg til å fortelle om sin sorg over at mamma og pappa ikke er kjærester lenger. Men kan synes at det er vanskelig å takle også....redd for å si noe som gjør ting verre for dem eller at biomor skal bli sint og synes at jeg blander meg inn i ting som ikke jeg har noe med. Har ikke lyst å avvise ungene heller når dette temaet kommer opp, tror at de på mange måter synes det er lettere å snakke med noen andre enn mamma og pappa om disse tingene.

 

Flere som har dette dilemmaet, og som kanskje har noen gode råd å gi? Ungene er 6 og 8 år, foreldrene ble skilt for 3 år siden. Jeg og pappa`n har vært sammen i 2,5.

[Gjest]

Jeg tenker at man må snu litt på det:

 

det stemmer at de ikke er sammen lenger, men de er jo mamman og pappan din for det!

 

dere har mange som er glad i dere

 

mamma og pappa er ikke mindre glad i dere

 

Synes ikke du skal avvise dem. Veldig fint synes jeg at de snakker om det. Spiller kanskje ikke så mye hvem de sier det til.

 

La dem snakke - kanskje trenger du ikke å mene så mye.. bare vær der. Lytt og grip tak i det de sier, og snu tingene varsomt. Positivitet. Fortelle dem hvor høyt de blir elsket av alle rundt dem.

 

 

[Maud]

Jeg mener at det aller viktigste er at de får si noe om det og at de voksne tåler at barna yttrykker sorgen sin. Min gutt er 7, han var bare en baby da faren flyttet. Han har altså aldri opplevd at vi bor sammen (som han kan huske). Han elsker å snakke om det, at jeg sier noe om ting vi gjorde som kjærester og at jeg husker særtrekk ved faren sin. Det kommer bare når vi er alene, han tar hensyn til samboeren min... Han snakker ikke med pappa'n om dette, han åpner nok ikke for det. Innimellom sier han ofte at han skulle ønske jeg og pappa fortsatt var kjærester og han slapp og dra til pappa. Jeg sier egentlig lite til det utover at jeg skjønner at det er vanskelig. Han får lov til å si at det er dumt og jeg sier at det er det. Tror det er viktig å ikke finne en "trøst", da kan han oppleve at jeg ikke skjønner og føler at jeg ikke forstår. Han kan selv si at han jo vil ha lillebroren sin og det hadde han ikke hatt hvis pappa og jeg fortsatt var sammen. Det gir en fin anledning til å snakke om at noe kan være kjempedumt og kjempefint på en gang.

 

En jente jeg hadde i terapi en gang (hun var da 9) slet med det samme. Hun skulle tegne og valgte å tegne huset sitt slik hun skulle ønske at det var. Hun tegnet seg, mamma, storesøster, halvsøster og pappa. Etter en liten stund tegnet hun et annet lite hus ved siden av. Der kan Petter (stefar) og Kari (stemor) bo. De ville jo blitt alene hvis mamma og pappa ble kjærester og da kan de bo sammen. Det er lurt at de bor ved siden av oss, for vi kommer jo til å savne dem... En søt historie, synes jeg. Hun skjønte at dette ikke var realistisk, men likte å kose seg med tanken.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke foreldre forstår hva det kan komme til å bety for barna at de skiller seg før det er for sent.

Dette er jo noe som vi som er med på rundeto bør og kan ta lærdom av og ikke utsette våre egne barn for.

Er bare så fryktelig vanskelig å få forhold til å fungere der en har noen som driver å unnskylder alt som blir gjort med nyfamilien, og er styrt av dårlig samvittighet.

Historiene Maud beskriver er vonde.