Slitsomt med stebarn på slutten av svangerskap

[Anonym bruker]

Er det bare meg eller er det flere som sliter? Mange har sagt til meg at det blir tyngre og omgås andres barn på slutten av svangerskapet, og det har jeg tydelig erfart i helgen.

Her er det to aktive barn på 8 og 10 år, og de klarer ikke holde kjeft i et sekund, det er så mye lyd i de hele tiden, og mas mas mas.

Jeg prøver så godt jeg kan, men jeg har ikke tålmodighet lengre, har kun få dager til termin, og jeg går nesten på veggen av ingenting, da hjelper det ikke med to unger som hyler rundt øra på deg.

Flere i samme situasjon?

Og ikke si, når dere valgte pappaèn, valgte dere barna, for det er jeg klar over:)

[Anonym bruker]

Kan bare si at jeg forstår utrolig godt hvordan du har det og at jeg føler det på akkurat samme måte selv!! Skulle gitt veldig mye for å få litt ro, fred og tid alene en mnd før til to mnd etter fødsel! Men sier du noe slik blir du jo en "ond" stemor med en gang. Tror det kun er andre i samme situasjon som har forståelse...

[Anonym bruker]

Er det deres første barn? det høres slik ut........Litt mye ego her til at dere kan være mødre fra før.

[Anonym bruker]

Ego du..... skjerp deg!

[Anonym bruker]

Vel for å si det slik, har dere barna på hel tid?ikke? hvor ofte er de der? er det vanelig besøks ordning med annen hver helg og en gang i uken har dere jammen mye tid til å bare slappe av.... forventer dere at de andre barna skal holde seg borte i en md eller to, forde dere velger å få et barn til? er det barna sin feil eller? De er bare barn, barn er høylytte og prater...noen mye. Men det skal ikke gå utover barna at dere er gravide. Det kaller jeg egoistisk.

[Anonym bruker]

Vi har de 50/50, og neida, det er da ikke barnas skyld, og det er det vel ingen av oss som har påstått. Men dere som kommer med sånne kommentarer har tydeligvis ikke stebarn selv. Det blir noe helt annet med egne barn, noe annet er det ingen som kan si.

Jeg biter tenna sammen jeg, men jeg ønsker veldig en 2-3 dager hjemme alene med den nye babyen og pappaen når jeg kommer fra sykehuset. Litt for å vende meg til min nye tilværelse, og for å se hvordan babyen er om natten, så jeg slipper må stresse med at vi ikke skal vekke de to på rommet ved siden av. Syntes ikke det er mye forlangt!!

[Anonym bruker]

Vil bare si meg helt enig med hovedinnlegger jeg, har akkurat det samme problemet her men med to stesønner 3 og 6 år og er totalt utslitt når dem reiser pga bekkenløsing... Gjør så godt jeg kan når dem er her men føler at jeg overhodet ikke strekker til og det er en utrolig vond følelse...

 

[ups..nummer4]

Det er slitsomt å ta vare på andre barn på slutten av sv.skapet, det erfarer jeg selv. Men her er det mitt eget barn som ikke jeg har så mye overskudd til lenger som tidligere, og min samboer tar seg da godt av ham, også passer jeg på å hvile mye så jeg er opplagt når han kommer hjem fra bhg osv.

Kan ikke mannen din finne på litt ting med dem og la deg hvile, og heller ta kvalitetstiden når du er opplagt ???

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg kjempegodt. Er ikke helt i samme situasjon enda, men om noen mnd kanskje. Jeg også lurer veldig på hvordan det blir da.

Har du noen mulighet til å ta deg en "pause" når de er hos dere? Gå en tur ut? Gå på besøk til noen? Kan pappaen deres ta de med ut på en dagstur et sted? Slik at du får hvile. For det behøver man i svangerskapet.

Det er ikke bare enkelt å være stemor, I know! Mange hensyn å ta, og hvis du er litt "egoistisk" blir du liksom den "onde". Ikke lett for mange å forstå, det der. Barna er viktigst, og alt det der. Ja, de er det, men du skal også ha en ok tilværelse oppi alt dette, og jeg tror mange barn har godt av å lære seg å ta hensyn til andre folk også!

 

Ønske deg lykke til i den viktige innspurten du er inne i nå!!!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt jeg, å jeg er både mor og stemor selv. Har kjempedårlig samvittighet ovenfor vårt felles barn fordi jeg har kort lunte for tiden, er mye sliten og klar, orker ikke så mye lek og styr rundt meg osv osv..... saken blir jo strax 3 gang verre når det er tre barn i huset her til tider. Men ingen kan vel nekte for at det er litt annerledes med sine egne barn enn stebarna! Synes at når folk sier at det er egoisme inn i bildet, at det ikke er barnas skyld osv osv, bør stoppe opp og tenke litt. Det er ingen fasit på hvordan et svangerskap skal være, hadde vi alle hatt det likt så har vi kunnet snakke for alle, men det er det jo veldig få som har!! Noen synes det er helt greit at stebarn kommer, at de kanskje får litt avlastning fra egne barn, mens andre (som meg selv..) synes det er best dess mindre barn som er her nå rett før termin. Jeg er fullstendig utslitt og ønsker fred og ro mest mulig, selv om jeg vet at det ikke går (barna kommer jo uansett). Jeg håper iallefall at ting kanskje ordner seg litt mer etter fødsel, at jeg kanskje får tilbake mitt normale humør (hvis jeg ikke går i fødselsdepresjon da..... oæhhh.....)

[emmi - 15.03.08]

Hei. Jeg er også snart i samme situasjon som deg. Stesønn på 10 år som krever utrolig mye til tider. Men, pappa'n og jeg har snakket om dette, og han tar mer av støyten nå og passer på at jeg får slappe av når jeg trenger det. Helt enig med den som sier at barn også må lære å ta hensyn til andre - iallefall når de er fra skolealder og oppover. Vi som er førstegangsfødende har faktisk også rett til å kunne nyte denne tiden og ta hensyn til oss selv - til tross for at kjæresten vår har barn fra tidligere. Til mødre som syns vi er egoistiske: tenk dere litt om! Regner med at dere syns det var spennende da dere ble mødre for første gang også?

Lykke til, og bare husk å forklar hvordan du føler til din kjære : )

[Anonym bruker]

Hei alle sammen, det var jeg som la inn dette innlegget, og takker så mye for alle svar.

Joda, min samboer tar masse hensyn til meg, han har gjort mye med barna de dagene de har vært her nå, og jeg har all mulighet til å rømme huset, men jeg orker ikke.

Barna er søte og snille de, men de har blitt litt bortskjemte med at de slipper å gjøre noe som helst, ta et eksempel, vi skulle spise frokost en lørdag, og jeg dekket på i stua foran tv, vi så på tegnefilm mens vi spiste, jeg ba de bære tallerken sin inn på kjøkkenet når de var ferdige, på søndag ville ikke 9 åringen ha frokost, da han måtte rydde opp etter seg, og det var han for liten til!!! hva pokker sier man da?

Dette har heldigvis blitt mye bedre, de hjelper mye mer til nå, pappaèn har heldigvis skjønt det. Men nå er jeg sliten, og orker ikke skrik og mas, og jeg finner ikke volumknappen på disse barna, hi hi.

Lykke til alle sammen:)