Hvorfor skal det være så vanskelig?

[Anonym bruker]

Foreldrene mine gikk fra hverandre for mange år siden, og etter det var faren min fraværende en god stund. (I etterkant har han sagt at det var for å gi oss tid, og at han ikke ville presse oss.) Etter hvert begynte han å ta kontakt igjen, men det ble aldri noe ordentlig far-datter forhold igjen mellom oss. Både fordi jeg følte meg sviktet (var en ordentlig pappajente) og pga hans nye kjæreste. Hun har sagt og skrevet mye stygt både til oss barna, og til min farmor, som er vanskelig å glemme.

Så kommer problemet, jeg har en datter på ett år, og ønsker at hun skal ha et forhold til bestefaren sin. Vil ikke at forholdet dem imellom skal lide av at han og jeg ikke har det så greit. (Vi kan snakke hyggelig sammen altså, men han føles liksom ikke som faren min lenger. Kunne liksågodt vært en nabo.) Og så er det hans kjæreste. Hun har blitt litt hyggeligere mot meg nå etter at jeg har blitt voksen. Nå er jeg tøff nok til å stoppe å prate med henne på gata, så da kan hun ikke bare late som hun ikke ser meg... Men dit hvor hun ikke går, går ikke faren min, så det er begge eller ingen ser det ut til. Skulle så ønske at alle kunne komme til f.eks. bursdager og ha det greit hyggelig sammen. Føler at datteren min fortjener det, men så vil jeg ikke at hennes "store dager" skal bli prøveklut for familien heller. Og ber jeg hans kjæreste til noe, så kommer ikke farmoren min, og ber jeg ikke kjæresten, så kommer ikke faren min.

 

Fy så vanskelig det er!! (Fikk ut litt frustrasjon nå. Det var godt!)