Skal jeg flytte?

[Anonym bruker]

Jeg og min mann separerte oss for et år siden og har hatt et forholdsvis bra samarbeid om datteren vår i etterkant. Grunnene til samlivsbruddet var at jeg ikke orket å leve med hans temperament lenger, samt at jeg fant ut at han ved flere anledninger hadde vært utro og at han løy til meg... Jeg ønsker unasett det beste for vår datter og har etter bruddet derfor bitet i meg spydige komentarer og drittslenging kun for å bevare "freden" for datteren vår sin skyld... Men.... så skjedde det som jeg på en måte hadde prøvd å unngå, jeg ble forelsket i en mann som bor 3 timers kjøretur fra oss.. Vi har hatt et forhold siden i sommer som bare blir bedre og bedre. Han vil gjerne at jeg skal flytte til han etterhvert og etablere meg der på nytt... Han har ingen barn fra før og bor i en bygd som er veldig barnevennlig og hvor han har slekt og venner rundt seg. Jeg tror at hvis jeg flytter så er det også best for datteren vår som får en fast sted å vokse opp med venner og kontaktnett uten at hun behøver å flytte senere. Jeg har også blitt tilbudt jobb der han bor, dette vil gjøre at jeg får mer tid til datteren vår og i tillegg bo sammen med en jeg håper å kunne dele resten av livet med... Det jeg gjerne vil høre med dere om er hvordan det blir for vår datter å skulle pendle totalt 6 timer tur/retur 2-3 ganger i måndeden... Er det egoistisk av meg å flytte med tanke på at hun får mindre kontakt med sin far... ???

[Anonym bruker]

Du burde kanskje vente til forholdet til denne mannen er bedre etablert. Det er ikke det beste for din datter å flytte fra alt det kjente hvis det ikke kommer til å vare. Jeg skjønner det er vanskelig, men hvis du vil det beste for din datter kan det være lurt å vente litt. Hvis han er det rette, vil han klare å vente.

Hva gjør du hvis dette forholdet ryker? Flytte igjen? Du nevner noe om kontaktnett der, men har du venner eller familie der, eller er det hans kontaktnett du snakker om? Det kan bli vanskelig for deg å beholde dette nettet hvis ting skjærer seg!

[Gjest]

Jeg mener det er egoistisk å flytte. Datteren deres har like mye krav på å samvær med faren sin som samvær med deg!! Hvorfor han ikke han nye mannen din flytte på seg som ikke har barn??

[Ompalompa]

Litt enig med h*n over her. Vil ikke kalle deg egoist, men synes også at din nye partner kanskje bør flytte på seg, før du og datteren din flytter på dere.

[Anonym bruker]

Synest ikkje det er egoistisk av deg å flytte på deg. Er mange barn som bur meir enn 3 timer borte frå faren sin, og som klarer seg veldig bra. Snakket med ein far som kun såg barnet sitt i feriene, han syntes det fungerte bra, sjølv om han skulle ønsket å ha barnet nærmere. Men som han sa, så snakket dei mykje saman vi msn og hadde web cam. Så dei følte seg veldig nær kvarandre på den måten. Når det blir brudd mellom par kan man ikkje "kreve" at man skal bli buandes nær kvarandre. Er jo mykje som kan spille inn, som jobbsituasjon, evt. nye partnere som er i ditt tilfelle.

[Anonym bruker]

Det er egoistisk av deg å flytte ja.Tenk på kontakten med faren da, ikke optimalt for et lite barn.Mye stress blir det med reising til og fra far. Det mange voksne glemmer i en forelskesesrus er at det er de som er forelsket ikke barna deres.

[Anonym bruker]

du har forelskelsens briller på.

 

hvorfor kan ikke din kjæreste flytte? han har ikke barn.

hvor gammelt er barnet ditt? går hun på skolen kan far kreve hovedomsorgen overført til seg, så er det du som får se datteren deres 2-3 ganger i mnd.

du skriver "jeg tror at hvis jeg flytter så er det også best for datteren vår som får en fast sted å vokse opp med venner og kontaktnett uten at hun behøver å flytte senere". om dette forholdet ryker, må dere flytte da?

har ikke du noe nettverk der du bor nå? har ikke din datter venner? er hun for liten?

har din datter sin fars familie der du bor nå? du tar henne ikke bare bort fra far, men også hans familie.

 

du skriver hele tiden datteren "vår", men jeg syns din holdning vitner mer om datteren "min"

 

 

[Anonym bruker]

Tenk deg svært godt om...

Jeg har selv en stedatter som må pendle frem og tilbake, fordi moren flyttet langt av gårde. Hun sliter. Hun gruer seg til den lange reisen hver gang og synes hun ser sin far og meg for sjelden.

I tillegg har hun en masse hobbyer, som hun må gi avkall på hver gang hun reiser. Denne situasjonen vil prege henne resten av livet.

For når alt kommer til alt er det barnet deres som vil sitte igjen med byrden - det er barnet som må foreta reisene. Ganske slitsomt, samtidig som det ikke alltid passer, dvs hun/han må gi avkall på ting som skjer i nærmiljøet for å kunne få lov til å se pappa.

 

Tenk deg GODT GODT om, dette vil prege ditt barn for resten av livet. En stefar vil aldri bety så mye som den biologiske far. Ved å flytte på barnet, velger du også bort faren som hverdagsomsorgsperson.

At han har vært utro mot deg - forsvarer ikke et valg om å flytte, for når alt kommer til alt er det som sagt din datter som betaler prisen.