Har far krav på 50-50?

[Lykkelig tobarnsmor <3]

Min ex-samboer skulle først flytte 60mil vekk fra meg og vår felles datter, men fant så plutselig ut at han skulle skaffe seg leilighet og kun flytter til nabokommunen. Noen som er kjempebra, så får dattra vår opprettholdt kontakten med faren. Han har tatt veldig lite ansvar når vi var samboere, så jeg har stått for hovedansvaret for vår datter hele tiden. Det er jeg som har lagt henne om kvelden, stort sett henta og levert i barnehage, ordna alle måltider og vært den som har handla inn alle klær og utstyr som hun trenger . Han har hele tiden "vært der", men må alltid mases på for at han skal gjøre noe for sin datter. Jeg føler at en deling på at han har henne en dag i uka+ annenhver helg ville være en god løsning for alle parter. (Hun er forresten 2år). Men han skal absolutt plutselig ha 50-50! Er det noe han kan forlange?

[Anonym bruker]

Nei,da. Det kommer an på hva DU føler.

 

Hvis DU hadde følt at 50/50 var barnets beste, og far ville ha så mye som 50%, så kunne du gitt ham det.

 

Men så lenge DU føler at en dag i uka+ annenhver helg hos far, er det beste for alle parter, så blir det ikke mer enn det.

 

Såpass får en far som ønsker 50/50 tåle. Fordi det er SÅ MANGE ANDRE FEDRE som ikke stiller opp til vanlig samvær en gang. Han har samme kjønn som dem, og bør dømmes av sin esk (deg) som én av dem.

[Kreoline]

Ingen grunn til å være spydig, hun stilte bare et spørsmål. Jeg personlig er usikker på om 50-50 er det beste for et så lite barn. Det er både fordeler og ulemper for BARNET i en slik situasjon. Jeg får litt følelsen av rettferdighet mellom foreldrene ved en slik løsning veier tyngst. Men selvsagt, barnet får jo like god kontakt med begge foreldre med en slik løsning og det er helt klart en fordel. Ved en slik løsning ser jeg som største selvfølge at begge foreldre bor i nærheten av hverandre, slik at barnet har det samme nærmiljøet uansett.

 

For ordens skyld, jeg vet at mange har denne løsningen, og at en fungerer bra for alle parter, men det er også mange som ikke får det til å fungere.

[Anonym bruker]

Han kan ikke forlange det nei, men dere kan jo bli enige om hvilken løsning som passer for dere.

 

Om han er villig til 50-50 og du annenhver helg, så kan dere jo prøve å møtes på midten?

Om det ikke er noe iveien for at han ikke kan ha henne mere enn det.

 

Jeg synes fedre skal få ha mest mulig kontakt med barna når de er små. For når barna begynner på skolen er det så mye annet som opptar tiden til barna og som gjør at samvær med far blir utsatt ol.

 

Jeg ser nå at min samboer savner sin datter som bor hos sin mor. Hun har så mye venner og så mye aktiviteter at hun ikke har så god tid til han som før.

 

Samtidlig ser jeg hvor godt han har det sammen våre barn. Og den gleden og tiden vil jeg aldri ta fra han.

Den kontakten er med på å avgjøre deres videre kontakt. Og barna har like godt av å være sammen med far som mor.

 

Og det er godt for mødre også å få litt tid for seg selv. Men føler du deg ikke klar for 50-50 så begynn i det små. Og kanskje øke etterhvert.

Men barnet ditt er heldig som har en far som vil stille opp. Og han har like mye rett til å ha henne som deg.

 

[Anonym bruker]

Synes det er helt avhengig av hvilken rolle far inntok overfor barnet mens mor og far ennå var sammen. Hvis mor tok seg av alt, synes jeg far må finne seg i å bli avspist med annenhver helg osv, men hvis far har vært like delaktig og nær som mor, er det jo rimelig at dette får fortsette i form av 50-50

[Anonym bruker]

Uff, ja. Ved 50-50 er det fare for at rettferdighet mellom foreldrene veier tyngst. Mye bedre, som i dag, at rettferdighet for mor veier tyngst. Har hun f.eks. vært hjemme mesteparten av permisjonstiden, er det RETTFERDIG at hun får avgjøre om hun vil bli alenemor (til BARNETS beste) eller dele 50-50 med far (til BARNETS beste).

 

Og det ER til barnets beste at ting blir slik mor vil. Alle barn har godt av å ha en mor som er fornøyd. En mor er også best egnet til å avgjøre hva som er barnets beste, fordi hun bare FØLER det.

 

NB: Glem ikke alle disse fedrene som ikke stiller opp! Det er ikke noe jeg skriver for å være spydig, men for å unngå å hisse opp alle som er imot at vi diskuterer andre problemer som er trivielle i forhold.

[Anonym bruker]

Jepp!

Det kommer an på hvor delaktig man har vært.

 

(Har man f.eks. vært "slem nok" til å insistere på halve permisjonen, selv om mor burde ha mesteparten? I så fall har man ikke handlet ut fra barnets beste, og fortjener ikke halve omsorgen. Det skal da ikke lønne seg å tilrane seg noe som egentlig er mor sitt?).

 

En upartisk dommer over hvor delaktig og nær den enkelte har vært i andre leveår, er mor. Fordi hun står barnet nærmest og kjenner det best, vet hun også best hvem som står barnet nærmest og kjenner det best.

[Kreoline]

Jeg har ikke barn, så jeg kjenner ikke problemstillingen selv. Jeg er enig i at det ikke er mor alene som skal avgjøre hvor samvær far skal ha med barna. Det er flott når far ønsker å stille max opp for barna, det er altfor mange fedre som blåser i barna ved et samlivsbrudd, men det er en annen sak. Men jeg står fortsatt ved at far og mor må bo i nærheten av hverandre ved en 50-50 løsning, selvom barnet foreløpig er lite.

 

En annen ting som er veldig trist er når mor flytter med barna timesvis unna slik at far får se barna 4 ganger i året.

[Anonym bruker]

Der er jeg litt uenig. For ett barn på under 2 år vil være en mamma dalt. Og hvor mye får en far deltatt med når barnet bare vil være hos mor, og mor skal ifølge barnet gjøre alt?

 

Jeg har selv ett barn på 2 år og far bidrar ikke med mye. MEN, han er like mye far til barnet og han prøver å gjøre like mye som meg. Men barnet vil alltid at jeg skal gjøre dit og jeg skal gjøre datt.

 

Jeg synes fedre skal ha barna like mye som mødre.

Hva er det som gjør at kvinner har mer rett til å ha barna enn fedrene da? Selv om vi har bært på den i 9 mnd og ammet dem i 1 år så er det ikke dermed sagt at de ikke har like mye rett på barnet. De er tross alt far, like mye som du er mor!!!!!

 

Synes fedre som vil ha barn ofte skal få dem muligheten. Det skal ikke telle hvor mye han "bidro" når de bodde sammen.

[Kreoline]

Selvom mamma har hele permisjonen alene utenom det som er pålagt pappa, har han all mulighet til å kunne bygge en god relasjon til barnet og stille opp for det. Det er mange som må kommandere far til å gjøre ting med babyen, ellers blir det mor som må gjøre alt. Det er menn i 2006 som smyger seg unna både stell av hus og unger, slik som i HI situasjon.

 

 

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Iht barneloven skal samværets omfang avtales mellom foreldrene. Det betyr at det skal være enighet om omfanget. Det betyr også at den ene forelderen ikke kan bestemme samværets omfang alene, selv om den har hovedomsorgen for barnet og kanskje også foreldreansvaret alene for barnet.

Dere må lage en avtale som dere er ENIGE om. Dersom dere ikke kommer til enighet, så bør dere kontakte familievernkontoret for mekling/samtale om dette.

Dersom dere avtaler alminnelig samvær, så omfatter det etter loven annenhver helg og en dag i uken + høytider og ferie (som enten deles eller at man har annenhver gang).

 

Men de argumenter du har, er det jo lov å fremme overfor barnefar i deres diskusjon om omfanget. Kanskje blir han enig med deg, kanskje ikke...

 

Lykke til

[Lykkelig tobarnsmor <3]

Takk for mange tilbakemeldinger (og noen spydigheter 8-)). Ser at det er et vidt spekter av erfaringer, og er forsåvidt enig i at egentlig burde far ha like mye rettigheter som mor. Men da bør han ha vist litt interesse før samlivsbruddet! Uansett har vi iallefall bestilt time til frivillig megling, så da får vi en objektiv tredjepart som kan sette seg inn i akkurat vår situasjon.

 

[Anonym bruker]

Jeg er nok den som regnes som "spydige anonym" her.

 

Har ikke ment annet at uansett om far "egentlig" burde ha like mye rettigheter som mor, så HAR han ikke det. Og godt er det for BARNET, (og tilfeldigvis også for deg).

 

Krever far mer enn 40%, kan han gjerne gå til retten med dette kravet. Men han har ingen sjanse til å få gjennomslag, så lenge mor hverken er død eller mentalt syk. Han får bare en regning for egen og mors advokatutgifter ++.

 

Det samme gjelder om mor krever mer enn 60% (d.v.s. ikke ønsker at far skal ha vanlig samvær). Da er det hun som ikke kommer noen vei, om far er et normalt menneske som ikke har gjort noe spesielt galt.

 

Så selv om partene FORMELT har samme rettigheter, kan mor trygt kreve 60%, og far kan trygd kreve 40%. Den som krever mer enn det som tilkommer en person av det kjønn h*n tilhører, har selv bedt om trøbbel. Dette får du sikkert høre alt om på den såkalte meklingen.

 

Så svaret på spørsmålet "Har far krav på...." er kort og godt NEI.