hva er det med meg?

[Anonym bruker]

Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal begynne dette, men sannheten om meg selv er grusom... jeg er ett fælt menneske. jeg er rett og slett helt pyton å bo sammen med. Ifølge min samboer. Og jeg tror han har rett. jeg freser og er sint og sur for det meste. En liten bagatell er det som skal til for at det renner over for meg. Min kjære som faktisk gjør det som skal til for at jeg skal ha det fint gjør bare sitt beste. men til og med det er gale.

jeg lurer virkelig på om jeg lider av noe. om jeg er alvorlig deprimert eller noe i den duren. noe må det være. dette går oss på nervene nå og jeg vet at min kjære ikke holder ut stort lenger. jeg prøver så godt jeg kan men så snart det er noe jeg kan bli sint for blir jeg det. så volsomt. jeg forguder han. han gjør det beste for meg, det vet jeg. men jeg klarer ikke å leve med meg slik lenger. hva er gale med meg. hvorfor er jeg sånn?

[linneagudmundson]

 

oj va jag känner igen mig... skriver mer sen!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg i gjen der. Jeg er veldig mye deprimert og det blir til sinne. Han er verdens snilleste , gjør ALT for meg. Passer på at jeg har det bra uansett hva det skulle vær. Hater meg selv for det, prøver å kontrollere meg. Jeg er like dan med min mor, den minste ting hun sier kan bli en enorm ting for meg. Hun er også verdens snilleste så jeg er sikkert den værset person i hele verden. Jeg prøver å la vær, men det koker over. Har i grunn ikke noen svar, men vil bare si at du ikke er alene. Det er kjipt at det skal vær sann. For det er ikke noe jeg vil.Jeg er grusom mot de 2 personene jeg elsker over alt på jord. Jeg forteller dem ofte at det ikke er de de er noe gale med, at det er jeg som har et problem, forteller dem ofte hvor glad jeg er i dem. Men sku ønsket jeg kunne vært mer kontrollernade! Så jeg skjønner deg!!!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Sliter med humørsvigninger selv, og syns det er utrolig frustrerende. Det er vanskelig å forklare for noen som ikke selv vet hvordan det kjennes, hvordan man selv har det.

Hos meg føles det ut som om jeg ikke er meg selv lenger, og aldri kjenner den virkelig lykke-følelsen lenger. Blir fort sur og amper, og freser fortere enn lynet enkelte dager. Når kvelden kommer, kommer også den dårlige samvittigheten og tårene til tider...

 

Har opplevd lignende humørsvigninger da jeg gikk på yasmin p-piller, og måtte bare slutte på dem før forholdet gikk i vasken. Hadde opphold på dem, og to ble tre. Tiden jeg ikke gikk på prevensjon var befriende, jeg ble meg selv igjen. Etter fødselen begynte jeg på nye p-piller, og brukte merket i ca. 1,5 år før den samme følelsen begynte å snike seg innpå meg igjen og jeg kjente hvor jeg var på vei igjen med humøret.

 

Nå har jeg byttet p-pille merke igjen, i håp om at det skal ha positiv effekt på humøret. Anbefaler deg også å bytte p-pille merke, bare for å se om det kan ha noen hjelpende effekt. Yasmin p-pillene fikk det til å føles ut som om jeg raknet innvendig av depresjon og sinne.

 

Klem

[Ankers]

Hva med å prøve å gjøre noe hyggelig for mannen din? Hva med å gå deg en tur når du føler deg som verst? Hva med å forberede deg den siste 1/2timen før du ser ham på at nå skal jeg være super blid, god og kjærlig?

 

Dette handler om hormoner, men også om hvordan man takler dem. Ikke bare kapituler og kall det hormoner og at det ikke er noe du kan gjøre noe med - men gjør en innsats! Noen ganger så kan skuespill fungere som terapi, på den måten at om man prøver hardt nok å overbevise andre om at man er i godt humør - så tror man plutselig på det selv. Jeg sier ikke at dette er lett, men prøv noen av mine råd. Jeg har selv forsøkt dem alle og rådet MANGE andre til det samme - og det har kun vært utelukkende positive resultat!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar.

Jeg skal prøve ut råd jeg har fått her og begynte allerede på lørdag. Har ikke hatt noen utbrudd siden da.( Det er enda bare mandag) Skal se hvor lenge det holder. Det har gått så langt at all sex og hygge er satt til side. Vi deler seng men det er også alt. Vi skurer og går hver for oss og jeg er virkelig villig til å få dette til å fungere. hvordan kan jeg virkelig være så fæl? han fortjener noe bedre enn meg. Jeg merker at jeg sliter litt med selvtilitten min også, men den bygger seg vel opp sammen med humøret. Alt er hvertfall verdt å prøve. Bruker p-plaster nå og vurderer faktisk å slutte på disse å heller prøve noe annet. Han sier jeg forandret meg stort etter den andre fødselen for 2 år siden.

"føler for å være anonym en stund til"