Hjelp meg, blir kvalm av sex!

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor jeg skal begynne men helt fra jeg kan huske har ingem fått berørt brystene mine. Blir rett og slett uvel. Har hatt det slik av og til med sex, men nå i det siste etter 2 fødsel blir jeg helt kvalm bare ved tanken. Hvis sambo rører meg der "nede" trekker jeg meg tilbake og får lyst til å slå. Føler meg skitten og uvel.

Hjelp meg hav er dette?

Har lyst å ta meg en time til hypnose for å finne ut om noe ligger i underbevistheten, men det koster jo litt og tror ikke det fins her jeg bor. Har ikke fortalt sambo om dette, og han tror selfølgelig kanskje at det er hans feil. Klarer ikke å snakke om det. Har bare hatt sex 1 gang etter fødsel for et halvt år siden og det går nok leeenge også til neste gang.

Det samme skjer når jeg ammer gutten min. Bgeynner å kjenne at jeg blir uvel og har lyst til å skrike!

 

Har noen opplevd dette før? Det tærer utrolig mye på meg!

[Anonym bruker]

Ja jeg ville rådet deg til å oppsøke hjelp av en eller annen sort, kanskje psykolog?

Er vel litt ekkelt å skulle få vite det sånn bang, og ikke ha noen der som kan hjelpe deg videre og bearbeide ev ting som skulle kommet opp.

 

Skal ikke være slik uten en grunn.

 

ønsker deg lykke til så du kan komme deg over det og få et fint sex-liv igjen

[Hmmm!]

Du burde for faen og ta deg sammen og fortelle mannen din akkurat hvordan du har det, slik at dere kan møte hverandre på halvveien.

Man må gi og ta, og det å bli avvist i det uendelige setter selvfølgelig en stor demper på lysten til og forsøke, når man vet at man mest trolig vil bli avvist. Vi bygger jo oss opp vi også i mot akten. Det er ikke bare og slå av og på en knapp i forhold til når det skulle passe dere.

 

Og for han må det nok være helt jævlig å gå rundt og ikke forstå

hvorfor det er slik eller hva han kan gjøre for å imøtekomme deg.

Det i seg selv og ikke ha noen intimitet i over et halvt år er jo tragisk bare det. Spesielt hvis denne mannen er oppriktig glad i deg slik som jeg er i min sambo. Det er faktisk ganske kjipt for oss også når det blir slik, man føler seg jo ikke særlig attraktiv da.

 

Min samboer er i uke 30 med våres nr 2 . hun ble gravid 3 måneder etter fødsel. Hun er heller ikke typen som er noe interessert i sex under svangerskapet. Så nå må jeg si jeg gleder meg til det hele er over, men er livredd for at ting ikke endrer seg etter fødsel.

Et forhold uten intimitet er etter mitt skjønn dødt.

Og slik jeg ser det så innehar du et stort annsvar for og redde ditt.

 

Det nytter ikke og bare skyve dette langt fram i tid, avstanden blir bare større og større

[camilla^]

Hei du.

 

Dette er ikke et svar med absolutt sannhetsgehalt, men det du nevner vedrørende brystene dine er nøyaktig det samme min ekskone følte, både ovenfor meg og ammebarnet.

 

Hun var overgrepsutsatt som barn.

 

Hun var ikke ubevisst sine opplevelser, men hadde overbevist seg selv om at hun hadde kommet seg over dette. Da hun fortalte helsesøster om følelsene sine vedrørende amming, spurte helsesøsteren om hun var utsatt. Disse "symptomene" er visstnok veldig vanlige for overgrepsutsatte.

 

Uansett. Det var på denne tden hun også begynte å ta opp det som var skjedd og det ble en veldig vanskelig tid på mange måter, og ekteskapet røk. Dels fordi vi ikke kommuniserte særlig bra, dels fordi jeg tråkket over grensene for berøring i den tro at det var greit og dels fordi vi ikke brukte hverandre enten via terapeut eller som par, til å være hverandres støtte.

 

For meg var dette en grusom periode også, jeg følte meg konstant som en overgriper selv til slutt og jeg følte meg stygg og ekkel fordi hun selvsagt ikke haddde særlig lyst på sex. Hun snakket aldri så mye til meg om det hun gikk gjennom og jeg fikk derfor helelr aldri muligheten til å fullt ut forstå hva hun gikk gjennom. Kanskje et egosentrisk syn, men i et parforhold er det begge som går gjennom de vanskelige tidene og det som den ene kjenner på kroppen må den andre bare gjette seg til, noe som ikke er lett. For eksempel vil en mann aldri fullt ut forstå smerten ved en fødsel.

 

Å skulle ta seg sammen, eller kunne kommunisere hva som er vanskelig er ikke lett om man ikke forstår det selv, og derfor vil den andre parten heller ikke kunne forstå hva som er galt. Faren her er da at den andre kan begynne å ilegge seg selv negative egenskaper, eller tro at du har en annen. Her er det ikke snakk om å være en drittsekk, eller ufølsom, men at en faktisk ikke forstår; og det er en helvetes vei å gå.

 

Amming kan lett erstattes med morsmelkserstatning, begge mine jenter fikk det, og er noen fine jenter begge to. Deres parforhold må dere jobbe beinhardt med, for å finne ut hva som er galt. Bruk familievernkontoret, for psykologtjeneste er det ikke lett å få tak på. Krisesentere for incestutsatte har dyktige folk og kan hjelpe om det er noe slikt du har opplevd.

 

Uansett. Kontakt helsesøster, og evt fastlegen, helst i går. Si til mannen din alt hva du føler og opplever, tro ikke at du sårer ham ved å fortelle, for meg var det verste å ikke bli fortalt - hun trodde hun beskyttet meg. Hva du en gjør, så ikke nøl. Slike ting, overgep eller ikke, går ikke over av seg selv.

 

Lykke til!

 

Hilsen mannen til

[Anonym bruker]

Ja, du bør snakke med mannen din, men å gi og ta slik en skriver her blir helt feil.

Om du skal gi av deg selv fullstendig mot din vilje føles det nærmest som ett overgrep. Men å være ærlig er viktig, og slikt må nok bare din mann akseptere.

Hypnose virker i svært få tilfeller, uansett hva mange mener, gå i alle fall til en psykolog med dette som etter utdanning. Men ikke stol på det om vedkommende ikke er ærlig og sier at det er en liten prosentandel som kan hypnotiseres.

 

Jeg skjønner følelsene dine svært godt, jeg kan og i etterkant feks sitte på bussen og komme på at jeg har hatt sex noen dager før og bli svært uvell..

Jeg var i ett forhold som startet med voldtekt og av en eller annen uforståelig grunn ble jeg i 4 år, og det ble en vane.

Jeg hadde aldri kommet dit jeg er i dag uten mannen min, han hørte maset om og om igjen, drømmer osv osv. Han aksepterte tørkeperioder uten å mukke.

Nå er det ny tørkeperiode her, men det er fordi jeg er dønn utslitt, litt smådeppa og orker det ikke. Man skal ikke presse seg på den andre...Og med hans reaksjon nå er sannsynligheten for at det blir bra igjen snart stor...Hadde han krevd "sinn rett" innimellom så hadde alt blitt ødelagt. Om du skal trosse dine følelser så er det fordi du vil det, ikke han.

 

Prøv å kos deg med deg selv først, bli litt tryggere på din egen seksualitet. (dette rådet gis forøvrig kvinner som er vokst opp med overgrep.....)

 

Men igjen, din mann vil være en viktig støttespiller. Snakk med han, respekterer han ikke det er han ikke noe å samle på allikevel.