Er mor viktigere enn far?

[Anonym bruker]

Jeg ser at noen av dere mener at det er mer naturlig at mor er hjemme med barnet det første leveåret, da hun er viktigere enn far. Mener dere virkelig det? Hva da med alle dem som deler permisjonen med sin mann, f eks halvparten hver?

[Gjest]

Dette blir selvsagt bare personlige meninger, ikke noe fasitsvar på dette spørsmålet!

Jeg mener at mor og far på langsikt er like viktige, men rett etter fødsel er mor viktigst. Dette fordi barnet har ligget i mors mage, og når det kommer ut i den store verden, er den KUN likten av mor det forbinder med trygghet. Hvor lang tid det tar for far å opparbeide et trygghetsbånd til babyen vet jeg ikke, men det er sikkert ikke så lenge. En måned kanskje (bare gjetting)..

Også har man selvsagt ammefaktoren. Det er veldig tungvint å få gitt babyen brystmelk når det er far som er hjemme. Uansett om mor får ammepauser fra jobb. Særlig de første månedene når det er vanlig å amme ofte.

Å dele permisjonen halvparten hver, er helt sikkert en god løsning. Kjempefint for far og baby å få mye alenetid sammen!

[*ale*]

Eneste som gjør det naturlig er vel amminga. Men bortsett fra det synes jeg far er like viktig, og flott at flere og flere deler opp permisjonen. Så koselig for pappaene og deilig for barna å komme nærmere far så tidlig:)

[prekæs]

Mener mor i enkelte tilfeller overvurderer sin betydning. Har selv delt permisjon med far og fordelen er bla.a: Far vet at husarbeid ikke ordner seg selv, han ser hva som trengs, våkner om natten når barn gråter osv. Utover dette har vi byttet på å være hjemme med syke barn. Desverre er det slik i Norge at arbeidsgivere gruer seg for å ansette småbarnsmødre pga fravær ved sykdom og graviditeter/ svangersskapspermisjon. Hvis kvinner forlangte at mennene tok sin del, hadde vi blitt mer likestilt.

[Blueeyes]

Det mener jeg bestemt ikke! Begge foreldrene er like viktige. De første månedene er det selvfølgelig veldig mye mer praktisk at mor er sammen med barnet dersom hun ammer, og det er jo ofte tilfelle at barnet ønsker mat hver andre time for eksempel, men dette argumentet for at mor er viktigere enn far er irrelevant dersom barnet for mme. Det jeg heller mener er relevant er at mor er sliten etter svangerskapet og fødsel og har godt av å langsomt venne seg til morsrollen. Uansett, deling av permisjon (eller i hvert fall å gi far flere uker med hverdag alene med ungen) er en fantastisk mulighet for å se og oppleve selv hvor sterkt et lite barn kan bli knyttet til sin pappa og da like mye som til sin mamma. Jeg ser det hjemme nå, i og med at vi valgte å dele på permisjonen. Sitter på jobben og når jeg kommer hjem er lille jenta vår lykkelig over å se meg, men det er pappa som er hovedpersonen nå i hennes liv. Jeg har forresten aldri sett min mann lykkeligere og mer sliten i hele vår tid sammen som par :-), og det er bare sååå herlig å kunne diskutere livet som vi har sammen med jenta vår og han FORSTÅR alt hvordan det er å være hjemmeværende med en liten baby, både på godt og vondt. Og her mener jeg virkelig FORSTÅ - at det er morsomt, slitsomt, gørr-kjedelig, ensomt, sosialt, koselig osv.

[Aga:-)]

Denne signerer jeg på, gitt.Jeg delte også permisjonen med mannen min forrige perm, og det funket så utrolig bra. Ammingen gikk som smurt, så for oss var ikke det et uoverkommelig problem. Jeg pumpet meg på jobb, eller møtte dem i lunsjen. Ammet han masse til han var 14 mnd.

 

Det som er så godt å se nå, er hvilket forhold lillegutt på 21 mnd har til sin far. Han er vant til å søke trøst hos begge to, og foretrekker ikke meg uansett. Pappaen er like flink (!) som meg til å ordne med ting som gjelder barna.

 

Jeg forlanger ikke noe av min mann, men tenker at det er opp til han å gjøre som han synes er riktig. Heldigvis er det jo slik at vi tenker ganske likt rundt dette med hjem og prioriteringer, fordi jeg kunne nok aldri fungert i et forhold hvor mannen prioriterte andre ting fremfor familien.

[prekæs]

Her var heller ikke ammingen noe problem. Pumpet meg på jobb, eller ammet. Fri til amming hadde jeg jo rett til.

[Aga:-)]

Jepp. Heldigvis bor vi i et land der det er utrolig gode velferdsordninger.

[Blueeyes]

Helt enig, det er flott tilrettelagt for at vi kan dele på permisjonen. Jeg pumper meg en gang på jobben, som vår lille da får i flaske neste dag av pappaen, og så drar jeg i tillegg 1 time tidligere hjem fra jobben slik at hun får litt mer melk på ettermiddagen og ikke minst jeg tid sammen med henne

:-) for jeg savner henne jo en del da :-).

[Anonym bruker]

Nei, jeg syns begge to er like gode selv i begynnelsen av barnets liv. Selvsagt utenom ammingen. Men for meg som aldri har ammet nioe særlig, kunne jeg godt byttet ut permisjonen med samboeren. Eneste grunnen til at jeg har permisjonen, er at han nettopp hadde fått fast jobb og ikke ville være borte så lenge i strekk med en gang. Og det var i grunn godt for nå er han allerede forfremmet.

[Tredjemann på vei :D]

jeg mener at mamma'n er viktigst det første året ja! altså ikke at man kutter ut pappaen på noe vis, men at det er mammaen som blir hovedpersonen for barnet det første året. fagfolk sier også det, og jeg tror det er noe i det. det første året er det visstnok veldig nødvendig for et lite barn å ha én person med hovedansvar i livet sitt slik at babyen og moren blir kjent med hverandre fullt og helt, at babyen virkelig kan stole på å bli hørt, sett og tilfredstillt av den personen som kjenner babyen best. enklere å utlevere seg selv til en person av gangen, hvertfall når du er så liten tror jeg. pappaen kan trå til når han kommer hjem fra jobb og leke, kose og ta ansvar for babyen da, men moren bør ikke stikke av helt når pappaen kommer hjem. hun bør være litt i nærheten slik at babyen vet hun er der, hun som kjenner til alle behovene og rutinene til babyen. sier for all del ikke at ikke pappaen bør lære å kjenne babyen sin, men at han kan gradvis kommer mer og mer inn i bildet siste halvdel av det første leveåret f.eks...

det er nå min mening:)

[Aga:-)]

Hm. Tror ikke jeg kan være enig med deg at fagfok sier at dette er det beste for barna. Moderne spedbarns- og småbarnspsykologi er svært opptatt av at barnet i seg selv helt fra fødselen av er meget sosiale vesen, og har godt av og stort utbytte av kontakt med menesker. Det er sunt for barn å ha utstrakt sosial kontakt med mer enn bare mor, med andre ord. Det er vitkig for barna å bli like godt kjent med begge foreldrene, ville nå jeg tenke.

 

I mine øyne er nok far ofte en like god omsorgsperson som mor.

[Expat]

Vet innlegget du sikter til, og jeg lot selv far være hjemme tidlig, men tok da igjen det "tapte" på kveld og natt. Og ammet til 15mnd.

[Tredjemann på vei :D]

ja hvis du da mener i de tilfeller hvor pappaen har hovedansvaret så er jeg enig. men babyer har nok med én hovedperson som kjenner dem best, så kommer den andre forelderen som en sterk nr.2 og øvrige familie/venner deretter. selvfølgelig er det viktig å ha det sosialt rundt babyen, men jeg tenker som så at hvis jeg var baby ville jeg hatt den personen jeg kjente aller best tilstede så mye som mulig selv om andre folk var der. i de fleste tilfeller er det jo mest naturlig at mammaen er den hovedpersonen. slik vil i alle fall vi ha det med våre barn:) pappen her er kjempeflink med lillegutt og har alltid tatt del i alt som har med han å gjøre, men de første 5-6 mnd var jeg sammen med han hver dag omtrent. var jo borte på besøk og hjemme her med pappaen, men jeg var alltid der, bortsett fra en natt og noen timer noen dager.

[Tredjemann på vei :D]

er fortsatt den som er mest sammen med lillegutt om dagene da, og skal være det helt til han begynner i bhg. høsten 2007.

[Gjest]

den som er hjemme blir jo automatisk den som babyen knytter seg mest til første tiden. og om det er far, mor eller bestemor er vel heller mindre viktig!

[Anonym bruker]

Mener at mor og far i utgangspunktet er like viktige, så vil det selvfølgelig etterhvert ha noe å si om den ene har mye mer med barnet å gjøre enn den andre. (Kjenner ei som selv i voksen alder fortsatt er "pappajente", fordi moren var veldig syk etter fødselen, og faren tok seg av henne mer eller mindre alene den første tida. Så for henne ble pappa naturlig nok viktigst).

Selv har vi fått en skikkelig "puppegutt", så nå mens jeg ammer er jeg vel på en måte viktigere for lillegutt enn pappaen, men det er vel kun fordi det er jeg som har puppene :-)

[Anonym bruker]

jeg tror og mener at mor og barn har et meget speiselt forhold og at derfor kanskje barnet koser seg mer med mor i starten, men ikke at mor nødvendigvis er viktigere..

[*bolla pinnsvin*]

Jeg synes mor og far er like viktige, så absolutt! Tror (med fare for å gjøre enkelte sinte) at mange jenter ser på permisjonen som sin og at far bare skal være med og "hjelpe til". Kjenner flere som får store problemer når far skal legge eller være alene hjemme med poden, rett og slett fordi h*n er vant til at mor er hjemme hele tiden. Jeg trener to kvelder i uken og da er det pappa som legger. Har også hatt barnevakt flere ganger og det har også gått supert!

 

Som sambo sa første gang jeg skulle bort på kvelden og sa at han skulle sitte barnevakt: "Det er faktisk mitt barn også og man sitter ikke barnevakt for sine egne". Så der fikk jeg den!

[Tredjemann på vei :D]

aldri sett på pappaen som barnevakt her i huset jeg nei, og han har også tatt kveldsstell, stått opp med gutten om morgenen osv. så det er ikke skeivfordeling her, selv om jeg ser på det som viktig at ungene har mammaen sin i umiddelbar nærhet mye av tiden det første året.

[Gjest]

Jeg synes mamma og pappa er like viktige! Får ofte høre at pappa'n er flink til å "hjelpe til". For noe tull. Han hjelper ikke til. Han har like mye ansvar som meg med barnet, vi er jo 2 om dette. Også hs snakker kun til meg når vi er der, og overser pappa'n helt. Gammeldags holdning etter min mening. Man hyler opp om likestilling, men synes ofte det er kvinner selv som hindrer at pappa'n kommer til