Livredd for å bli "etterlatt".......om pappa....

[Sussa85 - snart 2?]

Lei å være redd....og grine......nå må jeg gjøre noe....

 

Pappa er veldig deprissiv...prøvd å tatt livet sitt før jeg kom til...(mange år før meg)........hatt mage deprissive perioder etter det.....vært innlagt...mormor som var pådriver for det...hun som tok vare på han..og så når det var galt....hun døde for 3 år siden av kreft...nå er d opp til meg å ta vare på han..min egen far...er så sliten.....

 

Var på besøk hos han isted...."jeg er så lei av å være langt ned..orker snart ikke mer":....nå er jeg ihvertfall ødelagt....

 

Viste ikke hva jeg skulle gjøre..takke gud for at jeg er en "sterk" person...prøvde å snakke om det...jævli nok....fortalte han at han kansje skal bli bestefar og at jeg trenger han.........det så ut til å hjelpe litt..snakka om hjelp til snekring osv...men..kun en liten dråpe i havet...

 

I mårra drar jeg dit på nytt..skal spørre rett ut..om han vil ha hjelp...sier jeg at han må er d ingen vei tilbake....kan ikke forlate han ett sekund før de henter han...dette er så helvetes grusomt...og jeg hater meg selv fordi jeg ikke klarer å hjelpe han....

 

Mamma (de er skilt selfølgelig) skal hjelpe meg....men aner ikke hvordna jeg skal gjøre dette......håper ikke han vil hate meg for å skaffe hjelp..savner mormor sånn..hun viste alltid hva man skulle gjøre....åå..mormor hvorfor måtte du dø...alt er så vanskelig nå...og jeg har såå sinnsykt vondt i magen....livredd for at d nå kanksje er en spire inni der som påvirkes av dette:(

 

Vet ikke hvorfor jeg forteller dette......har jo mamma å snakke med.....men...

 

Håper "babyen" vår kan redde han......

[Sussa85 - snart 2?]

Her var det mye gode ord å få gitt....

 

 

[Sebastienne]

Kjære deg!

 

Jeg føler med deg og håper ting går bedre for deg. Jeg tror det er veldig få mennesker innom denne siden, så hvis du ønsker å 'samtale' med oss anonyme 'venner' anbefaler jeg deg å prøve deg på de andre sidene.

 

På en måte skulle jeg gjerne skrevet en masse oppmuntrende ord og gode råd til deg. Men for det første er det vanskelig å skrive noe meningsfylt når jeg ikke kjennner deg eller situasjonen du er i, og for det andre trenger du hjelp av 'virkelige' mennesker. Du trenger noen å snakke med. Hvis du føler at du ikke har noen å spørre om hjelp, vil jeg anbefale deg å ringe hjelpetelefonen til Mental Helse: 810 30 030. De kan sikkert gi deg både praktiske råd om hvordan du kan gripe dette an for å hjelpe faren din - og mental og emosjonell støtte til deg som pårørende og det du må gå igjennom!

 

Med varme hilsener fra

[Sussa85 - snart 2?]

gode ord! takk sebastienne!

[Klukkhøna]

På et punkt må du kanskje sette streken og akseptere at det er han som bestemmer over livet sitt hvis han ønsker å ende det. Klart det er mot din vilje og klart han trenger hjelp og støtte!!! Men det gjør søren meg du også!!! Så håper du får profesjonell hjelp til å tåle påkjenningene.

 

Føler med deg... husk å leve ditt eget liv også!!

[Anonym bruker]

Moren min har vært suicidal siden jeg var 3 år, hun prøvde å ta livet sitt første gang da. Hun prøver med jevne mellomrom, og brant ned huset sitt for 2 år siden i siste forsøk da. Jeg klarer merkelig nok å distansere meg delvis fra det, selv om jeg elsker moren min. Har på en måte akseptert at jeg ikke kan kontrollere om hun lever eller dør, bare gjøre det jeg kan når jeg merker at det nærmer seg et nytt bunnpunkt- i mitt tilfelle er det vanligvis å kontakte lege som da kommer på hjembesøk og vurderer tvangsinnleggelse- men terskelen for det er veeldig høy dessverre...

 

Dette skal ikke være ditt ansvar ihvertfall! Ta kontakt med foreningen for psykisk helse eller Foreningen for pårørende innen psykiatrien på denne nettadressen: http://www.lpp.no

De har nok noen råd å gi. Hvis faren din ikke går på medisiner er det noe jeg ville forsøkt å overtale ham til å begynne med. Det kan kanskje virke poengløst, men kan ha effekt.