Dere med barn rundt 3 mnd...

[*shehasmyheart*]

Hvor mye er dere ute med barnet? På besøk eller bare rundt forbi. Jeg er vist for mye hjemme iflg de rundt meg... Har en jente på 3 mnd som gulper veldig...og dessverre så merker jeg at det hemmer meg litt... Og sliter forstatt med dårlig samvittighet fordi jeg ikke ammer... Og det hemmer meg også... Hun ville aldri ta puppen. Så etter en mnd med pumping og grining hos mor og barn ga vi oss. Noen som vil dele litt tanker...?

[-carina-]

Jeg har en gutt på 2 1/2 måned. Vi er veldig mye rundt omkring. Allerede 8 dager gammel var vi på fest med ham (var der riktignok bare i tre timer, under selve maten, men...). Har hatt ham med på fest flere ganger, reiser mye bort på besøk til slekt og venner og er på barselgruppe 1-2 ganger i uka. Dersom vi ikke er borte på besøk, får vi besøk...

 

I starten syntes jeg det var litt tungt å ta ham med bort, syntes det var greiest når mannen min var med. Litt skummelt å ha ham med seg på offentlig transport. Men nå har jeg blitt mer og mer kjent med gutten, og blitt mer vant til å være mamma. Jeg synes det er greit å finne på litt, jeg er jo heldig og får til å amme, så maten har jeg alltid med. I Norge er man jo veldig vant til å amme offentlig, så det går greit.

 

Men jeg synes at dersom du ikke ønsker å gå så mye ut, synes jeg at folk skal respektere det. De første seks-åtte ukene var jeg ikke så mye ute, uten at mannen min var med. Når venner lurte på om vi skulle treffes var jeg helt ærlig og sa at det var greiest at de kom hjem til oss. Man skal jo gjøre det man føler seg komfortabel med!

 

Skjønner hva du mener med gulping. Stod i en butikk i sentrum i dag, hadde akkurat vært innom stedets "amme-rom", og plutselig hadde jeg en stor, hvit flekk på min svarte jakke... Litt flaut, men... Man kommer langt med å ha med seg rikelig gulpekluter og et par fuktede vaskekluter... )

 

Selv om vennene våre har godtatt at det er enklest for oss at de kommer hit i stedet for vi dit (også fordi vi har klart å innføre fast leggetid halv åtte), så forstår de det ikke fullt ut merker jeg. Trøster meg selv med at de kommer til å forstå når de selv får barn en dag... )

 

Disse som maser på deg om at du må komme deg ut er kanskje barnløse selv?! Eller glemt hvordan det er å være helt nybakt mor?! Man skal jo finne seg selv i rollen, bli kjent med seg selv og barnet sitt... Du skal se at om noen måneder har du blitt enda mer kjent med barnet ditt, og da begynner nok du også å gå mer ut... )

 

[*shehasmyheart*]

Tusen takk for at du tok deg tid:) Det hjalp. Det er nok som du sier. De har glemt litt hvordan det er å være nybakt mor. Hadde nemlig en stor diskusjon med ei kusine i dag. Og etter en stund så husket hun hvordan det var:) Jeg er kanskje en som trenger litt tid... Føler meg bare litt misslykket i mors-rollen av og til... Det går seg nok til. Takk igjen. Det lettet litt på hodeverken her.)

[-carina-]

Det høres ut som om jeg har vært litt mer ute enn deg... Men jeg syntes det var litt "tilvenning" som skulle til... De første gangene var mannen min med meg. Jeg gikk ikke engang bort på kjøpesenteret (fem minutter unna) alene. Så de første to ukene etter at pappapermen var over ble jeg sittende inne. Fikk selv da noen kommentarer på at jeg ble sittende mye inne.

 

Jeg var veldig aktiv før vi fikk barn, pluss at vi har mange venner (så og si ingen med barn) som "krever" at vi fortsetter å være aktive, ønsket jeg jo å komme meg litt ut. Jeg syntes bare det virket litt skummelt. Hva om han begynte å gråte når jeg var ute, og jeg ikke klarete å trøste ham... Eller hva om han plutselig ble sulten... Eller behøvde bleie-skift...

 

Jeg fikk derfor med meg mannen min på å trene. I starten var det bare det å gå litt rundt omkring her ute i nabolaget. Etter hvert trente vi litt på å komme oss ut til bestemte klokkesletter, rett og slett for å se om vi klarte det. Etter noen turer ut sammen gikk jeg over til å trene på å fikse alt alene, men han var sammen med meg...

 

Men nå har jeg gjort det såpass mange ganger, at nå går det greit. Er jo også førstegangs-mamma, og det tar lang tid å bli kjent. De første gangene ned til sentrum, for eksempel, passet alltid på å amme rett før jeg gikk hjemmefra for å unngå skrik før jeg kom frem... Og passet alltid på å ta kollektivt utenom rush-tiden, det har jeg enda ikke prøvd. Gruer meg til jeg må det for første gang!

 

Tror vi alle føler oss litt mislykket i blant. Plutselig har vi fått ansvar for et lite liv, og ikke kjenner vi denne nye, viktige, hjelpesløse personen vi har fått ansvar for. Men det går seg heldigvis til. Jeg merker i alle fall det veldig godt. For hver uke som har gått siden fødselen har jeg tenkt en uke tilbake i tid. Og jeg kjenner selv at jeg blir bare tryggere og tryggere!

 

Ingen andre enn du kan bestemme hva du har lyst til å gjøre med den lille. Føler du deg ikke komfortabel med å gå ut, så synes jeg ikke du skal gjøre det... Heldigvis er det ikke antall turer ut av døra som forteller noe om hvor god en mor du er! Jeg er helt sikker på at du er en super mamma for datteren din! )

[*shehasmyheart*]

Hei:) Setter veldig pris på at du svarer. Jeg fikk det kanskje til å høres ut som jeg aldri er på utsida døra:) men det er vi. Vi er mye ute å går tur. og selfølgelig hjemme hos våre foreldre. Vært noen ganger i byen og litt forskjellig. Men noen rundt meg syns vist det er for lite. Og de mener det sikkert godt... Veldig glad for å høre hvordan du tenkte/tenker og har gjort det. Tenker akkurat sånn jeg også. Hva om ho får et av skriketaka, og jeg ikke klarer å roe henne ned? Hjelp! Men det begynner å bli lettere syns jeg. Og takk for det siste du skrev. Det betydde mye for meg:) Ha en riktig fin dag!

[Gjest]

Gutten min er 5mnd nå, men vi er fortsatt mye hjemme. Det er godt å komme seg ut blant folk (!), men jeg føler at alt må planlegges og tilrettelegges, og det gjør at vi ofte velger å kose oss hjemme i stedet. Jeg har en datter på 2år også, og var mye mer ute og "flakset" med henne, enda hun var en baby som skrek mye og var hva jeg vil kalle vanskelig.

Hun gulpet skikkelig sprutgulp etter hvert måltid. Når jeg var borte, prøvde jeg å løpe til en vask rett etter amming, fordi jeg visste at det kom en sprut. Ganske komisk :-D. Ofte havnet det på gulvet, og det er jo ikke så festlig når man er borte...

I forrige permisjon reiste vi til New Orleans i 4mnd da jenta var 5mnd. Der var vi ute på noe sosialt hver eneste dag, og det ble en egen livsstil der borte.

 

Dersom du har det godt hjemme, skal du ikke føle på at du må komme deg ut. Permisjonsåret går så fort, og tilværelsen blir jammen meg travel når dere er i full gang med jobb og barnehage, så gjør det du føler for du.

Ang venner som ikke har barn, så er det helt umulig å sette seg inn i mammasituasjonen. Min erfaring fra første svangerskap og permisjonstid, er at mange tror at man ikke lenger er interessert eller har mulighet til å leve et sosialt liv. Flere av mine venner lot plutselig være å invitere oss på sosiale sammenkomster. Det synes jeg var leit og litt sårende. Jeg har snakket med en venninne om dette, og hun var veldig overasket og sa at hun trodde jeg hadde nok med babyen i magen, og ikke var interessert i å bruke tid på venner... For meg er det helt uforståelig, men vi tenker så forskjellig alle mann!

 

Men ang det at du føler litt på gulping og flaskemelk. Dersom du innerst inne ønsker å komme deg mer ut, må du nok bare hoppe i det. Du skal ikke akseptere at noen klandrer deg for at du ikke ammer. Du vet selv hvorfor du gir flaske, og ikke la andres syn påvirke deg! Og gulpingen får du bare tørke opp fra gulvet. Noen ganger ut, så bryr du deg ikke så mye med det :-)

 

Jeg gir også flaske. Han fikk mm i 3.5mnd. Skulle veldig gjerne fortsatt, for det er så mye enklere med pupp!!!

 

Kos deg hjemme med jenta di!

[Anonym bruker]

Mye fornuftig som er sagt her allerede. Jeg vil bare si at det viktigste i denne tida er å prioritere babyen og deg selv. Om du føler for å være mer sosial så forsøk å være det, for i så fall vil du bare ha godt av det, men om du heller vil ta det med ro så er det virkelig ikke noe galt i det. Selv er jeg på babytreff en gang i uka, og ellers på besøk hos familie, og har venner på besøk innimellom. Snuppa er snart 3 mnd, og den første tida kunne jeg farte mer uten at hun ble forstyrret av det. Hun er vant til å sovne og sove med et visst støynivå, men merker likevel at jo større hun blir jo mer reagerer hun på miljøforandringer. I tillegg føles det ikke så godt å dra henne ut av søvnen når hun skal flyttes fra vogn til bilstol, fra bilstol til vogn osv. Må ta hensyn til at hun trenger søvnen sin, og holder meg derfor hjemme noen dager i uka så hun får noen dager hvor hun får styre døgnrytmen sin helt uforstyrret. Jeg har tross alt betalt for å ta meg av henne, og det skulle uansett bare mangle om jeg ikke skulle prioritere henne, hun er jo verdens mest fantastiske lille gull!

[*shehasmyheart*]

Takk til dere begge:) jeg føler også mye på det med søvnrutinen hennes. Har kommet inn i ett greit mønster syns jeg, og da vil jeg helst ikke rote det til. Men av og til må en jo selfølgelig ikke tenke så mye på det. Jeg gjør nok det litt for mye... Og føler også det blir rot. Ut og inn i barnesete i bilen. Dere har hjulpet meg veldig alle sammen. Jeg setter pris på det. Er nok også litt for opptatt av hva de rundt meg mener. Det er jo snuppa, pappa`n og jeg som skal trives og ha det greit sammen. Takk for at dere minnet meg på det:) Ha en fin dag!

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Vi var vel overalt fra ca 10 dager etter fødsel. mye besøk, cafeog reiser. nå er hun 7,5 mnd og vi har vært på 6 tur retur reiser med fly og og har 3 til før hun fyller året. hun elsker mennesker, ikke skeptisk eller sjenert til fremmede i det hele tatt