hvor ærlig skal man egentlig være?

[Anonym bruker]

Er forelska i en annen, men skal bli hos familien min. har tenkt at jeg må bare vente så kommer jeg over det og så fortsetter livet som før. men nå er jeg begynt å tvile... det går jo aldri over!!!!! har vart i nesten ett år nå, og jeg merker at det tærer skikkelig på energien min å holde den store svarte hemmeligheten skjult for kjæresten min, dessuten føles det som jeg lyver - selv om jeg ikke gjør det men bare ikke forteller. og da er det som om nærheten mellom oss blir skadet. vil vi bli nærmere igjen hvis jeg forteller han det og forsøker jobbe oss gjennom dette ilag? eller er det bare egoistisk av meg å fortelle det til han - da får jo han det kjipt uten at han har gjort noe for å fortjene det egentlig. blir snart sprø. er ikke utro altså, men har prata med den jeg forelska i om det, og det er gjengjeldt. prøver holde oss unna hverandre. kan ikke si at noe er feil i det forholdet jeg er i en gang. litt "kjedelig" på den romantiske fronten pga småbarnsfase, men elsker han og vi har det fint. er jeg naiv? er det noe grunnleggende feil hvis man blir så forelsket i andre?

[Tildemana]

Om det er noe grunnleggende feil?

Nei, jeg tror ikke nødvendigvis det.

Jeg har opplevd det selv. Det varte bortimot ett år. Da flytte han jeg var forelsket i langt vekk. Han visste ikke om mine følelser.

Jeg var hele tiden åpen med min mann om det, stakkar..

Han tok det pent da.

Men jeg tror ikke jeg hadde blitt så forelsket om jeg og min mann hadde hatt det helt strålende akkurat da. For det hadde vi ikke.

Men grunnleggende var det ikke noe galt. Men det var en utfordrende periode med mye jobbing for ham, småbarn osv.

 

Jeg tror man hele livet kan oppleve å bli facinert eller forelsket i andre. Saken videre der er hva man gjør med det. Om man "mater disse følelsene hele tiden, med fantasier f.eks, hjelper ikke det så mye på for å komme videre.

Jeg tror nok det vil være lurt å snakke med kjæresten din om det. Kanskje han blir så nærvøs at han prøver å "vinne deg tilbake". Og da er det kansekje heller ikke så spennende lenger.

 

Det gjelder i stor grad om å ta er valg. Og det valget hadde jeg tatt allerede. Jeg hadde valgt min mann, og var nødt for å stå ved det. Glad er jeg for det, for han er en fantastisk ektemann. Og ikke minst; Far til mine barn.

 

Lykke til, håper det går over.

 

Ikke bare følg følelsene og tro at du må bytte partner fordi følelsene sier det. Bruk hode også. Ellers er det lett å gå i en stygg felle og ødelegge en strålende fremtid med kjæresten din.

[litagod]

som jeg har sagt tidligere så tror jeg dette er noe som rammer ALLE som er i et langvarig forhold. jeg tror det er sjeldent at 2 mennesker BARE er forelsket i hverandre hele livet ut. jeg tror til og med at det er litt sunt at man føler slik for andre også - så lenge det ikke tar helt overhånd da - og jeg ville aldri ha informert min kjære om det dersom det skulle ha rammet meg.

 

jeg ville først ha spurt meg selv hvorfor jeg føler slik for en annen, dersom man ikke vanner gresset hjemme så kan jo naboens gress virke grønnere, så kanskje man bør ta tak i tingene hjemme.

 

så må man jo bestemme seg for om man vil gi forholdet hjemme en sjanse eller om man vil legge det dødt og jobbe deretter. dersom man som du her har bestemt deg for å holde fast til det du har hjemme vil jeg anbefale deg å jobbe på hjemmefronten og finne ut hvorfor du føler det slik. som du sier er det lite romantikk nå i en småbarnsperiode, men det kan man gjøre noe med! har dere tilgang på barnevakt? benytt det! kan man være litt hverdagsromantisk? legge lappe i matpakken, skrive beskjed på speilet om morgenen, kjøpe blomster, massere, ha ost og vin kveld sammen med kjæresten osv. Dersom barna er så store at man kan være borte en hel helg og har barnevakt kan man overraske hverandre med "tur" annen hver gang. dersom det er din tur planlegger du en tur i nærområdet, gjerne bo på hotell og se kino/konsert/spise ute - komme seg bort og være kjærester! det behøver ikke å koste så mye, greia er at man kommer seg bort eller får være alene og kose seg sammen igjen. bare være kjærester.

 

jeg ville også ha, som du, holdt meg langt borte fra han det gjelder. selv om dere er forelsket nå så er det ikke sikkert det blir like rosenrødt dersom dere skulle bli sammen, hva skjer når du/han blir forelsket i en annen? det sier seg selv at dersom man skal bytte partner hver gang man kanskje blir litt betatt av en annen så er det jo ikke rart at skilsmissestatestikken raser til himmelen.

 

å ha et godt forhold er den tøffeste jobben av dem alle, det er så lett å bare lene seg tilbake og plutselig er livet kommet i kjedelige rutiner. man må ta vare på mennesket man deler livet med og hele tiden sette pris på hverandre og "vanne" gresset.

 

men jeg synes du absolutt skal snakke med din kjære og fortelle at du savner romantikk og høre litt hva han mener. dere er sikkert slitne begge to, men det kan jo være at han også mener det samme og ønsker å gjøre noe med det. legg frem forslag til han og hør om han har noe å tilføre. det kan være små ting i hverdagen som gjør det lille ekstra!

 

jeg er helt sikker på at du kommer deg igjennom denne "krisa" og jeg er enda mer sikker på at du kommer til å oppleve dette flere ganger.

 

- og jeg er enda mer sikker på at du er helt normal!

[.Ann.]

Ser du har fått et par lange og gode svar, men jeg vil skrive noen ord likevel.

 

Jeg har erfart noe lignende,tror som andre her at det desverre ikke er til å ungå når en er i et langvarig forhold.

Jeg valgte å ikke si noe til min samboer, selv om jeg ønska å snakke om det for min egen del.Det var jo fryktelig vondt å bære på.

Men det gikk over med tida, selv om dette ar en person jeg av flere grunner ikke kunne ungå å møte ganske ofte.

 

Jeg mener at full ærlighet om slike ting,kan skade mer en det gavner.

Jeg følte at det hadde vært egoistisk av meg å fortelle det, for å gjøre det lettere for meg selv. Jeg tror jeg bare hadde påført ham smerte, og at det hadde kommet lite konstrukivt ut av det.

For jeg hadde som deg, bestemt meg for å bli i forholdet, og jobbe for det forholdet jeg var, og fremdeles er i.

 

Men det var meg, og folk er jo forsjellige, så jeg håper du finner din egen sannhet,som du kan leve med;-)

 

Lykke til!

[litagod]

helt enig med deg, jeg kunne aldri ha fortalt han om det dersom det skulle skje med meg. helt enkelt fordi jeg ikke ville taklet det så bra å fått høre noe slikt fra han... da vil jeg heller leve lykkelig uviten - selv om jeg VET at han sannsynligvis er forelsket i andre enn meg til tider så trenger jeg ikke å vite om det. Dersom jeg vet hvem han er betatt av vil jeg føle ubehag ved å støte på denne personen, samt begynne å analysere og sammenligne meg med henne, og jeg vil bare ende opp med å torturere meg selv.

 

jeg er overbevist om at man en eller annen gang faller for andre og da er det viktig å holde hodet kaldt og gjøre det som er rett for en. jeg tror aldri utroskap er veien å gå, da bør man avslutte det man har hjemme før man går til det skrittet. ingen fortjener å oppdage at partneren har vært utro!

[Gjest]

Hei!

Eg har det litt på same måten, men eg er framleis heilt utruleg glad i mannen min, og veit at det er han eg vil vere med. Det er ganske rart å ha slike kjensler for to personar samtidig - men det er kanskje mest fordi eg veit at eit forhold mellom meg og "den nye" aldri ville funka i det verkelege liv.

Eg var på studietur utan mannen min då eg møtte han andre, og han tok berre heilt pusten frå meg - det var heilt merkeleg, han er liksom heilt slik eg hadde sett for meg at drøymemannen kunne sjå ut (hadde ikkje trudd nokon kunne sjå sånn ut i verkelegheita), og vart ganske betatt med ein gong. Han likte meg også, sjølv om han har kjærast (dei er sambuarar no). Vi hadde det kjempebra i ein månad, IKKJE noko tull, gjorde aldri noko eg ikkje kunne fortalt til kven som helst - og eg kjente meg berre meir og meir forelska.

 

Har ikkje snakka med mannen min om det, sjølv om eg gjerne kunne tenkt meg å få lufta tankane mine. Trudde det heile kom til å gå over når eg kom tilbake til Noreg og hadde mannen min ved sidan av meg kvar dag - men eg kjenner at eg framleis tenkjer for mykje på han andre... Trur uansett at mannen min berre ville blitt heilt knust, og det ville ikkje ført til noko godt. Har snakka litt med ein besteven om det og det har gått greit (denne bestevenen og mannen min kjenner ikkje kvarandre så godt, så eg kjenner meg trygg på at eg kan seie akkurat det eg vil)

 

Dette er første gang eg har hatt kjensler for nokon andre enn mannen min, og eg vart ganske redd og forvirra med det same, men samtidig var det så utruleg herleg å kjenne boblene i magen og berre gje seg hen til ein person som er like keen på deg (huff, det høyrtes ut som vi var utro, men det var vi ikkje altså!)

Eg trur i alle fall at det er ein naturleg del av det å leve i eit livslangt parforhold - ein kan ikkje unngå å "forelske" seg i andre, men ein må jo berre bestemme seg for at ein ikkje kan gjere noko med forelskinga. Eg kunne ikkje det, eg har jo lova mannen min at det er han eg skal vere med resten av livet, og det er det viktigaste! Eg elskar jo han over alt!!

[Anonym bruker]

Jeg tror nok vi alle kommer til en fase hvor forholdet føles kjedelig og uten særlig romanse, og at vi i disse periodene kan ha lett for å forelske oss eller bli betatte av noen andre - selv om vi kanskje ikke vil det engang.

 

Kan bare snakke for meg selv, men jeg tror ikke jeg ville klart å fortelle det til min mann. Med tanke på hvor vondt det må være for han å få det i ansiktet, samtidig som du gir signaler om at du vil jobbe med forholdet deres i mellom - men er forelsket i en annen mann. Satt på spissen, men du skjønner kanskje hvor jeg vil...?

 

Selv ville jeg fått enorme problemer med å takle det, om mannen min fortalte meg at han ikke var forelsket i meg lenger men i en annen. Ville derfor prøvd å gjøre som de andre foreslår, snakke ut om forholdet deres, få synspunkter fra mannen din om hva dere kan finne på sammen for å gjøre ting bedre. Kanskje han også føler han kunne bidra mer for å krydre forholdet deres.

 

Lykke til, flott at du ikke har valgt å gå lenger enn å snakke :-)

[Gjest]

Vi kan ikke styre følelsene våres, men fornuften. Forelskelsen går dessverre over en vakker dag og da sitter man ikke akkurat på den beste siden. Eneste jeg kan si er lykke til og jeg håper du finner ut hav som er best for deg.