Vi klarer ikke snakke sammen lengre

[Anonym bruker]

Vi var veldig gode venner i et år før jeg ble gravid og har alltid kommunisert godt. Vi bor i hver vår kant av landet men har vært sammen i alle skoleferier siden han og er lærer. Vi kunne snakke i tlf. opp til en time, noen ganger to, hver eneste kveld. Forholdet vårt ble bare sterkere og nærere helt til vi hadde sex etter ca. 3/4 år. Da tror jeg jaktinstinktet hans gikk over. Jeg hadde holdt han på avstand så lenge fordi jeg ikke ville rote meg oppi noe tull. Jeg ville ha et seriøst forhold og drømmen min var å finne min livsledsager.

Første dagen vi møttes i sommer hadde jeg eggløsning og sa han måtte være yderst forsiktig. Han var uheldig, og dagen etter kjøpte jeg en angrepille. Vi satt sammen og leste på pakken hvordan og når denne skulle taes, men uten å lykkes. Jeg ble gravid tross pillen. For meg har ikke tanken om abort streifet meg en eneste gang. Mitt første barn ble til med kondom og jeg har aldri angret selv om jeg har vært helt alene om ansvaret i 9 år. Han fikk derimot panikk og gjorde alt han kunne og mer til for å påvirke meg til å ta abort. Jeg ble svært syk og deprimert og var helt alene igjen. Etter at jeg passerte abortgrensen har han kontaktet meg og sagt han vil bli venner igjen, bli en god far og at han nå gleder seg til å bli pappa. Jeg har besluttet å flytte tilbake til min hjemby, der han og bor, for å være nærmere både han og min egen familie. Jeg er innstilt på å ta en dag av gangen og ikke snakke om å flytte sammen før vi er klare for det. Så gikk det videre noen uker og har i grunn ikke hørt fra han. Jeg tok kontakt med han, men ikke på "den riktige måten" dessverre. Jeg er full av hormoner, er alene, utrolig sliten, konstant småkvalm og griner ofte. Jeg lengter slik etter at vi kan klare å kommunisere igjen. Det tærer sånn på å hate. For det gjør jeg nå. Jeg føler meg så sviktet at jeg ikke tør tenke på han av redsel for å knekke helt. Han sier at hvis jeg vil ha hjelp av han må jeg spørre pent, ikke gi han dårlig samvittighet og ikke provosere han. Vi snakker overhodet ikke sammen nå. Det er grusomt og det tærer hver dag.

Jeg tenker; -om han ikke ser større på ting enn som så, og ikke kan sette seg bedre inn i hvordan det er å vær gravid er det kanskje lettere å være helt alene igjen. Det sliter mer å ha forventninger, for så å bli skuffet. Jeg klarer ikke ringe han å si "vær så snill, jeg trenger hjelp". Det gjorde jeg da jeg annonserte graviditeten først og han avviste både meg og barnet hardt. Jeg klarer ikke krype igjen og tør ikke bli avist igjen. Det er det som må til for å få til en dialog. Han nekter å ringe meg og jeg nekter å ringe han. Hva i all verden skal jeg gjøre for å få i gang vårt gode vennskap og samarbeid igjen? Som jeg føler det fortjener han ikke bli far når han er så hensynsløs, men dette er jo et synspunkt fra mitt ståsted. Det er vanskelig for meg å se hans. Med hatet jeg føler vil jeg det jo heller ikke. Hva synes dere gutta er lurest av meg å gjøre når jeg har så vanskelig for å "krype"? Hvorfor er vi plutselig blitt uvenner, vi som var verdensmestre i kommunikasjon?

 

[vinterpappa]

Her var det mye å svare på.. :-) Ikke skal jeg skryte på meg å ha svarene du er ute etter heller, men et par ting kan jeg kanskje hjelpe deg å utdype.

 

For det første: Da du fant ut at du var gravid var du kanskje alene? Da fikk du tid til å la det inntrykket synke før du konfronterte ham med dette. Han derimot fikk beskjeden direkte fra deg og skulle umiddelbart forholde seg til deg og den nyheten du kom med. Det forklarer kanskje at han ble litt panisk til å begynne med.

 

Videre så sier du at du kontaktet ham for hjelp mens du var hormonell og kanskje litt aggressiv. Det er kanskje ikke så rart om han blir en smule skremt da. Det at du har blitt gravid er også for ham en stor omveltning som han må forholde seg til resten av sitt liv. Riktignok er ikke menn hormonelle på grunn av graviditeten, men det skjer store ting med oss også.

 

Det positive her er jo at han faktisk kom til deg på et tidspunkt og var klar for å ta oppgaven som far. Forsøk å bygge på det! Ta kontakt en gang du ikke føler deg helt på tuppa. Sett dere ned og prat om dette. Noe annet råd kan jeg ikke gi.

[Anonym bruker]

Takk så inderlig for svar. Det blir vel en stund til jeg ikke er på tuppa lengre. Kjenner jeg meg selv rett skal jeg bli ferdig med ammingen først. Nå føler jeg det lettere å glemme han og greie biffen på egenhånd. Skuffelsene er vanskeligere for meg å takle enn det å være alene. Ansvaret for at barnet burde ha et godt forhold til han tynger meg igjen da. Men dette burde han og se som sitt ansvar. Jeg har vanskelig for å tilgi han som ikke støtter meg når jeg trenger han mest. Han har sagt de grusomste ting og vakler frem og tilbake om hva han vil. Jeg får vel bare vente. Klarer ikke ringe å be pent. Jeg venter sånn på at han skal ringe og selv spørre pent om hvordan det går og om det er noe han kan hjelpe til med. Jeg forlanger det, på en måte. Jeg forventer det.Han nermer seg 40, skjønt..jeg er snart like gammel. Takk uansett for at du tok deg tid.

 

 

[vinterpappa]

Jeg synes også du bør kunne forvente at han tar ansvar.

 

I en ideell verden så gjør jo folk det. Vi andre, som ikke lever i en ideell verden, må nesten forsøke å gjøre det beste ut av den situasjonen vi er i. Hva det innebærer er ikke alltid så lett å vite.

 

Om han ikke tar kontakt med deg for å høre hvordan det går, så kan det sikkert være hundre grunner til det. Likevel synes jeg han bør være i stand til såpass.

 

Lykke til i alle fall. Håper du klarer å slappe av litt, og at du tar vare på deg selv..