Min samboers x slo meg ned.

[Anonym bruker]

Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre....

 

Det var totalt uprovosert, det var på en offentlig plass og mange vitner.

Jeg er en ikke -voldelig person.

 

Jeg anmeldte henne, hun innrømte straffeskyld og hun fikk bot.

 

Jeg har gått med angst siden dette skjedde. Har bedt om besøksforbud men fikk avslag, fordi det ville vanskeliggjøre samarbeidet dem imellom når det gjaldt samvær.

 

Hun oppga i retten at grunnen til at hun banket meg, var fordi jeg hadde i lengre tid terrorisert og ødelagt forholdet, mellom henne og min samboer. (noe som ikke er sant)

Min samboer og jeg har vært sammen i 4 år. Og forholdet dem i mellom har vært slutt i over 7 år siden.

Han dro ifra henne fordi hun var utro, og forholdet mellom dem var veldig vanskelig pga dette.

 

Når jeg kom inn i bildet, hjalp jeg til med å få igang ett samvær med min kjære og barna. Noe han hadde gitt opp pga det vanskelige forholdet.

 

Jeg har to barn og er "skillsmissebarn" selv, så jeg VET viktigheten av samværet med forelder.

 

Men nå kjenner jeg hatet bygger seg opp!!!

 

Jeg er så sint! Hvorfor avslag på besøksforbud? Er ikke jeg verd noe?

Vi bor så nært hverandre at barna på 8 og 9, fint kan gå fra skolen og hit. Vi bor rett ovenfor skolegården.

X`n må da ikke nødt å komme inn her. Det har hun forresten ikke gjort heller. Hun hater jo meg!!

 

Jeg har ett veldig godt og nært forhold til barna.

Men nå har jeg bare lyst å flytte fra min samboer. Føler at hans problematiske eks-forhold går utover meg.....

 

Jeg bare gråter og gråter, tårene mine siler. Føler behov for å flykte!! Jeg kan ikke ha ett forhold til ham. For jeg hater henne sånn! Hun skulle bare visst hvor mye jeg har forsvart henne i forhold til samvær og sånt. (men det var før hun slo meg ned) Jeg klare ikke dette mere.

Det værste er at jeg er fly forb.... på min samboer også.

 

Hilsen ei rasende fortvilt.

[Anonym bruker]

I går sto hun i gangen vår.. inne hos oss.. Jeg var livredd! Var hjemme alene.Men hun bare smilte..

 

Nei.. jeg tror jeg glemmer babyplaner og flytter fra ham.

Trist for vi er glad i hverandre.

Men jeg vil ikke sette et barn til inn i dette. 3 år med utredning, strev og nerver...

 

Og min stakkars samboer... tru om han får noe liv.... X`n hans har ødelagt forhold for han før.

 

Men han må lære å sette foten ned før det er forseint.

 

Hilsen dypt fortvilt

 

 

[Gjest]

Herregud, skjønner godt at du er engstelig! Så fælt det må være å måtte forholde seg til et menneske man er livredd.... Vet jo ikke detaljene i saken, men tenker at det er din samboers plikt å få i stand en avtale som gjør st du slipper å ha med henne å gjøre på en god stund! Går det an å få i stand en avtale om at din samboer i en periode både henter og bringer barna til og fra samvær? Jeg vet med meg selv at jeg aldri hadde akseptert henne innenfor min dørstokk. Det sies ofte at vi stemødre vet hva vi går til, og det forventes at vi skal ta både ignorering, utskjelling o.l på strak arm. Greit nok. Men i dette tilfellet er det ikke tvil om at din samboers ex har gått langt over streken, og din samboer må skjønne at du må få lov til å slippe å forholde deg til henne i en periode. Mener nå jeg!

[Anonym bruker]

Takk for støtte Sunburn.

Skjønner at det jeg skriver om kanskje blir for tungt for noen å ta stiling til. Antagelivis derfor lite respons... Men skjønner det og...

 

Men jeg viste min kjære dette innlegget og svaret ditt Sunburn... han reagerte for å si det sånn.

 

Han skal ha en samtale med x idag, og forlange samtaler på fam.vernkont.

Blir for tøft å løse dette probleme alene. Han har tilog med bestilt time!

 

Så igjen tusen takk, kanskje ditt svar redder oss

 

Hilsen håpfull fortvilet

[Anonym bruker]

Kjære "fortvilte" medsøster!!!

 

Jeg kan jo ikke direkte sette meg inn i situasjonen din, men jeg er selv stemor (samt at vi har en 2 åring sammen og nr. 2 blir født i løpet av en måned....) Jeg hadde et bra forhold til samboers x TIDLIGERE! Men hos oss forandret dette seg når VI fikk barn sammen. Jeg har bestandig prøvd å ha en god tone med henne, men har sagt klart i fra til samboer at selv om jeg er en "fiende" hos henne (det var slutt mellom dem og han bodde for seg selv når vi treftes) så godtar jeg IKKE at hun tvinner han rundt lillefingeren, skjeller ut meg og sjikanerer meg ovenfor andre. Her gjelder det å ta tyren ved hornene. I begynnelsen overså jeg slike utsagn o.l. som hun kom med, men i de siste årene har jeg svart tilbake med samme mynt... og vet du hva... hun har stoppet! Sånn helt uten videre.....

 

I din situasjon så høres det ut som x`n hans har psykiske problemer, og hvorfor ikke besøksforbud?? Synes samboeren din bør stille mer opp for deg og prøve å se saken fra din side. Det sier jo seg selv at det er ganske så alvorlig når hun går til fysisk angrep, det blir rettsak o.l. Hvor står han opp i alt dette da?? Later han som ingenting og er like blid og trivelig mot henne? Ungene er jo så store nå og siden dere bor slik du sier, så skjønner jeg rett og slett ikke hva hun har å gjøre der. Hiv henne på dør, fortell henne at hun er uønsket hos dere. Synes samboeren din bør stille opp mer for deg og ta seg en alvorsprat med henne. Det er jo tross alt deg han har valgt å leve med, så hvis han vil at hun skal forsure livet hans, så opp til han..... men DITT liv må hun IKKE få forsure. Samboeren din ser vel hvordan situasjonen er hvis du går til drastiske tiltak, ikke at jeg sier du skal gjøre det. Men kanskje reise bort for en periode, bo hos noen andre e.l.? Da får han se hvor mye han savner deg og hvor glad han egentlig er i deg. Da tenker jeg han forandrer litt oppførsel jeg.....

 

Ønsker deg/dere riktig lykke til!!

Du må oppdatere oss på hvordan det går....

[Anonym bruker]

Hei.

 

Det er en stund siden jeg har vært her inne nå. Og en del har skjedd siden sist..

 

Jeg slapp heldigvis å gjøre noe så drastisk som å dra herfra.

Min kjære satte foten ned ovenfor sin x, ettertrykkelig!!

Hun har nå sagt seg villig til en runde på fam.vern.kont. Først de to, så skal jeg være med.

 

Jeg er såå glad i ham og barna hans så jeg er villig til å gjøre ett forsøk. Han er en rolig og sindig kar og har vel blitt tråkka på for lenge av sin x. Men nå var det tydligvis nok. Hun gikk over streken når hun lot det gå utover meg..

 

For å gjøre en lang historie kort.

Han er en mann av få ord, men x`n hadde ikke noe å stille opp med denne gang. Hun ble rett og slett satt på plass av ham for første gang i historien. Og det føltes godt, sa min kjære Det har vært en annen låt i pipa etter dette ja..

 

Men.... jeg tar en dag av gangen og tror ikke på "eventyr" (ang. hva hans x lover for å si det sånn)

 

Har fått meg en støkk.Men ser at min kjære mener alvor og det er det som betyr noe og er viktig nå..

 

Jeg har trua på ham!

 

Hilsen ei som ikke er så veldig fortvila lenger...

 

tusen takk for støtte og lykke ønskninger!!

 

[Gjest]

så utrulig flott, at han har sakt i fra. min mann var rett og slett en tøffel når det kåm til hannes x.. men de hadde vært sammen siden han var 17 og hun 19.. ble gravid på første forsøk. og viste ikke hva som var ok, og ikke ok.. han jore alt for henne.. til og med.. (hør på dette) dro å kjøpte brus og smågodt til henne, når hun ville ha det.. (ikke til ungen, og han betalte for det) en dag, da jeg fant noen brev, som hun hadde plantet i huset vårt (hun brukte å være på besøk, sammen med sønnen, når jeg ikke va dær, noe som var ok for meg) dær det sto beskrevet hva de hadde gjort,(sex) og at jeg bare var en pauseting.. og slikt.. virket som 100% fakta.. men da jeg snakket med mannen min om det, ble han så sint som jeg aldri har sett han før.. for det var ikke noe av det som var sant.. etter det, har han ikke gjort noe for henne, som ikke hadde med sønnen å gjøre. han satt ned foten, og ble MANN.