føler mennene deres seg "fanget"....

[Anonym bruker]

etter at babyen ble født?

Min mann er blitt deprimert, sier at han føler han har mistet sin frihet etter at babyen ble født. Det er så mye krav til meg sier han, både fra babyen og fra meg. Han er flink til å hjelpe, men jeg ser at det er enormt ork for ham. Han er ikke den samme mannen lenger, er sur og innestengt hele tiden. Han er forresten uføretrygdet pga bilulykke. Det gjør at vi er sammen nesten 24 timer i døgnet da jeg er i permisjon. Han elsker jo gutten vår over alt i verden, men sier at han sliter veldig nå.

Går dette over? Har deres menn det på samme måte, at de er blitt deprimert fordi de ikke får gjort sine ting og ha den friheten de er vant til?

 

hilsen frustrert

[Gjest]

Min samboer jobber så mye så hans liv har ikke forandret seg så mye. Han syns det er kos med baby. Det er han som hele tiden spør meg om jeg syns det er alright å være mor (han som overtalte meg til å få barn).

 

Men når jeg hører deres historie så er det mulig det blir litt mye "oppå hverandre" i og med at han sikkert er vant til å ha huset for seg selv (siden han er uføretrygdet).

Jeg vet at jeg kan være sånn, i og med at sambo jobber så mye. Når han f.eks er hjemme en hel helg så merker jeg at det kan bli litt mye (men det er fordi jeg er vant til å ha huset for meg selv, så jeg har blitt litt egen).

 

Han kan ikke reise bort en helg da ? Eller om du reiser bort en kveld og lar baby bli igjen hos han.

Tar han intiativ til å stelle og legge babyen ?

 

[Babykilo]

Det er ikke uvanlig med depressive reaksjoner hos fedre etter fødsel. Min mann hadde en reaksjon helt i begynnelsen, men jeg var helt nede ganske lenge. Det begynner å ta seg opp nå, og for han er det helt greit nå. Jeg tror kanskje dere skal prøve litt avlasting. Kanskje han trenger en kveld med gutta e.l så kan du ta babyen. Sånn kan man bytte litt på. Vi mødre kan også kanskje ha en tendens til å la babyen ta helt over, og kanskje føler han seg tilsidesatt? Jeg forstår veldig godt de følelsene der. Det er helt vanvittig å få barn. Man mister jo masse, selv om noe nytt og flott har kommet inn i livet.

[Anonym bruker]

Nei, her er det jeg som føler det sånn... elsker mann og barn, men savner MEG!

[mamma søker barn-har fått 2]

Hørtes veldig rart ut. Hva med deg og dine ting.... tenker han ikke på det da?

Hvor gammel er han? Var barnet planlagt? Har han problemer med å ta ansvar i andre sammenhenger?

Når man skal stifte familie så følger det jo litt "frihetsbrøvelse" med.

Men dere var jo to om å lage barnet, så dette hørtes rart ut.

Kanskje sende han til legen, kan jo være mannlig utgave av fødselsdepresjon.

[Gjest]

Jeg tror, som Viktoria, at dere begge har behov for litt alenetid. Vær flinke til å gi hverandre "fri". Han har sikkert behov for å finne på noe alene eller sammen med gutta. Det er en noe "ensporet tilværelse" å være hjemme med en baby. Han føler det nok slik som mange mammaer gjør, at det blir litt "klamt", i og med at han ikke jobber. Det er godt å komme seg ut å få tankene litt vekk fra familielivet.

Men han må også være villig til å gi deg litt fri. Gi og ta :-)

 

[Anonym bruker]

hei HI her

 

Han er 29 år og sier at han av og til føler han ikke var klar for barn...men nå er det litt for sent! Jeg prøver så godt jeg kan å avlaste ham, slik at han får litt alenetid...men det er slik at det eneste morsomme han vet om er å drikke seg full og dra på by`n. Andre ting som f.eks. kino, bowling, biliard, idrett...og alle de andre guttetingene er han ikke interessert i (ikke de få vennene han har heller). Nei, kun fest og drikking. Det å finne på noe sammen med meg er KJEEEDELIG for ham, sier at jeg får gjøre det med mine venniner. Sikkert fordi vi er så mye sammen, får aldri savne hverandre liksom. I tillegg bor vi ganske trangt i en liten leilighet, så det blir enda mer kvelende. Ååå jeg håper at dette er bare en forbigående krise!

[mamma søker barn-har fått 2]

Kanskje du kan snakke med helsesøster eller noen ved et familierådgivningskontor (det ble et langt ord).

For det er ikke helt "normalt" at en nybakt pappa bare har lyst til å feste og drikke.

Og hvis du skal avlaste han hele tiden, så vil det gå på bekostning av deg.

Det er jo egentlig pappa`n som skal avlaste mamma`n.

Det er jo en skummel start på familie livet at han synes det er kjedlig å gjøre noe med deg. Med tanke på at det blir mye familie etter at barna har kommet. Ferie, babysvømming, senere håndball, turn, fotball osv.

 

Så min konklusjon må være at dere søker proffesjonell hjelp.

Og du kan gjerne fortelle at det må være ytterst få pappaer som oppfører seg som om de var både single og barnløse.

 

Kanskje det er en alvorlig 30 års krise... Lykke til,, håper han kommer på bedre tanker. Don`t know what you`ve got till it`s gone.

[Anonym bruker]

det er som å høre min samboer,,, kjenner meg veldig godt igjen

[Anonym bruker]

her er det også jeg som føler meg fanget - heller..

alle 3 er avhengig av meg - 2 av dem er barn...

alltid et styr når jeg skal ut, aaaaalt må liksom være gjort klart og mest mulig tilrettelagt slik at alt blir lettest mulig.

 

gleder meg til mann og kan legge minsten, og jeg kan være vekke lengre enn et par timer etter åtte....

[Anonym bruker]

må skrive litt mer...

 

det er alltid jeg som "selvfølgelig" sitter med ungene. Pappan kan bare gå ned i kjelleren og ordne ting der... Skulle jeg gjort det hadde det vært styr og "ikke vær lenge da"....

jeg som har sørger for at kveldsmaten kommer på bordet...

jeg som rydder etter middagen...

føler meg ganske stuck - ja fanget....

 

samme anonym som rett ovenfor - hvis ingen har svart i mellomtiden...

[Anonym bruker]

Huff og huff!

Jeg må si at ved å lese deres innlegg blir jeg litt ekstra glad i den mannen jeg har!

Jeg tror rett og slett ikke jeg hadde orket å leve slik, jeg. Tror jeg hadde satset på både en og to alvorsprater... Kanskje profesjonell hjelp - familieterapi.

Tror nesten det er bedre å være alene enn å leve halvveis... Jeg hadde satt hardt mot hardt...

Tja, det var mine tanker...

[snowstorm73]

Hos oss er det pappaen som er hønemor. Alt dreier seg om gutten, han forguder han. Jeg blir nesten sjalu til tider!

 

Min mann var mye mer klar til å få barn - ikke rart, han var jo 37. Så den biten med å miste friheten var absolut ikke noe problem. Og at ting forandrer seg fulltstendig, vel, det visste vi jo på forhand.

[MissDolly-tobarnsmor]

Til hovedinnlegger!

 

Jeg tror nok han har en depresjon, ikke bare pga omveltningen det er å få barn, men også det at han er sykmeldt... Det er jo helt klart at det kan gjøre ting med en ung mann, det er kjempeviktig å ha en jobb og trives med det, føle seg til nytte i samfunnet på en måte..for veldig mange (de fleste?) er jo dette selve grunnmuren i livet..

 

Det at han ikke orker finne på ting og ikke vil treffe kamerater viser jo også til en depresjon etter min mening..

 

Håper dere finner ut av "floken" og at han får bedre tider snart.....kanskje ikke så dumt med profesjonell hjelp som noen over her råder til...

[Anonym bruker]

Høres ut som dere trenger hjelp. Skjønner godt at det kan føles som man er "fanget", tenkte litt sånn jeg også med førstemann. Husker jeg tenkte at nå var alt forandret, og det var ingen vei tilbake. "En gang mamma, alltid mamma", litt skremmende tanke. Men det må bearbeides, og for noen tar det ganske lang tid. Vi damer har jo brukt svangerskapet til å føle på dette, mennene er litt tregere, og reaksjonen kan komme lenge etter. Han trenger vel litt hjelp til å finne "en ny orientering" i livet sitt (hørtes veldig psykologisk ut.... :-) ), for å finne ut at babyen faktisk betyr mye for ham og hans identitet. Særlig når det har vært andre ting som har vært viktig før.

 

Min nye mann som jeg har ett barn sammen med, er veldig opptatt av å ta vare på hobbier han hadde fra før, og sier at jeg må passe på å ikke bli for mye hjemme. vi trenger alenetid begge to. Men jeg synes det er kjempedeilig å være hjemme nå, og slippe å tenke på alt ansvaret på jobb.... Må passe på å ta vare på MEG skjønner jeg, for ungen blir jo stor og skal lære seg å bli selvstendig uten å ha en klamrende mamma rundt seg!!!!