Litt vanskelig nå...

[Anonym bruker]

Jeg har tre stebarn. De to eldste er gutter, yngste er jente. Hun er 6 år. Vi har et fellesbarn på snart 1 år.

 

Jeg har vært i barnas liv i over 4 år. Alt har gått strålende hele tiden, ungene er flotte, jeg har et fint forhold til barnas mor, og de forguder lillesøsteren sin.

 

"Problemet" er stedatteren min. Hun er søt og sjarmerende, og jeg er veldig glad i henne. Men hun tapper meg for energi. Hun har aldri vært flink til å leke alene, hun er veldig høylydt, intens og skal sitte oppå oss og kommentere alt og ingenting. Hun elsker å leke med lillesøsteren sin, og det setter jeg stor pris på, men det blir også veldig masete og høylydt og intenst.

 

Det koster meg ganske mye å skrive om dette, men jeg har hatt det sånn lenge nå. Gutta er det overhodet ingenting med, for å si det sånn. Jeg trives i rollen som stemor, og jeg er glad i alle ungene. Stedatteren min har en personlighet som "kræsjer" med min, tror jeg.

 

Jeg håper hun ikke merker det, for jeg er overhodet ikke stolt av å ha det sånn. Pappa'n synes oppførselen hennes også er slitsom, men han har nok kanskje hakket mer tålmodighet med henne enn det jeg har. Det tror jeg er personligheten vår, jeg tror ikke nødvendigvis han er mer tålmodig med henne fordi hun er hans (selvom det selvfølgelig også kan hende).

 

Jeg trenger tips til hvordan vi kan snu dette. De er her ca. 40%, så det er jo en del. Jeg føler meg fullstendig tappet for energi når hun setter igang.

 

Vi forteller henne hele tiden når hun gjør noe vi setter pris på, og vi passer på å fortelle henne hva vi VIL hun skal gjøre, istedenfor hva vi IKKE vil hun skal gjøre. Hun får tid alene både med pappa'n og med meg, og vi tar henne med på det som skal gjøres, så hun skal inkluderes mest mulig, så klart. Men jeg mener jo at en 6-åring skal kunne leke alene også, og ikke sitte oppå de voksne hele tiden. Hun blir med ut og leke hvis brødrene er ute og leker, men hun gjør det aldri på eget initiativ. Om venninner ringer eller kommer og spør, så blir hun også med, men hun "gidder ikke" å gå til eller ringe til venninner.

 

Jeg vet godt at dette er mitt problem. Jeg trenger ikke bli fortalt at jeg er en fæl stemor. Jeg vil så gjerne gjøre noe med dette, men føler ikke at jeg har fullt mandat til å gi henne de konsekvensene jeg har lyst til , fordi hun ikke er min. Jeg overlater det en del til pappa'n, fordi jeg er redd for å bli for streng mot henne.

 

Hun har f.eks. konsekvent ingenting å leke med på rommet sitt, selvom hun har fått ting/leker til jul og bursdag som hun ønsket seg. Hvis vi "tvinger" henne til å gå på rommet, så leker hun som bare det etter en stund som regel, men man kan vel ikke "tvinge" flere ganger daglig?

 

Jeg vil ikke ha det sånn, og som sagt trives jeg som stemor, og jeg er veldig glad i ungene. Men oppførselen til stedatteren min går ikke veldig godt overens med min personlighet...

 

Anonym for anledningen...

[Anonym bruker]

Hvis biomor hadde vært død, eller dere av andre grunner hadde hatt hennes barn 100%, kan jeg skjønne at dette hadde vært slitsomt....

[Anonym bruker]

nei, det er tydeligvis vanskelig å skjønne ting nå til dags.

 

jeg skjønner iallefall at dette kan være vanskelig, HI. Man har nok ikke den samme tålmodigheten ovenfor stebarn som for egne barn, selv om man er aldri så glad i dem.

Det at du skriver dette innlegget viser jo at du vil ikke ønsker å ha det slik! Slike tanker er faktisk helt naturlige. Helt sprøtt egentlig at alt skal bli så ulovlig når det gjelder stebarn. man blir så fort stemplet som "ond stemor".

 

Jeg har en herlig stesønn på 5år, har vært i livet hans siden han var 2. (har ingen selv ennå)

Det er jo en veldig krevende alder, og barn i denne alderen er veldig forskjellige. Gutten her har alltid vært veldig aktiv, og har siden han var liten vært høyt og lavt, så på sitt vis har han vært veldig krevende. jeg har kost meg veldig med han, men til tider merker jeg jo at pappan har mer tålmodighet enn meg.

 

jeg er ikke utstyrt med "foreldre-lageret" som han har.

 

Det eneste svaret jeg har funnet på problemet, er kommunikasjon med pappan. I begynnelsen når jeg kritiserte sønnen til han, ble han irritert å inntok forsvarsposisjonen... senere har han fortalt at han var så redd for at vi ikke skulle like hverandre...

 

For meg var det ikke nok at ting gikk sånn halvveis, jeg var interessert i å jobbe med meg selv for å få et godt forhold til sønnen, å at vi samarbeidet. Gutten hadde tidligere veldig uklare grenser, spesielt hos pappaen, dette gjorde at han prøvde ut alt for å få viljen sin, å ble det ikke slik han ville- skrek og hylte han. slitsomt. Han krevde også farens fulle oppmerksomhet.

 

Det jeg vil frem til, er at du skal ikke få dårlig samvittighet om du ber stedatteren din gå ut å leke. Man skal jo faktisk hjelpe barna til å bli selvstendige voksne, å jeg mener at en unge i den alderen klarer fint å leke på egenhånd en stund på dagen! klare husregler er viktig.

 

Kanskje det hadde hjulpet å sakt at i stuen er det rolig, der skal man slappe av og høye lyder er ikke tillatt. si at visst hun vil synge danse, lage lyder så kan hun bruke rommet sitt, eller gå ut.

 

Uansett hva du gjør, ikke gi opp! visst du ikke er fornøyd med hvordan ting er nå, er det viktig å gripe tak det så tidlig som mulig.

 

husk at mannfolk er veldig treige, og ofte må de høre ting direkte og mange ganger for å forstå at det er alvor. håper det går bra med deg, superlykke til hva enn du gjør!

 

klem fra meg

 

 

Ditt problem blir jo beskrevet som helt annerledes enn dette

[Anonym bruker]

For et svar! Hvis biomor hadde vært død, eller de hadde henne 100% eller dette hadde vært HI's egen datter for den saks skyld, så hadde de neppe latt henne holde på sånn heller!

 

Jeg tror at mange foreldre med delt omsorg (inkl. meg selv) har vanskeligere for å sette ned foten når vi ikke har barna 100%. Det er mye vanskeligere å si at "nå snakker de voksne" eller "nå må du leke litt på rommet" eller "ta en tur ut" osv. når vi ikke har barna hos oss hele tiden, og det er ihvertfall helt umulig å si at "nå må du ti stille litt for nå må noen andre få snakke litt også". Og det er mye vanskeligere å innrømme at vi irriterer oss over barna og får litt dosen av dem iblant. Det tror jeg er ganske dumt for barna, for de hadde egentlig kanskje bare hatt godt av å ikke føle at de skal og må være midtpunkt hele tiden. Dessuten tror jeg vi er mye mer på offensiven med å aktivisere barna og tilby underholdning enn vi hadde gjort/pleide gjøre da vi bodde sammen med dem hele tiden (før spilte vi bare spill på ferie, og noen ganger i helgene, nå gjør vi det stadig i uka også når barna er her). Og jeg er ikke egentlig sikker på at det er så bra i lengden heller.

 

Ved å skjemme bort barna (ved å la være å oppdra dem til å ikke være irriterende) oppdrar vi dem til å bli ganske mye mer selvsentrerte og ganske mye mindre avslepet av det å bo sammen med andre enn vi ellers hadde gjort. Og om foreldre med delt omsorg strekker seg for langt, er min erfaring at steforeldre strekker seg enda lenger fordi det er så tabubelagt å innrømme at stebarna er irriterende.

 

Nei, stå på! Kjenn etter og finn ut hva det er / når det blir for mye, snakk med mannen din om hva han mener og hvordan dere evt. kan regulere det, jenta har bare godt av å lære seg å aktivisere seg selv litt og å hygge seg litt alene på rommet sitt iblant (men kanskje akkurat første kvelden hun er hos dere..).

[Anonym bruker]

Ja slik er det i min nyfamilie, og slik er det hjå mora også. Trur du har mkje rett i dette.

Eg har strukke meg langt, og merkar at begynner å tenkje at det har vore feil. At eg ikkje vil gjere ting slik meir. Trur det har noko med at eg tenkjer meir over ting, no når eg er mor sjøl, eller på ein annan måte.

Bjørnetjeneste er det jo og, noko som heiter.

[Anonym bruker]

det er saa utrolig flott aa hore at der er fler der ute med samme erfaring:) jeg har en gutt sambo har to og sammen har vi ei jente.

sambo sine gutter er her bare annenhver helg, men kan komme naar de vil.

tidligere var det veldig viktig at det skjedde mye de helgene de var her, men naar lillesos kom, ble vi liksom mer en vanlig familie, hvor vi bare gjor vanlige helgeting:)

minstemann til sambo er 10. han er en veldig bortsjemt gutt som er vant til aa faa det han peker paa og hvis han bare maser lenge nok saa faar han det... ikke liker han maten min, kritiserer alt jeg gjor, foler jeg maa konkurere med biomor for aa gjore han fornoyd...

naa har jeg heldigvis beg. aa slappe mer av og horer med halvt ore naar han beg.

han maa jo lare seg at der er fler i familien enn han.

 

naa skal det jo sies at mange av "faktene" hans kan komme av at gutten min har ad/hd og derfor er veldig krevende og masete. ikke saa lett aa vare stedbror da:)

 

det er vanskelig aa si til stedbarn at naa er det de voksne som prater, eller naa maa dere finne paa noe annet aa gjore enn aa sitte aa syte.

merker dette spes. siden jeg ikke har vanskelig for aa irettesette min gutt:)

[Anonym bruker]

jeg tror også det er mye sannhet i dette.

som stemor i en "dine og våre barn" situasjon, vet jeg veldig godt hvordan jeg ikke vil oppdra våre. heldigvis vil ikke min kjære heller oppdra felles, på samme måte som sine. han ser vel at det ikke funker så bra, men har ikke guts nok til å ta affære.

stakkars foreldre som har så usikre barn at de tror de kommer til å ta skade av å gi dem en vanlig oppdraglese.