Angst for å bli gravid....

[Anonym bruker]

jeg og samboer har ei jente på to år.Vi har snakka om søsken, begge har vært enige om at det snart er på tide.

 

Men jeg har plutselig blitt så redd for å bli gravid! Det blir bare værre og værre.

Jeg er ikke redd for selve graviditeten, fødselen, alt det der er helt ok.

 

Men da jeg ble gravid med et første barnet, takla samboer det veldig dårlig. Han trakk seg unna; skulle nyte friheten før barnet ble født.

Det ble enda værre da hun ble født, han ville ikke være nær henne, var redd for å holde henne. Da jeg ar på sykehuset var det så vidt han orket å være der.Han inviterte en kompis hem til oss på besøk,i det vi kom hjem fra sykehuset med vesla, hadde ingen forståelse for at jeg ikke syns det var ok.

Da vi kom hjem, var han aldri hjemme, selv om han hadde fri i over en måned etter hun ble født.

Det var faktisk en lettelse da han begynte å jobbe fordi da hadde han en gyldig grunn til å ikke være der.

Jeg har aldri i mitt liv vært så alene som da.

(Må nevne at familie på min og hans side ikke er de som stiller mest opp heller. Selv om de kansje ville har de nok med seg og sitt.)

 

 

Det ble jo bedre etter hvert, nå har han og jenta vår et veldig bra forhold.

 

Men jeg føler jeg får mer og mer problemer med dette. Har prøvd å snakke med han mange ganger( uten å være sint,prøve å se hans side også), han vil ikke høre.

Nå har det blitt så ille,jeg får fysiske reaksjoner når noen snakker om graviditet, og fødsel( skjelver på hender, kald svette etc.)

 

Jeg trekker meg unna ham, syns det er ekkelt å kysse ham, det hele er egentlig merkelig. Hvorfor skulle dette skje nå,to år etter?

 

Uff jeg høres ut som et vrak nå. Men ellers i livet er det egentlig greit. men dette sliter mer og mer på.

 

Jeg tror jeg bør snakke med psykolog e.l

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har også en samboer som alltid må ut en tur. Jeg har skrevet et innlegg om dette i Parforholddebatten, "Samboeren min må alltid ut en tur......" Han holdt på sånn under hele svangerskapet, syntes selv han var kjempeflink om han kom hjem rundt midnatt på en lørdag for da gikk han jo ikke ut på byen! Men ved midnatt er gjerne en gravid kvinne trøtt og klar for å gå til sengs - det var i hvertfall jeg. Samtidig var jeg dårlig til å kommunisere mine ønsker, men det burde også vært tydelig for han at jeg ikke hadde det bra med å være så mye alene. Både han og jeg gjorde noen feil der. Men jeg tror de beste rådene jeg kan gi deg er:

-Vær tydelig! Ikke anta at han kan lese tankene dine.

-Ikke spill martyrrollen (snakker av erfaring). Han kan fint overse alle dine symptomer på at du har det fælt, og da kan han heller ikke lastes for noe....

-Gå gjerne til psykolog - det kan være fint å få sortert tankene.

 

Kjenner igjen det med fysiske symptomer på psykisk ubehag. Jeg ble selv mye bedre da jeg fikk åpnet opp og snakket ut.

 

Lykke til!

Klem

[Anonym bruker]

mi jente er også 2, vi snakker også om søsken, og jeg blir også helt satt ut av tanken.... min kjæreste var egentlig det motsatte av din, han var så opptatt av at han var blitt far, og moren hans så opptatt av at hun var blitt farmor at de to fikk meg til å føle meg iveien. summa summarum resulterte nok det i mye det samme som for deg: følte meg sinnsykt ensom og uten noen å dele min opplevlse av fødsel og alt det andre som følger med å bli mamma (mannen min ble nesten irritert når jeg snakket om fødsel og amming for det 'fikk han til å føle seg utenfor'). har ikke tenkt så mye på dette før men merker nå at jeg er skikkelig irritert på han og at det ligger mye grums fra forrige barselperiode som aldri er blitt bearbeidet. Får bare håpe det lar seg bearbeide... har såvidt begynt å prate om det. jeg vet med meg selv at jeg ikke bør bli gravid med han igjen før jeg er sikker på at vi har snakket oss gjennom dette og blitt enig om å støtte hverandre neste gang.

[.Ann.]

Må vel kansje bare ta tiden til hjelp...Enkelt er det jo ikke...

Har faktisk fått snakka litt ut med samboeren i kveld, kansje det har modnet litt for oss begge...Lettere å prate sammen uten at sårede følelser tar overhånd.

 

Ønsker deg masse lykke til også!!

 

HI

[.Ann.]

Du er nok inne på noe der;-)

 

Samboeren har roa seg mye hjemme, nå, vil gjerne være hjemme hos oss. men jeg har fasktisk hatt en periode selv nå,m je4g føler at jeg må ut en tur etter at vesla har lagt seg. Det har faktisk vært ubehagelig å være nær ham. Så på en måte har jeg en annen forståelse for det nå.

 

Tror heldigvis det holder på å løsne litt for oss nå, vi har snakket litt lettere om det nå i kveld.

 

Det hjelper enormt å få ta lufte tanker og følelser, og ikke brenne inne med dem.

 

Lykke til til deg også! takker for svar!

 

Hi