Andre aleneforeldre som sliter/har slitt psykisk

[Anonym bruker]

Andre året på videregående ble skolegangen avbrutt da jeg ble innlagt på psyk.avd. Der ble jeg i ett år og da hadde jeg slitt med spiseforstyrrelser i rundt 5 år.Før jeg ble gravid tenkte jeg alltid at jeg aldri skulle få barn. Jeg mente at jeg aldri kunne passet til å være en mamma..stakkars unge.

Da jeg var 19 år ble jeg uventet gravid. Det var allerede slutt mellom oss da jeg fant ut av det og han var overhodet ikke intressert. De første timene etterpå var grusomme, men så kjente jeg på en måte en slags omsorg for det lille livet og det var ikke noe alternativ å ta abort.

Svangerskapet var mye preget av forventning og glede, men også en sterk angst for at ungen kom til å bli skadet psykisk fordi jeg var moren. Da jeg så babyer som gråt og som ble rolige da moren tok dem opp, så jeg alltid for meg at ungen min i motsetning til de andre, kom til å skrike når jeg løftet den opp.

Da jeg fødte datteren min, følte jeg absolutt en overstrømmende kjærlighet til henne, ren lykke, helt fantastisk.

Tiden etterpå ble ganske tung, jeg hadde et utrolig lite nettverk rundt meg. Ingen av vennene mine hadde barn og vi mistet fort kontakten siden jeg aldri kunne bli med på noe. Jeg var utrolig glad i den lille, men så redd for å ødelegge henne. Vi ble veldig isolert og jeg syntes så synd på henne som måtte være sammen med meg.

Nå er jenta mi snart tre år og virker veldig glad og fornøyd,et lite sjarmtroll. Men jeg går enda med følelsen av at hun umulig kan ha det bra her hos meg. Det er en så utrolig vond følelse og jeg aner ikke hvorfor jeg føler det slik. Jeg mener oppriktig at hun ville fått det bedre hos noen andre, jeg føler det som om hun bare har en halv forelder. Jeg gruer meg av og til for å hente henne i barnehagen, hun kommer springene gledesstrålende mot meg, men likevel synes jeg synd på henne som må bli med meg hjem.

Noen med lignende følelser?

[Anonym bruker]

dette var som å høre historien om meg selv. bare at jeg ser på meg selv stort sett som en god mor nå.

jeg var 17 da jeg ble gravid og hun er 3 nå.

hadde vært inlagt på psyk i to år da jeg ble gravid mens jeg bodde der.

7 mnd på vei flyttet jeg på mødrehjem og fik støtte derifra men klarte meg selv. var en veldig fin hjelp for meg