Barn og vennskap - problem

[trillemamma]

Vi flyttet inn her i sommer. Gutten (6 år) stortrivdes, han gikk jo frivillig ut i gaten, sensasjon.

Hver dag var han ute, men så, forandret ting seg etter noen uker.

Han ville ikke lenger gå ut og jeg skjønte ingenting.

 

Nå har jeg etterhvert fått ut av han at han ikke liker nabogutten. Nabogutten forstyrrer han i leken, sier han. Ja, jeg vet at han kan være veldig voldsom (han har adhd), men jeg synes så synd i gutten min.

Naboen er veldig vill, mens gutten min er av den rolige typen, fullstendig kræsj.

Naboen kommer og spør om å få besøke gutten min, jeg er sånn i tvil på hva jeg skal si, jeg vil at de skal være venner.

Hvis gutten min hadde fått velge, hadde vi flyttet tilbake til det gamle nabolaget, men det er uaktuelt.

 

Gutten min har besøk nå, av en gutt fra gamle gaten. De var ute i gaten, men kom nettopp inn.

Naboen så dette, og spurte om han også kunne få komme inn.

Jeg kom med en dårlig unnskyldning og sa nei.

 

Naboen er hele tiden ute i gaten, dvs. gutten min får omtrent aldri være ute, uten at han er der.

Hvordan skal jeg løse dette?

 

Det er jo ikke lett å snakke med han heller, jeg har en liten søster som har adhd, og der går ordene inn det ene øret og ut det andre.

[Urtete]

Dette var veldig likt vår situasjon! Vi har en datter på 5 år. I vår flyttet det inn en ny familie i nabolaget som også har en datter på 5. Dette var vi så glade for, og trodde at det skulle bli såååå greit! Men den gang ei... Vet ikke helt hvor jeg skal starte.... Men det ante oss ganske fort at kjemien mellom de to små ikke var spesielt god. Nabojenta er veldig vimsete og uforutsigbar i sin oppførsel. Hvis hun er inne hos oss og leker, kan hun plutselig være borte uten å ha sagt ifra til noen. Da kan vi finne henne ute sammen med andre barn. Det er jo greit det, men datteren vår blir veldig frustrert når hun ikke sier fra at hun går - og vi sier da "ha det" før vi går ut døra! Måten hun leker på er også "urolig", klarer ikke å gjøre det samme over lengre tid; hverken dukkelek, tegning e.l. For min datter som er ganske tålmodig, blir også dette frustrerende og slitsomt. Tidlig i sommer kunne jeg tydelig se at hun ble sliten når nabojenta hadde vært på besøk en stund, men jeg klarte heldigvis å ikke si noe.... Utover sensommeren begynte hun å fortelle oss at hun ikke synes det er noe moro å leke med X, og når de hadde lekt sammen en stund kom hun til meg og sa: "Nå vil jeg ikke leke mer med X, jeg vil at hun skal gå hjem til seg selv..." Det hører med til historien at vi har hatt SVÆRT hyppige besøk av nabojenta. Hun har i perioder kommet hver ettermiddag etter barnehagen - før hun har spist middag (og før vi har startet med vår middag), og i helgene kan hun komme etter frokost og være hos oss hele dagen til etter barne-tv - og det er uten at det er avtalt med foreldrene!! Som dere skjønner så "krasjer" nok vi foreldre også når det gjelder kjemien oss imellom. Jeg synes det er uansvarlig å sende ut 4,5-åringen etter frokost og ikke vite hvor hun er hele dagen (for meg er det helt utenkelig), og hva med mat og drikke? Stoler de på at hun er hjemme hos noen som "forer" henne? For alt de vet kan hun være i skogen (som vi bor ved) hele dagen.... Nei huff, dette er kinkig synes jeg..... Hva skal jeg gjøre når hun ringer på og datteren min sier: "Mamma, jeg vil ikke leke med X"??

Synes jo synd på jenta også....(nabojenta, altså), jeg synes det er greit nok å si at det ikke passer nå fordi vi skal spise middag osv., men vet ikke hvordan jeg skal takle dette med at min datter rett og slett ikke vil være sammen med henne. Kan noen gi meg gode råd?? Og en annen ting: Jeg kan da ikke "tvinge" min datter til å være sammen med henne heller? GODE RÅD ØNSKES!!!!!!!!!!!

[trillemamma]

Huff da, dere har jo kræsj med foreldrene også.

Jeg har nå heldigvis ikke det problemet, men jeg kvir meg for å snakke med de, siden jeg knapt kjenner de.