Ikke glad i mamma...

[DJ.EVELEN]

Jeg har en sønn som går i sitt 4.år.Har han annenhver uke.

Problemet er at han ikke savner og/eller snakker om sin mor.

Andre på hans alder vil til mamma hele tiden.

Han er glad og fornøyd når vi er sammen,husker ikke sist han var lei seg.Men det virker ikke som han bryr seg om sin mor og dette er ikke av nyere dato,slik har det alltid vært!Hun er snill og god,men det hjelper ikke.Han skal til meg.

Moren vil ikke snakke om det og hennes foreldre sier alt er ok når han er hos henne.

I barnehagen sier de at hun sliter når hun skal hente.Han hyler,stikker av og gjemmer seg.Han prater om pappa hele tiden.Når jeg henter,kommer vi ikke fort nok ut i bilen og hjem.

Jeg synes dette er trist,både for han og henne.

Bør jeg gjøre noe med situasjonen og evt. hva?Trenger noen gode råd.

[trillemamma]

Sikkert at alt er som det skal hjemme hos mor?

Har mor og barn problemer med kommunikasjon seg imellom? Det vet jeg har skjedd før.

 

Har han opplevd noe når han var mindre? Som sitter i ennå, langt inni underbevisstheten?

 

Jeg går utifra at du er trygg på at det ikke forekommer noen form for mishandling, enten fysisk eller psykisk.

[Ingenting Tingeling]

Barn knytter seg i perioder mer til den ene foreldren enn til den andre. Ofte er dette mor, i ditt tilfelle er det deg. Hvorfor han velger som han gjør, er ikke godt å si. Jeg vil anta at dette er vanskelig og sårt for mor også. Men gutten kan nok savne mor, og være glad i henne uten at han prater om dette til deg. Han kan samtig velge deg fordi han ubevisst er redd for å miste kontakten med deg. Mors bånd til ham er kanskje sterkere i utgangspunktet til at han frykter at hun vil forlate ham selv om han oppfører seg dårlig, eller ikke prater om henne f.eks. i barnehagen? Er det bare det som blir sagt i barnehagen du vet om guttens forhold til mor, eller prater du og mor sammen ellers også?

Det kan jo være at gutten har det helt fint hos mor, at han trives sammen med henne og har det bra, men at han ikke prater om det etterpå med deg. For det vil kanskje ødelegge den gode tonen dere har sammen? Hvordan mor og far prater sammen og om hverandre påvirker også barnas oppfatnig...

 

Dette er kun noen tanker rundt temaet, og ikke noe som trenger å passe for dere.

 

For vår egen del, er det heller ikke uvanlig at jenta vår er mye lettere å få med hjem fra barnehagen når pappaen henter henne. Han tøyser mer og er flinkere til å avlede henne osv. Kanskje du også er det?

[cielo *to barns mamma*]

Behøver ikke ha noe med at han trives bedre hos deg enn hos henne (selv om jeg skjønner veldig godt at dette er vondt for dere!)

 

Kan feks være at han føler at du trenger han mer enn moren gjør. Har en venninne som skilte seg fra sin mann, og hennes eldste sønn på fem år ville ikke være hos mamma, han sa det direkte til henne. Han gråt på natten og sa han ville til pappa. Da han var hos faren var han mer fornøyd og maste ikke om å komme til mamma. Han var en veldig ansvarsfull gutt så jeg tippet at dette kom av at han ville passe på faren sin. Faren har alltid vært litt stakkarslig, man får lett dårlig samvittighet når man er sammen med han, og etter skillsmissen syntes han ekstra synd på seg selv. Moren hadde fått ny kjæreste og faren var ganske bitter på det.

 

Da faren kom over dette, begynte å date litt og i det hele tatt tok bedre vare på seg selv, sluttet sønnen å foretrekke å være hos ham. Nå trives han like godt hos mor som hos far.

 

Foreslår ikke at det er det samme hos dere, sier bare at det kan være mange grunner til at barnet reagerer som det gjør. Så mitt råd er å tenke gjennom hva du har av følelser over at sønnen din er hos mor, eller om det kan være andre ting ved deg og dine følelser han kan reagere på. Det som er så flott med barn er at de gir oss en gyllen mulighet til å bli bedre kjent med oss selv, fordi de tvinger oss til å kjenne på våre følelser.

 

Lykke til, er ikke lett !