Trygge og utrygge barn

[Anonym bruker]

Synes det er så utrolig mye snakk om trygge og utrygge barn og hva som skal til for at de eventuelt blir utrygge og omvendt. Hører mødre på helsestasjonen si at de ikke lar noen passe ungene, er hjemme med dem fremfor å jobbe, det virker ikke som om de stoler på noen. Nesten ikke fedrene engang! De velger å alltid være hjemme med dem, aldri ha barnevakt eller la besteforeldrene låne barnet så mamma kan sove litt fx.

 

Må innrømme at jeg i dag ble litt nedfor etter mammagruppen på helsestasjonen. For her har vesla vært utrolig mye hos både mormor, morfar, farmor og farfar. Pappa jobber ganske så mye og jeg har vært i mammapermisjon, men valgte å fullføre studiene fra i år av. I en overgangsfase er hun faktisk hos besteforeldre og tante på omgang i ukedagene til barnehagen åpner. Så her skulle det vel bli utrygt delux!?!?!? Ikke protesterer hun når hun skal legge seg om kvelden heller, men det virker faktisk som om hun liker å få lagt seg fordi hun er så sliten og trøtt etter en lang dag. Så er nok det galt også... Jammen ikke lett være mamma! Skulle ønske noen forberedte meg på alt snakket rundt foreldre rollen fremfor hva jeg skulle gjøre om barnet fikk kollikk altså!!

 

Godt vi bor på ei vestlandsbygd da, langt unna skumle menn og farlige barnevakter..

[Anonym bruker]

Enig. Min fornuft sier meg at trygge unger er unger som har hatt og har mange mennesker å forholde seg til- så lenge de vet at mor og far er der for dem uansett. Jeg tror heller at foreldre som overbeskytter barna sine og ikke viser andre voksenpersoner tillit, vil føre til at også barna på sikt ikke får tillit til andre. Det er det jeg tror.

[Expat]

Vel, for å si det slik, vi er litt bekymret for barnet vårt siden hun er vant med at veldig mange mennesker er vennlige og snille med henne. Heldigvis er hun nettopp begynt å gå, ellers hadde hun nok blitt med noen hjem allerede...

 

Hun var hjemme med pappa fra 2mnd, i bhg fra 6mnd, og ser forbausende mye av besteforeldre og tante og onkel (vi bor ikke mye i Norge). Barnevakt er ikke noe problem (jeg var ikke en gang i i rommet sist de fant hverandre og begynte å leke sammen), for et par mnd siden traff vi nabodama (bor i bygård) hun hadde ikke sett henne på mange mnd, ville opp med en gang, ville være med inn og vinket hadet til meg (han er nå 18mnd). Hun har aldri vært redd for fremmede. Og er sosialt langt fremme. Tryggere unge finner du ikke.

[Anonym bruker]

Jeg må le! Synes Expats innlegg var så på kornet at jeg må le høyt for meg selv! For det er jo egentlig bare dumt å sitte og bli lei seg for at noen mødre påberoper seg retten til å vite alt om både egne og andres unger. Men jeg ble det jeg da! Skikkelig også! Følte meg som en elendig mor med mange år fremfor meg med atferdsproblemer og tilknytningsvansker etter mødregruppa i dag altså!

 

Vesla vår vinker ha det til oss når hun legger seg, slenger slengkyss og snur seg. Typisk unger som har fått for lite nærhet til mamma og pappa. Hun har bare resignert. Rett og slett.

 

HL.

[Expat]

Tror du misforstår litt (eller er det for sent for ironi?).

 

Barnet er altså ekstremt knyttet til oss begge (mamma er best), hun bare stoler på at alle i verden er snille. Hun er svært nær med oss begge, og vi koser masse. Hun er vant til at vi reiser mye, og kan dermed sove over alt. Og er grei å reise med. Og hun reiser med bussen hver dag, og dermed er glad i å si hei til folk, mens vi tuller og koser og peker på bilene. Hun er knalltrygg og lykkelig.

 

Ulykkelige barn som har resignert slenger ikke slengkyss

[Anonym bruker]

Dette ble veldig komplisert! Jeg skrev hovedinnlegget med et visst ironisk anslag, og mitt siste innlegg, som svar på ditt, var svært ironisk. Jeg mente det som en kanskje litt giftig kommentar til de mødrene jeg var sammen med i dag.. Som mente indirekte at mitt barn måtte være utrygt så mye som hun var borte fra mor og far uten noen reaksjon.. Det at hun slenger slengkyss tar jeg som et stort tegn på at hun er fornøyd! Jeg har gjort dette til henne selv, fra hun var helt liten, hver gang hun skal ut og sove i vognen eller legge seg. Jeg slenger et slengkyss, sier at nå skal det bli godt å sove og hvile seg litt, vinker og går. Vi har også hatt våre skrikerunder, men vi kommer fort i rytme igjen! Og jeg har tro på at ting man gjør hele tiden blir en rytme, noe som også gjør barnet trygt. Så tiltross for at hun er mye borte fra oss, tror jeg vi har hjulpet henne med noen iboende trygge mekanismer, som gjør at hun har det bra allikevel.

 

Vel; en ting: Jeg kan lett bli litt skuffa når jeg skal hente henne hos mine foreldre fx. Før ble hun helt i 100 når vi kom, og skulle bare være hos meg eller min mann. (Helst meg). Når jeg først var tilbake, skulle hun være hos meg, liksom. Men nå, nå har hun nesten ikke tid til å kose, bare smiler og roper hei, og fortsetter med det hun holdt på med. Dette er jo litt sårt da. Ikke alle ganger hun vil direkte til meg heller! Da blir jo et mammahjerte litt knust! Men nå er hun jo 16 måneder, og er mye mer på farta også.. Eller?

 

Håper alle forsto innlegget nå! :0)

 

HL.

[Anonym bruker]

Håper jeg ikke trampet på noens tær.....? Ble brått så stille! :0)

[Anonym bruker]

Barn har vel forskjellig personlighet, noen er mer tillitsfulle enn andre, noen liker å gjemme seg på mammas fang, mens andre løper avgårde.

Vi har vel alle forskjellige behov, og oppdrar barna slik vi synes det er best.

Jeg har aldri vært noe fan av folk som påberoper seg den hele og fulle sannhet om hva som er riktig. Det gjelder både den ene og den andre veien.

Men en ting er sikkert for min del, og det er at den barselgruppen jeg gikk i, var helt pyton, følte meg helt dum etter jeg hadde vært der, for alle andre hadde liksom de superløsningene på alt, mens jeg var usikker og syntes ikke jeg hadde kontroll på alt.

Jeg tror ikke at et barn som må forholde seg til mange mennesker er ensbetydende med at det blir utrygt. Dumme gamle fordommer......