Jeg er glad i deg

[Anonym bruker]

Så det var diskusjon et annet sted om hvor ofte man sier Jeg er glad i deg, til barnet sitt. Der var det store forskjeller. Hvordan er det her?

 

Jeg er ikke vant til det fra jeg var barn, og selv om jeg jo visste at foreldrene mine var glade i meg, ble det til at det ikke ble så mye snakk om følelses-ting. Har selv ei datter på 14 mnd. og sier ofte til henne at jeg er glad i henne. Det blir lettere og lettere etterhvert, og jeg tenker at en bieffekt vil være det at vi begge blir vant til at man kan snakke om følelser, og gjøre at andre temaer kanskje kan bli lettere å ta opp i fremtiden. Det fins en del "samtaler" en bør ta med sine barn etterhvert.

 

 

[Anonym bruker]

Det er for meg noe jeg aldri fikk høre hjemme, selv om det var åpenbart sant, og jeg føler ordene i seg selv som floskler og ubekvemme. Løgn og bedrag. Kan du ikke vise det eller gjøre det så må man si det, liksom. Plastleker fordi mamma ikke har tid til deg!

 

Får det ikke løs og er egentlig ikke interessert i å ta kampen heller. Går helt i nervøs, sjenert floke. Æsj og fysj. Kanskje er jeg for gammal, og øvde for sent. Mulig det. Men på norsk er det ikke mulig. En modifisert variant på min manns språk, et kompromiss, siden han nesten forlanger det. Og jeg synes han bruker det ukritisk. Da går liksom også verdien ned.

 

Moteord?

 

(Kall meg navn, men sånn føler jeg det!)

[Anonym bruker]

Nå sier du at det kan bli en sovepute, slik at man ikke trenger å vise noen at man er glad i dem. Jeg mener jo at det bør være rom for begge deler. Og jeg er heller ikke typen til å ha det som rutine og f.eks. si det hver kveld. Det bør komme naturlig og spontant. Hender at datteren min eller mannnen min gjør noe som får meg til å tenke at jeg er glade i dem. Tidligere tenkte jeg det bare, fordi det var flaut og uvant å si det høyt, mens nå prøver jeg å være flink å si det. Syns det er veldig hyggelig når mannen min sier det til meg. Har derimot en venninne som sier hun er glad i meg, både i tide og utide, og det blir bare rart syns jeg.

 

HI

[Anonym bruker]

I slike situasjoner heller jeg mer mot klemmer og susser, evt en spesifikk ting om det som foregår. (Flink, stolt, pen, kjekk, snill...)

 

[Maud]

Jeg mener det er viktig både å si det og å vise det i praksis. Mine foreldre sa aldri at de var glade i meg, de var ikke rause med rosen heller. De var redde for at vi skulle bli høye på pæra... I dag tenker jeg at det har skapt et savn hos meg og jeg er opptatt av å gjøre ting annerledes enn dem. De var gode foreldre på mange måter, men jeg mener altså at de skulle vært flinkere til å fortelle oss at vi var flinke, søte, greie osv og at de var glade i oss også når vi ikke var flinke, søte og greie. Jeg har lagt stor vekt på å snakke om følelser og er stolt av 7-åringen når han kan sette ord på hvordan han har det og når han skriver en lapp der det står at han elsker meg, samboeren og lillebroren. Får se om lillebror blir like ekspressiv etter hvert.

[**synne**]

jeg sier det til snuppa opp til flere ganger om dagen..OG for meg er det helt naturlig. Mine foreldre sa det ikke altfor ofte, men ingen av de kommer fra familier hvor man sa hva man følte for hverandre heller... Har en tante som sier det til jenta si ofte, og det er så fint! Folk får gjøre som de vil, men hos oss snakker vi om følelser og vi sier at vi er glade i hverandre.

[Synnøve_Solbakken]

Fikk ikke høre dette hjemme da jeg vokste opp, men jeg sier det flere ganger daglig til gutten min på 20 mnd. Regner med at jeg kommer til å si det litt sjeldnere når han blir større, store gutter synes vel sånt kan bli litt flaut. Men fint å si det når en sier god natt syns jeg.