Om ege foreldre og oppvekst (samme som skravlesiden)

[firemerkersmør]

Jeg har en far som har fungert dårlig i oppveksten min(jeg har bodd med Mor). Han har aldri vært slem, men har vært på og av når det gjelder kontakt. Har hatt god kontakt med han i et år eller to, og så det plutselig 5 år til neste gang jeg hører fra han. De fleste år har jeg ikke fått verken jul eller bursdagsgaver. Når jeg først har hatt kontakt med han er han grei. Før gullet ble født har jeg hatt noe kontakt med han i ett år, men etter han fikk vite om graviditeten har han ikke tatt kontakt. Jeg har sendt noen sms-er. Han har vært en liten tur på besøk, men gullet er snart 4 mnd, og han bor 10 min unna. Før det var det år hvor jeg ikke hørte et pip fra han.

 

Det har selvfølgelig vært sårt, men jeg har på en måte godtatt det, og "tilgitt". Etter gullet ble født har jeg fått enormt med følelser for nurket mitt, og kan faktisk ikke fatte at noen kan oppføre seg som faren min. Nå kan jeg nesten ikke unskylde en slik egoistisk oppførsel lenger. Jeg kunne aldri gjort det samme mot gullet mitt. Vurderer å avvise min far dersom han tar kontakt igjen, for nå forstår jeg virkelig hvor "avstumpa" han er. Hva mener dere om det? Flere som har fått slike følelser etter dere fikk barn?

[Anonym bruker]

Hm...ja...Har to foreldre som ikke oppfører seg som foreldre flest, så skjønenr hvordan du har det.Det var sårt før, men enormt mye værre etter at jeg fikk barn. Trengte så sårt støtte fra MINE foreldre , kanskje litt hjelp, kanskje en telefon osv-alle andre rundt meg har foreldre og mammaer som stiller opp.

 

Men prøver å tenke positivt og at dette ikke er min feil og at det ikke vil bli noe bedre.prøv å fokusere på det som er bra i i livet ditt, du har et nydelig barn, en snill mann osv.Da føles savnet etter "ordentlige" foreldre mindre.

 

klem fra meg

[~anette & lukas + ella ~]

Hei.

Leit å høre om forholdet til faren din.

Jeg ble sendt i fosterhjem da jeg var 5 år og har siden da bodd i 4 forskjellige hjem og 2 barnehjem. Har hele tiden hatt kontakt med mamma og pappa (alkoholikere). Pappa døde da jeg var 13 år, det var veldig tungt for meg siden det var han som tok mest vare på meg da jeg ennå bodde hjemme. Har kontakt med mamma, men hun irriterer meg og gir meg hele tiden dårlig samvittighet fordi jeg ikke besøker henne så mye..

Før jeg selv fikk barn tenkte jeg som deg, tilga og godtok. Men etter sønnen min ble født har det kommet fram mange vonde følelser. Spesielt om mamma... Har hatt mange drømmer der hun forlater meg, enten ved å kjøre bort fra meg i buss, eller bare løper fra meg. Det er på en måte litt godt å føle på de vonde følelsene fordi jeg føler at nå kan jeg få bearbeidet alt det vonde og gå videre.

På en måte skjønner jeg at du kunne tenke deg å kutte faren din, men som jeg gjør for å klare mamma er å syns synd på henne. Det er faktisk en grunn til at hun er som hun er... Sikkert en grunn til at faren din er slik også, selv om det ikke skal være en unnskyldning. Har du prøvd å snakke med han og fortelle hvordan du føler?

Vet det er vanskelig. Må bare prøve å gjøre det som er best for deg.

Klem fra

 

 

[Anonym bruker]

 

Jeg vokste opp hos min mor (min far døde tidlig) og har samme erfaring som deg. Etter at jeg fikk barn selv er det så tydelig for meg at min mor absolutt ikke var en spesielt god forelder for oss... Jeg tror ikke hun bevisst prøvde å IKKE være det, for all del..hun visste nok ikke bedre.. og i tillegg jobbet hun masse for å fø på oss, og var sikkert ofte trøtt og sliten.

 

Det som tærer litt på meg nå er at hun prøver å overstyre meg når det gjelder gutten min, hun er en sånn type som blander seg i ALT... Og jeg prøver å prente inn i henne at hun ikke har NOEN plass i hans oppdragelse. Noen ganger føler hun seg nok utenfor og avvist pga. dette. Men jeg kan ikke for det heller, jeg kjenner med hele meg at jeg får litt småangst ved tanken på at hun skal overkjøre ham med sine gammeldagse holdninger nå som han er så liten enda.. når han blir større blir det lettere, for da kan jeg prate med ham om det. Men det er jo nå hans grunnlag for fremtiden blir lagt, så jeg er veldig konsekvent på at det er jeg som bestemmer hvordan han skal behandles. Og hvis de ikke finner seg i det så får de ikke være med ham.