Stefamilie

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en herlig mann som har to flotte unger fra før. Jeg har tre fra før, og vi fikk nettopp ei lita ei sammen!

Fra vi ble sammen har vi behandlet ungene som en stor søskenflokk, så godt det lar seg gjøre da:)

 

Jeg måtte flytte til en helt annen kant av landet for å flytte sammen med mannen min, og foreldrene og søsknene hans tok både meg og ungene i mot med åpne armer fra dag en.

Foreldrene hans sa til ungene mine at de kunne kalle dem bestemor og bestefar, og søsknene ville bli kalt tante og onkel.

Ungene mine VET at det ikke er deres egentlige familie, men har synes at det har vært kjempekoselig å bli tatt i mot på den måten.

 

De første årene gjorde alle i hans familie alt helt likt mellom mine og hans barn. Kom med likt med pakker til bursdag og jul, ba alle på overnattning osv..

 

Det siste året har ting begynt å endre seg, plustelig merker jeg at svigerforeldrene mine helst bare ønsker sine egne barnebarn til overnattning, med på hytteturer og sånn. Synes dette er helt ok sånn innimellom altså, men det som føles så ekkelt er at de aldri vil se mine barn uten at vi har de med på besøk sammen med deres ordentlige barnebarn.

Mannen min og jeg blir aldri invitert opp, og de vil heller aldri komme til oss om vi ikke har barnebarna der.. Vi stikker nå opp på besøk uansett innimellom, men blir da nærmest bombadert med spørsmål om hvor barnebarna er.

 

Huff håper ikke dette misforstås, jeg ønsker jo virkelig at besteforeldre og barnebarn skal ha et godt forhold, men det er den følelsen av at mine barn ikke er noe verd lenger i deres øyne jeg sliter litt med.

 

Jeg har flyttet fra hele familien til meg og barna mine, og hadde aldri gjort det om jeg ikke følte de hadde fått en slags familie hit de flyttet nå.. og det hadde de jo til å begynne med.

 

Nå for et par dager siden hadde min yngste datter bursdag, og familie selskaper består etter vi flyttet av hans familie..og dette er barna vant til.

 

Dagen kom, og ingen gratulasjon fra noen i hans familie, alle hadde glemt det. Foreldrene hans hadde reist bort, så derfor inviterte vi ikke til selskap den dagen, men ville vente til helga.

Når kvelden kom og ingen hadde gratulert jenta med dagen, sendte vi en melding til hans foreldre og søsken med beskjed om at vi feiret bursdag til ...... på lørdag. Men alle var opptatt på lørdag...og ingen husket på bursdagen hennes fortsatt.

Vi har nå foreslått tre forskjellige dager, og alle er opptatt alle dagene..

 

Om noen dager er det enda en bursdag i familien (min svoger) så jeg er spent på hvor mange som dukker opp da!

 

Leser igjennom det jeg har skrevet, jeg høres veldig bitter ut gitt! Men jeg føler meg litt trist og lei nå ja.

Føler jeg har gjort en stor tabbe med å flytte vekk fra familien, alt virket bare så bra de første årene.

 

Hadde ikke familien hans engasjert seg sånn i ungene mine til å begynne med hadde det ikke føltes så sårt, men det var de som valgte å ta den rollen.

Når noen som kaller seg bestemor og bestefar ikke husker å gratulere lillemor med bursdagen engang blir jeg utrolig skuffet!!

 

Godt å få blåst ut litt her, kan ikke velte alt dette over mannen min. Han er helt super både mot meg og alle ungene våre, og han virket lei seg og skuffet selv over det som skjedde på bursdagen. Og han kan nå ingenting for det.

 

Beklager, tør ikke annet enn å signere med anonym...kjenner litt for mange privat her:)

 

Nena

 

 

 

[Burugla]

Hei:)

 

Hvor lenge siden er det du flyttet? Og denne endringen i din svigerfamilies holdning: Har det skjedd gradvis eller er det brått?

 

Har dere noen ide om hvorfor? Hva er grunnen - hvordan tenker din svigerfamilie?

 

Har dere snakket med dem om det?

[Anonym bruker]

Takk for raskt svar:)

 

Endringen har kommet gradvis, og jeg føler ikke jeg har noe uoppgjort med dem på noen måte...så jeg håper jo ikke det er det..

Det er fire år siden jeg flyttet opp hit.

Jeg vet virkelig ikke hva som har skjedd, de er liksom hyggelige nok når vi møter dem og sånn.

Jeg hadde svigermor med meg når jeg fødte for drøyt fire mnd siden også, for å få henne til å føle seg som en viktig del av livet vårt, og det kommende barnebarnet sitt.. Så forholdet oss i mellom er som sagt greit nok når vi først møtes.

 

Det er veldig vanskelig å snakke med svigermora mi, hun er av typen som brister i gråt eller legger på røret om vi tar opp ubehagelige ting, for å så bli blodig fornærmet og ikke snakke med oss på noen dager..

Og da har vi tatt opp ting som er absolutt nødvendig å ta opp...ikke noe unormalt ubehagelige ting..

[Maud]

Skjønner godt at dette er vanskelig. Tror også det er lurt av deg å ikke ta ut alt på mannen din, han vil kunne føle behov for å forsvare familien sin hvis du er veldig frustrert og da blir dere uenige selv om dere kanskje egentlig tenker det samme. Tror det er viktig at dere prøver å gjøre de treffene som forekommer så hyggelige som mulig. Prøv å unngå bebreidelser når de først kommer. Hvis det er nødvendig med en konfrontasjon (og det er det kanskje), gjør den en gang og ikke drass den diskusjonen inn hver gang dere møtes. Hvis barna dine er store nok, bør dere nok snakke med dem om dette. Høre hva de legger merke til og hvordan det føles for dem.

 

Det høres ut som om noe må ha skjedd. Det er da underlig at ting skulle endre seg så mye helt sånn plutselig. Enten er de sure på dere for noe, barna dine har oppført seg dårlig i besteforeldrenes øyne eller kanskje de rett og slett er stresset og dermed glipper i beslutningen om å behandle alle likt? Den eneste måten dere kan finne ut av dette på er å spørre. Kanskje ikke moren hans først, men en av søskene hans?

[Anonym bruker]

De er vel kanskje bare eldre og orker ikke så mye som før?