Ett til når jeg er i gang...

[moderen]

Mirakel

 

Hvor kom du fra, mirakel? Har en vind

slått opp et vindu, så en fugl fløy inn?

 

Du er et vindstøt og et vingekast

i dette rom hvor tingene står fast.

 

Et sovnet rom. Så var du her met ett.

Du er det plutseligste jeg har sett!

 

Og hva du gjør her inne? Bare det

som ingen klar forstand kan forutse.

 

Her skjedde lite før. Nu skjer det mer,

for hele rommet blomstrer når du ler.

 

Hva kalles det når en sjel får bo

i hus med et mirakel?... Overtro.

 

Det finnes nok av dem som ikke vil

forstå at du og alvene er til!

 

André Bjerke

 

 

[Attpåklatten :-)™]

Nydelig :-)))

[Attpåklatten :-)™]

Har lagt inn dette en gang før, men gjør det igjen. Synes det er så fint!

 

Til en mor fra en datter

som også er mor....

"Jeg visste ikke hvor høyt du elsket meg før jeg selv ble mor.

Jeg forstod ikke i hvor stor grad jeg fyller ditt liv, før jeg selv ble mor.

Jeg tenkte aldri på hvor mye du alltid har gjort og stadig gjør for meg, før jeg selv ble mor.

Fordi jeg selv er mor vet jeg hvor dyp og sterk, hvor enestående og inderlig denne forbindelsen er...kjærligheten mellom en mor og hennes barn.

Det er vanskelig å beskrive den kjærlighet du gir meg.

Den er dyp og kan ikke måles.

Den er uten ende, lik havet som strekker seg ut hinsides horisonten.

Din kjærlighet gir alt og er utømmelig som den stadige strøm av vann i en fontene.

Den er kraftfull som lynet og lyser opp mitt hele liv.

Den er sterk nok til å holde fast og mild nok til å slippe.

Fordi jeg er elsket, er jeg satt fri til å elske andre.

Fordi jeg er elsket, kan jeg elske meg selv.

Fordi du tror på meg, kan jeg tro på meg selv.

Fordi du gir akt på meg, kan jeg være meg selv.

Med denne kjærligheten har du lært meg hvilken hengivelse det krever å gi slipp på egne barn, så de kan bli seg selv og deres liv bli adskilt fra ditt eget.

Med denne kjærligheten har du lært meg hvilket mot det krever å godta de forandringer livet bringer med seg og verdien av å telle de velsignelser som årene har brakt.

Din kjærlighet er for meg en kilde av styrke og av trøst.

Din kjærlighet er som en bukett med blomster på mitt livsens bord og gir min hverdag skjønnhet og glede.

Jeg er så takknemlig for å kunne motta din kjærlighet som gave, ...en gave som ikke kommer i ord men som åpenbares med stille medfølelse og trofasthet gjennom dager, uker og år.

Den morskjærlighet du gir meg er den meste dyrebare arv som jeg kan gi til mine barn.

Å gi denne kjærlighetsgven videre er en ære som er betrodd meg.

Fra hånd til hånd

og hjerte til hjerte...

skal denne kjærligheten bestå for alltid.

Takk for din kjærlighetsgave.

 

Susan Squellati Florence

 

 

[Reveenka]

Så utrolig nydelig, jeg blir helt rørt, jeg.Og litt "blå" til sinns; det var nettopp tre år siden moren min ble borte - men når jeg leser slikt som dette diktet, er hun litt hos meg likevel c",) (snufs)

[moderen]

Vakkert, Attpåklatten... Ja - litt blå, og lurer på om jeg har greid å overføre noe av dette til mine barn og bonusbarn... Og tenker på hva min mor gikk glipp av - hun døde da jeg var nesten 4, etter 3 år som fysisk vrak pga veldig galopperende MS.

DET kom sterkt da jeg ble mamma selv...

Klem

[Gummelillan]

Sukk! Så vakkert kan det sies. Savner mamma selv om jeg nettopp så henne i helga jeg ;-)

[Reveenka]

Så leit å høre, det er altfor, altfor tidlig å miste moren sin! Jeg kan tenke meg det setter i gang mange tanker; ikke minst rundt det tapet du har hatt som liten jente - og de tankene en mor uvegerlig vil gjøre seg når hun er så syk, og vet hun må forlate barnet/barna sine...

Alt slikt blir så sterkt og nært når man får barn selv.