krig og kjærlighet

[Anonym bruker]

Jeg er redd for at det har gått så langt at jeg hater biomor. det kan sies at jeg jobber med meg selv (både meg og mannen min) men nå har det virkelig gått for langt.

 

min mann har en sønn, ingen felles ennå. eksen har laget en del problemer for oss oppigjennom (vært sammen tre år) vi har samvær en langhelg i mnd, pga lang avstand, + noen hele uker ca 3 ganger i året, + ferier. (jeg kom inni bildet etter at det ble slutt mellom dem, visst dere lurte)

 

Denne historien er som mange andre lengre enn lang, et puslespill med mange brikker. Biomor er bortskjemt, og venter at alle skal følge hennes pipe. gjør vi ikke det, blir det et helsikkens balluba som resulterer i at vi ikke får se gutten i det hele tatt. vi har føyet og strekkt oss, men det har bare gjort henne enda verre!

 

for noen dager siden døde min kjære svigermor, etter en hard kamp mot en uhelbredelig sykdom. Hele familien var samlet da hun døde, unntatt junior. vi informerte biomor om dødsfallet med en gang, og spurte om vi kunne ha han noen dager før begravelsen. Gutten er 6år og forstår mye til å være så liten, så det ville nok vært lurt at han fikk være sammen med oss i denne prossessen, la vi frem.

 

Men nei da, det ble visst fryktelig vanskelig! Gutten hadde visst en rekke avtaler, men vi kunne til nøds få hente han dagen før begravelsen, så tok hun han med seg hjem rett etter begravelsen.

Hun vil heller ikke fortelle sønnen om hva som har skjedd med bestemora, fordi hun mener at han er for liten til å skjønne det. så da må vi fortelle det til han dagen før begravelsen, når hele familien har begynt å venne seg til tanken, da får han vite det!! så er veldig spent på hvordan han vil ta det nå.....håper så inderlig at det vil gå bra med han.

 

vi har nå vært hos svigerfar (som bor en snau time fra biomor og sønn) i over en uke uten å få se han, bla fordi han hadde ettermiddagsplaner med stefaren den ene dagen, og skulle på trening den andre. bestemoras død, og det at faren var i nærheten i en slik situasjon hadde visst ingenting å si!!

 

får så vondt av gutten jeg... var det opp til min mann, hadde han søkt om foreldreretten for lengst.. gutten elsker jo å være med oss, og jeg vil påstå at vi kunne gitt han en grundigere oppfølging enn moren er i stand til. Men fordi han er så glad i gutten sin, å vi vet at det sannsynligvis ville klikket totalt for biomor visst vi gjorde dette, så finner han seg i all verdens...

 

denne historien er så fryktelig tung og lang, men nå toppet den seg virkelig. har alltid visst at hun har vært skrudd i toppen, men ikke direkte ondskapsfull.....

 

verden er jammen meg urettferdig.

[Anonym bruker]

Vel, vi har opplevd noe lignende, så jeg har også kun forakt til overs for den heksa som liksom skal være mor, opplevde her dødsfall og fødsel på samme tid, noen desperate dager, hvor vi ba biomor om hjelp/avlastning 1-2 dager (alt skjedde i vår uke). Svaret var et kontant nei, hun skulle nemlig male kjøkkenet (!).

 

Enkelte er bare ikke utstyrt med evne til å skjønne og trå til når det virkelig gjelder! Hadde hun stilt opp, hadde forholdet vårt vært helt annerledes i dag, det er jeg sikker på. Ikke minst hadde ungene sluppet å spekulere på hvorfor det er sånn isfront mellom de to hjemmene.

[Maud]

Dama høres temmelig selvopptatt ut og mer opptatt av å ikke "gi" dere noe enn hva som er barnets beste. Dere må jo gjøre en vurdering av hva som er verst, det er kanskje ikke noe bedre for gutten å bo hos mor hele tiden enn å tåle bråket en periode hvis dere krever daglig omsorg. Hvordan er stefaren da? Kanskje han er en dere kan snakke med og som skjønner mer enn dama hans?

[Anonym bruker]

huff, selvopptatt er nok et passende ord ja. hun er vant med å få viljen sin (enebarn) Samværet skal skje på hennes primisser, visst ikke kan mannen min bare "glemme det" som hun sier. (hun krever at han skal hente gutten der de bor, som innebærer at vi må kjøre 4 timer ekstra (tur retur) på en helg, når vi allerede kjører 5-6timer fra før...) vi syns vi føyer oss masse, men det blir aldri nok..

 

Er vi greie, krever hun bare mer og mer...

 

akkurat nå er dette kravet hennes for at vi i det hele tatt skal få se han.. Nermer seg heldigvis ny "seriøs" mekling, håper vi kommer frem til mer denne gangen:(

 

for å se det på den positive siden, så har vi det helt topp når vi endelig er sammen med lillegutt, koser oss og finner på masse gøyale familieting:)

Nå venter vi en liten til sommeren, så håper at vi kommer til en ordning før vi forteller henne det... vil nok bli en del bråk da- trusler, påstander om at mannen min driter i gutten sin...

 

en ting har jeg iallefall bestemt, hun skal IKKE få ødelegge familien vår, vi SKAL få det fint sammen - jeg, mannen min, den lille- og storebror

 

ang. stefar: han ser ut til å være en "grei" mann som bryr seg om gutten, men vi merker jo at de to er ganske så like. er veldig glad i å krangle å lage "intriger".

 

Noen er tydligvis mer glad i "action" enn andre:(

 

Forresten noen som vet hva som blir lagt vekt på når det gjelder hvem av foreldrene barnet skal bo hos? Lillegutt har det jo godt hos mammaen sin, og har bodd sammen med henne siden han var 3 år (før det hadde de 50/50, så flyttet hun, og derretter flyttet han, så nå bor vde altså 5-6timer unna hverandre)

 

takker for svar;)

[Hannemor]

Hva som blir lagt vekt på i hver enkelt sak er forskjellig. Men både dere og mor må antagligvis gjennom en sakkyndig vurdering. Men i tillegg kommer det inn i forhold til status quo, altså at det er mer skadelig å flytte barnet vekk fra den som har hatt den daglige omsorgen.

 

Det jeg vet pr i dag er at konflikter mellom foreldrene er mer skadelig for barnet, enn at barnet blir holdt borte fra en av foreldrene. Og at barnet merker konflikten uansett om dere voksen ønsker det eller ikke. Dere på deres side kan mene og tro at det ikke syntes hos dere. Og at det er biomor som lager konflikten. Hun kan mene det samme på sin side.

Hun og mannen hennes kan faktisk føle at dere styrer for mye i hennes familieliv, og dere kan mene det motsatte.

 

Bare for å gi et eks. min x og jeg har hatt konflikter i 8 år, De har økt på siste året. Et av barna våre sliter slik med det nå at barnevernet har innkalt til møte. Og om ikke konflikten blir borte, kan faktisk b.v sette barnet i fosterhjem. Jeg har selv spurt om hjelp for en tid tilbake, fordi jeg så hva som skjedde. Men fikk da ikke noe gehør.

 

Om mor lar barnet være glad i far, lar barnet savne og å ringe dere og han har det bra, ja så prøv å svelg deres voksne følelser og behov. Kos dere heller med barnet, og ikke øk konflikten. Dere vinner på det til slutt.

[Anonym bruker]

tusen takk for flott innlegg, hannemor. Desverre så skal ikke ting så enkle.. Min mann kunne tenkt seg å kjempet om foreldreretten allerede fra da hun flyttet, men visste at dette ville blitt krig..

Gutten lider jo ingen nød hos moren. Det er jo der han har bodd siden han var 3,5 år. Vi mener bare at ut fra det vi ser av henne, så er vi i stand til å gi han en grundigere oppfølging (hun har liten tålmodighet med han- det er faktisk vi som har sittet å lært han feks.farger, tall, bokstaver- har spurt henne om hun kan repetere det med han, men når han kom tilbake til oss var det helt glemt. mange slike ting oppigjennom, så håper hun tar seg tid til skolearbeid med han når han begynner til høsten)

 

Men vi tenker også, at visst gutten blir psykisk nedbrutt pga krig mellom foreldrene, så er det nesten bedre å steppe forsiktig unna, og gjøre det beste utav det lille samværet vi har.

 

en psykisk nedbrutt unge vil uansett ikke ha den konsentrasjonen som skal til, så det er vel i grunnen det samme hva vi gjør....

 

må si jeg skjønner fedre som melder seg helt ut... folk kan si hva de vil, men det som kan se best ut, er ikke alltid det beste!

 

ser du har ditt du også, hannemor. Håper det går bra med deg, du virker til å være en tøff dame som tåler en støyt... stå på!

 

klemmer fra meg:)