Er så deprimert....(litt langt)

[Anonym bruker]

Sitter og ser på alle de flotte piczo sidene dere legger ut, alle virker så lykkelige og koser seg i mammarollen og familielivet. Dra på turer sammen, finner på ting sammen - ja, koser seg og nyter familielivet.

 

Her finner vi aldri på noen ting sammen, ikke engang trilletur i nabolaget. Kanskje en skjelden gang blir sambo med bort til butikken (som ligger 500meter unna). Hvis jg tar det opp, ender det alltid i høylytt krangling, etterfulgt av meg som strigråter og han som lover bot og bedring (som aldri skjer).

 

Her sitter jeg og føler meg så dårlig mor og utakknemlig for mitt vakre, friske barn. Ønsker mange ganger at jeg aldri traff sambo, fikk barn osv. Er så fælt å vite at lille vakre babyen min har så fæl mor som tenker sånn. Føler han fortjener helt andre foreldre og familie. Vi er konstant blakke, sambo "sper på lønna" med meget tvilsomme aktiviteter til tider.

 

Sambo har rotet til økonomien sin før jeg traff han sånn at han ikke kan få lån, noe av det første jeg gjorde da vi flytta sammen var å bruke alle sparepengene mine på å betale bøter for han, slik at han slapp fengsel !! At det går an å være så dum, jeg har aldri fått takk eller noen form for løfte om tilbakebetaling. Føler det er mye hans skyld at vi er blakke.

 

 

Huff, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Er så redd for å bli alene også...

Har mistet mange av vennene mine også pga han, temperamentet hans er så ille at flere veninner har sagt rett ut at de ikke orker å komme på besøk her..

 

Vet vel egentlig hva jeg bør gjøre, men trenger å høre noen råd likevell......På fohånd takk....

[Gjest]

han hørtes jo helt psyko ut, kom deg vekk kjære deg...du kommer til å bli 1000 ganger mer lykkelig alene...sender deg en klem

[Anonym bruker]

Kjære deg.

 

Vanskelig å svare på slike innlegg, men jeg vil gjerne prøve.

Det er lett å rote sammen følelser når livet er slik ditt er nå, synes derfor ikke du skal bry deg så mye om dine "negative" følelser for barnet, de virker mer som et uttrykk for situasjonen du er i. Og den må du rydde opp i. Ingen andre kommer til å gjøre det for deg, og du har selv opplevd flere ganger at din samboers løfte om bot og bedring ikke fører til forandringer. Den første perioden alene kommer til å bli tøffere enn det meste annet. Vennene dine vil nok ikke stå og vente med flaggene heiset, kan hende må du overbevise de om at det er skjedd forandringer hvis dette har vart over tid. Men det er klart de vil komme tilbake til deg, og nye kan komme til.

 

Det nytter desverre lite å sitte og tenke på alt du har ofret for din samboer, takken vil allikevel ikke komme. Det viktige nå er at du klarer å skape et liv for deg og ditt barn som er slik du ønsker!

Og det er nok ditt ansvar alene å klare, siden relasjonen virker såpass dårlig. Men ikke forvent at det går på en dag. Prøv å sette realistiske mål for deg selv, ta små skritt og vær åpen med venner/familie om at du trenger hjelp og støtte. Det er resten av ditt liv, og det er ditt barns liv, dere fortjener bedre enn det du her beskriver!

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Kjære deg

 

Jeg kunne skrevet dette innlegget selv, bortsett fra at samboeren min ikke er helt blakk. Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å ha det sånn. Vi har 2 barn også, og det er liksom min feil at de skriker og sånn siden det er jeg som ville ha to stykker. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å få forholdet slutt, eller hvem som bestemmer hvem som skal ha ungene osv. Jeg er redd og frustrert. Jeg har også mistet alle tidligere venner fordi samboer mente de var "kjedelige".

 

Håper du får det bedre snart. Klem.