Pappa er borte=(

[Gjest]

Min far døde brått i en ulykke i sommer.

Jeg har et datter som er 7 mnd nå og jeg sliter veldig med svanet av pappa...

Datteren min har det bra, men jeg har det fryktelig vondt, tenker på pappa og det som hente hvert sekund, i drømmene og ellers.

Jeg gråter hver eneste dag og er så redd noe skal skje med datteren og samboeren min=(

Hvordan skal jeg takle dette?

[Maria..prøvere sen -99]

Ville bara gi dig en klem. Miste själv pappa den 30 mars i år, han hade vart sjuk i nästan 1 1/2 år, men det var endå svårt när han väl somnade, han var 54 år, hadde kreft. Jag har inga barn, og sliter mye med tanken att jag inte han gi han ett barnbarn(vi behöver hjälp att få barn) när hans önske om det var så stort. Jag tänker på han dag og natt, han er "med" mig hela tiden. Jag "fungerar" men tankarna mina är hela tiden hos pappa. Jag hadde ju i alla fall "tur"(om man får säga så)som viste att pappa skulle dö, jag fick liksom tid på mig att vänja mig vid tanken, men kan inte påstå att det var lätt i alla fall. Jag var/är en pappa jenta. Ville som sagt bara gi dig en klem, jag vet hur tungt du har det, det gör så ont.

 

Stor tröstklem

[Anonym bruker]

Hei!!!

 

Jeg var to mnd på vei da min far døde også. Han var 100% frisk, og døde av at hovedpulsåra inn til hjertet plutselig sprakk. Han var 56 år.

 

Både jeg og min mann har hatt mange "rare" reaksjoner. Det er vel helst senvirkninger av sorg som det kalles.

Vi ble kjemperedde for hverandre, for at noe skulle skje!! Mannen min var på legevakten 3 ganger pga smerter i brystet. Vi skjønte siden at de smertene var psykosomatiske. Dvs. helt naturlige fysiske reaksjoner som kroppen kommer med når man har opplevd noe traumatisk.

 

Jeg har lært at man rett og slett bare må tillate seg å reagere som man føler for. Man må akseptere at pappa er død, og tenke på de gode minnen man har.

 

For min del, har troa mi hjulpet meg mye. Jeg vet at pappa har det kjempebra der han er nå, og at han så det at barnebarnet hans - som bærer navnet hans - lærte å krabbe i går. Det hjelper veldig å vite at det er kroppen hans som er død - ikke resten av pappa. Og det hjelper å vite at jeg vil møte han igjen..

 

Det er veldig vanlig å bli redd når man har mistet noen. Redd for å kjøre bil, redd for sykdommer, redd for å miste noen og redd for å dø.

 

For meg har det vært viktig å fokusere på at det å dø, er like naturlig som det å bli født. Jeg trøster meg til at jeg fikk 25 gode år med han. Jeg kjenner ei som vokste opp uten noen far i det hele tatt...Perspektiver er viktig...

 

Tenk positivt, og tenk fremover! Fokuser på at datteren din har det bra!

 

Varm klem.

 

 

 

[Anonym bruker]

Forts.: Det er 1 år siden nå, så jeg kan trøste deg med at såret gror, og at det ikke gjør like vondt hele tiden. Man lærer seg til å leve med et savn, og man blir sakte men sikkert seg selv igjen...

[babylove :)]

den 1 august blir det 3 år sia min pappa døde av ALS,d va kjempe tungt å se han svinne bort sakte men sikkert.mine barn var 1år og 2 år da han døde.jenta som var 2 år da,tok d tungt.pappa og ho va så knytta til hverandre helt sia ho va født.ho leita etter han,skreik etter han.ennda dn dag i dag vil ho til han.vi e ofte på graven.æ savne han VELDIG mye sjøl også.han va ett så godt menneske og alle ble glad i han.10 månder etter at pappa døde,døde min svigermor av kreft,så da ble d ett nytt smell i annsiktet.æ savner både pappa og svigermor hver eneste dag.enklere er d ikke nu når man er gravid på nytt og har kjempe løst t at de å kunne ha fått sett babyen som kommer snart.begge døde unge,d e så urettferdig og ondt.man sier at tiden leger alle sår,men nei ikke her.æ vil alt savne de.men tenker på at de har d bra i himmelen og ser ned på oss å smiler.en dag ska vi møtes igjen.