ET lite spørsmål om kontakt mellom stemor og biomor

[Anonym bruker]

Stebarna og fellesbarn går på samme skole, hadde fest i går hvor foreldrene stiltte opp med mat og hjemmestrikk etc til salgsboder. Har 2 felles, så det ble 2 timer i salgsbod/kafe + 2 ste- som også skulle ha med seg varmmat og kake og forelder i salgsbod. Biomor skulle ikke være med. Jeg foreslo for min mann at de elsdste barna kunne lage noe mat sammen med biomor på fredag, så ble hun liksom litt med hun også, i hvertfall i barnas øyne, fint at mor bidrar også. Selv om det er vår uke. Samtidig var det av hensyn til oss selv, vi har en syk liten baby og hadde dårlig tid i uka som var. Jeg tilbød meg å snakke med biomor selv, eller sende henne en mail eller sms (vi har liten kontakt annen enn tilfeldig kontakt eller via skolearrangementer), men mannen min nektet å la meg kontakte henne, og ikke ville han gjøre det selv fordi han var sikker på at hun kom til å si nei. Jeg tenkte hun nok ville være mer positiv mot meg, vi har jo ikke noe "uoppgjort." Syntes ikke jeg kunne spørre henne da, når mannen min reagerte som han gjorde.

 

Ville dere spurt likevel, eller er det liksom mannen som "bestemmer" siden det er hans barn og hans eks?

[*Ulrikke*]

Stort sett foregår all kontakt her med tanke på avtaler osv mellom sambo og biomor - og det selvom biomor og jeg har et veldig ok, uproblematisk forhold. Det er nå engang sånn at det er de som er foreldre.

 

MEN: biomor har sendt meg sms med forespørsel om jeg kunne bake en kake osv til avslutninger ved flere anledninger (hun vet jo at det er jeg som baker, ikke sambo, så hun synes vel det er like greit å spørre meg) - så jeg tror nok jeg kunne funnet på å spurt henne om noe tilsvarende.

 

Tror ikke sambo hadde hatt noe imot det, uten at jeg har spurt ham da.

[Anonym bruker]

Nei, hadde jeg blitt kontaktet av min eks nye samboer hadde jeg klikka i vinkel!

 

All kontakt går igjennom foreldrene så lenge ikke mor ønsker kontakt med deg.

Mannen din kjenner denne eksen bedre enn deg så lytt til hans råd!

 

masse lykke til!

[Anonym bruker]

Om han er villig til å bake og delta så er det greit, da trenger du ikke å kontakte biomor.

 

Men om han ikke gjør det så faller jo alt arbeidet på deg. Og da må jo du få lov å spørre biomor uten at det skaper noe bråk. Hun kan jo ikke bli sur for ett spørsmål?

 

Det går jo an å bidra litt selv om det ikke er hennes uke!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke satt pris på det om barnas evt. stemor hadde ringt meg for at jeg skulle stille opp med slike ting i farens tid. Og svaret hadde blitt nei.

 

Grunnen er fordi jeg den tiden ungene er hos faren tar igjen alt annet jeg ikke får tid til når ungene er sammen med meg. Dvs. jeg jobber inn en haug med timer, jeg tar skippertak på studiene og jeg tar husarbeid.

 

Når det er farens dager er det han som plikter å følge opp slike ting.

[Maud]

Jeg tenker at det kommer an på hvordan relasjonen har vært fra før, hva slags samværsordning dere har osv. Hvis dere har annen hver uke (som det høres ut som), er det kanskje mer naturlig å hjelpe hverandre enn hvis dere hadde hatt barna bare annen hver helg. Det er jo ingen krise å spørre, da får dere testet ut hva slags samarbeidsrelasjon hun ønsker å ha. Hvis hun sier nei, lar dere det gå ganske lang tid før dere spør om noe igjen. Min eks har sønnen bare annen hver helg og jeg synes derfor i utgangspunktet at jeg drar en større del av lasset enn ham. Jeg har ved et par anledninger spurt om han kan hjelpe til med noe utenom sitt samvær, men det har alltid vært vanskelig. Eks kjøre på svømming fordi babyen er syk og min samboer bortreist.

 

Nå er det helt uproblematisk at hun ringer meg, det har ikke alltid vært slik. Eksen og hun hadde noe på si fra sønnen vår ble født og til jeg fikk vite det da han var 5 mnd. Det første året etterpå ville jeg ikke forholde meg til henne. Nå er det snart 7 år siden, hun og jeg liker faktisk hverandre og ofte er det lettere å snakke med henne enn ham. Tror ikke han liker at vi snakker med hverandre egentlig, men det får han ikke bestemme! Det kan hende du har rett i at biomor ville synes det var enklere å forholde seg til deg, dere har jo ikke noe uoppgjort mellom dere. Det er vel ikke bare han som bestemmer, dere er en familie og det var du som måtte gjøre alt hvis ikke hun hjalp til hvis jeg skjønner deg riktig.

[Anonym bruker]

Jeg stiller bare spørsmål ved hvor riktig det er at all kontakt mellom barnas to hjem skal gå mellom biomor og far...? Det er jo litt kunstig. Mener ikke å belaste biomor ekstra, hun er alene og sliter nok med sitt. Men vi stiller da alltid opp med kake eller penger når det er noe, arrangement eller bursdag eller hva det måtte være, selv om det er i hennes uke. Da er hun alltid full av takksigelser og lovord. Så jeg synes det er litt underlig at det ikke kan gå litt andre veien også. Mest av alt synes jeg det er underlig at jeg, som et voksent og oppegående menneske, ikke skal "få lov til" å ta kontakt med henne. Det begynner å gå opp for meg at mannen min egentlig bestemmer mer enn jeg liker i hverdagslivet vårt (i ferielivet også; må alltid vente på hans og biomors avgjørelser før vi kan legge våre planer). Jeg har nå tenkt å bestille julebilletter til meg og felles' - så får han sitte og gnikke til han og biomor blir enige om hva de skal gjøre.

[Anonym bruker]

Slik er det hos oss også. Eg sa til han at eg er lei av at han alltid skal vere sjefen i vårt forhold. Han berre lo og sa at han såg det omvendt, og kom med litt eksemel gjorde han og. Vi holdt på å ommøblere, og det var no eg som alltid fekk siste ord i kvar skapet skulle stå. Riktig morsom var han.

Men han bestemmer kva vi skal gjere dei helgene vi har ungane, fordi det er hans ungar. Dei helgene vi ikkje har ungane deler vi på. Han bestemmer og over ferier, fordi det er hans ungar, og dei er hjå oss i alle feriar.

Ha bestemmer ein stor del av budsjettet, fori det skal tilpassast ungane. Etterpå han har bestemt i veg over størsteparten av dei store tinga, gjerne i saman med ungane si mor, for at deira kabal skal gå opp, så kan eg liksom få inntrykk av at eg får bestemme alt, fordi eg får styre litt på med kva gardiner vi skal ha.

Vel slik fungerer det ikkje meir, eg har eigne forplikelsar og behov, det same gjeld fellesungen. Eg gjer som deg, ordnar meg sjølv, men må jo sei det er jo litt trist, føler meg litt aleine. Ein skal jo vere saman om ting.

[Anonym bruker]

HELT enig med anonym, 21:27. Nå har jeg fått nok av at alt går etter sambos pipe, fra nå av tenker jeg å gjøre litt mer som det passer meg de helgene vi har ansvaret. Har fått nok av uforutsigbarhet og å bli planlagt over hodet på. Så nå kan han bare sitte der med ungene og x-kona si og planlegge og styre så mye han bare vil.

[Maud]

Jeg skjønner at det er en vanskelig situasjon å skulle bli styrt i hverdag og helger av både mannen deres og eksen hans. Lurer imidlertid på om dere ikke har snakket om dette før dere etablerte dere. Å være stemor/stefar innebærer å gå inn i en kompleks situasjon og det overrasker meg at så mange unnlater å snakke om dette på forhånd og avklarer gjensidige forventninger. Jeg ville blitt temmelig sur hvis min samboer plutselig gjorde avtaler for jul og ferier på "trass" fordi han er lei av å innfinne seg. For meg ville det vært det samme som å begynne å avslutte forholdet. Hos oss fungerer det best å ha faste avtaler med få muligheter til å bytte og endre. Feriene er helt bestemt. Jula og påsken deles i to og vi har første og andre del annen hvert år. Sommeren er også delt i to, særkullssønnen skal være hos far tre uker hvert år, annen hvert år tidlig og sent på sommeren. På den måten blir det ingen diskusjoner og færre frustrasjoner. Allikevel må samboeren min leve med at det er samværsavtalen som bestemmer når vi kan ha ferie. Sånn er det bare og det var klart før vi flyttet sammen.

[Anonym bruker]

"Sånn er det bare-" greit når biomor og far har fast nedfelte avtaler på forhånd, så kan evt nye partnere bli satt inn i disse avtalene og kjenne etter hvordan det fungerer. Hos oss er det riktignok annenhver uke, men det er stadige omkalfatringer for å få det til å passe med biomors og fars øvrige planer og avtaler jobbmessig og privat. Som stemor har jeg ingen innflytelse over disse tingene. Når biomor og far kan drive og avtale "underveis," så må vel jeg også kunne avtale med biomor? Hverdagslivet/familielivet vårt hjemme berører jo meg like mye som min mann, kanskje enda mere meg ettersom jeg er mest hjemme (pga småfolk). Jeg synes ikke det er riktig at mannen min skal bestemme alt fordi han har barn fra før. Sånn kan det bare ikke være! Jeg vil også ha styring over denne skuta som skal være familien vår.

[Anonym bruker]

Eg trudde forresten at du var mest for at det er ungane som skal bestemme kvar dei skal vere til ei kvar tid

 

Vi hadde snakka veldig grundig om dette på førehand. Han hadde da vanleg samvær. Han prata til meg om at det var så ei grei ordning, det var stabilt for ungane, dei hadde ein primær heim, det gav kontuinitet, og eg veit ikkje kva. Det var og ei fast ordning om bidrag.

 

Korleis han oppdrog ungane var eg heilt imponert over, og heilt på bølgelengde med. Vi var temmeleg samde om det meste. Så begynte ting å gli ut.

 

Legge tider var det ikkje lenger så nøye med. Oppdragelse begynte det å skorte på. Han snakker aldri meir til ungane for å seie HÆ! Det begynte å bli lov å ha TV på under middagen, etc. etc. Slik vil ikkje eg leve.

Det er hovedsakleg dette eg meiner om sjefen i forholdet. Det har så mykje å sei for trivnad i kvardagen, korleis folk går saman, og kommuniserer.

 

Det same når det gjelder kva vi gjer dei helgene ungane er her. Veldig ofte endar vi opp på kjøpesenter. Eg må sei at kjøpesenter er ikkje det som gjer meg mest glede. Materealistisk, vil ikkje at fellesen skal leve opp med slike verdiar.

Kva vi et, det glir og heilt ut, for det er så mange som ikkje likar og ikkje vil ha. Eg meiner og at hardrock ikkje skal spelast verken i stova eller i bilen saman med andre folk. Heilt greit at dei høyrer på, vi har alle hatt våre faser, men som vaksen må ein setje grenser. Fekk aldri lov til det sjølv, og fellesen kjem aldri til å få lov til det heller, det kan spelast på rommet, aller helst ute.

 

Dette er store ting, og har veldig innverknad på heime miljøet. Han har bestemt altfor store deler, fordi eg har hatt vanskar med å seie nei, fordi eg ikkje ville vere kjip. Men han har visst kva eg meinte, og ignorert det. Fordi han har vore svak.

 

Men og at han styrer og steller med eksen om utgifter, og om ekstra samvær slik at jobb kabalen hennar skal gå opp. Ho arbeider skift. I forhold til jul og påske er dette veldig vanskeleg.

No byrjar ting å bli meir stabile att for oss. I starten var ting greit, så var det ein turbulent periode, så roa det seg att, og blei ustabilt att etter eg blei gravid. No etter babyen har komme, er det blitt meir stabilt, eg har krevd det, og han ser det og sjølv, at det er det beste for alle partar, ungane inkludert.

 

Dei kan ikkje bu hjå oss, følgande hennar skift, som endrar seg heile tida, og kjem an på kva høve han har til å flekse. Han ser at det ikkje går lenger, eg er ikkje så fleksibel som eg var heller som når sjukemeldt, og i permisjon. Den einaste det er praktisk for er ho. Ungane treng å vete kvar dei skal sove neste natt, det var alt for mykje for dei å halde orden på.

[Maud]

Er det meg du refererer til, som mener at barna skal bestemme hvor de skal være til en hver tid? Den eneste gangen jeg har sagt noe om det, var i forhold til en 12-åring. Jeg mener at så store barn må kunne spørre om de kan avvike fra de faste avtalene. Min sønn er imidlertid bare 7 og ikke i stand til å følge opp noe sånt på noen år enda. Hvis han kunne velge, ville han neppe dratt til faren i det hele tatt. Alle barn uansett alder trenger å vite hvor de skal sove neste natt og det må være forutsigbart for dem. Det er kanskje ikke gjennomførbart i praksis å jobbe turnus og ha aleneansvar for barn annen hver uke.

 

Når det gjelder din situasjon, så har dere jo avklart forventninger på forhånd og mannen din har endret betingelsene uten å involvere deg. Han viser dermed at din mening ikke teller for ham, noe du naturlig nok reagerer på. Å løse det ved å gjøre som ham er neppe veldig konstruktivt, men det er forståelig. Tror det kan bety begynnelsen på slutten for dere, men den kommer kanskje allikevel? Hvis du vil ha et fortsatt samliv med ham hadde det kanskje vært mer konstruktivt å få ham med seg på familiekontoret hvis dere ikke kan løse dette selv og få ham til å forstå hvilken innvirkning hans handlemåte har på familien. Han prioriterer bort deg og dine behov på bekostning av eksen og særkullsbarna. Det gjør at du føler deg mindre elsket og du beskytter deg selv ved å utelukke ham fra dine planer. Hvis han forstår hvordan dette føles for deg, vil han kanskje endre fremgangsmåte. Hvis ikke, legger han grunnen for nok et brudd...

 

Du må sette dine grenser, men kjøpesenter, mat og hardrock er vel ikke store ting alt sammen? I hvert fall ikke sammenlignet med å ikke ha innflytelse over egen hverdag.

[Anonym bruker]

Hallo

Godt mogeleg du berre har skrive om det ein gang, men eg sat no med inntrykk av at du gjevnt over var for opne avtalar, meinte ikkje virke sur, det var derfor eg sat smily på

Vårt forhold går forresten veldig fint, vi har fått hjelp og veiledning, ting har endra seg.

I starten var ting bra, når det kom til både det praktiske og oppdragelse, men så begynte ting å skli ut. Det er noko eg har store problemer med å komme over, nettopp av dei grunner du seier, kva er eg for han?

 

Men nok om det, ville bare igjen sei at dette med kjøpesenter, mat og hardrock, er store ting. Eller det er dei små ting som kvardagen består av. Kvar familie sine ting. Dette er viktige og sentrale saker, når det kjem til korleis vi har det heime.

Dette må styrast av dei vaksne i huset, og da sjølvsagt begge to. Sjølvsagt må det vere balanse.

Men det er ein balansegang som eg tykkjer er veldig vanskeleg.

Ungane må få høve til å vere seg sjølv, og respekterast for det. Men samtidig må dei styrast.

Er det min jobb som stemor? Eg vil jo ikkje at mannen skal bli lei seg, kritikk av ungane er sårt.

Ein vil jo ikkje kritisere mora, ovanfor ungane, men det er jo det ein indirekte gjer, når ein korrigerer dei for ting som ho gjer sjølv, eller ikkje bryr seg om.

Samtidig er det visse ting eg helst ikkje vil ha i heimen vår, utan at dei trengst å listast.

 

Det er klart at stebarnas veremåte påverkar oss. Har eg ikkje innverknad på dette, meiner eg heilt klart at eg ikkje har innverknad på eigen kvardag.

Det er nettopp disse verdiane, eller i mine auge ofte mangel på sådanne, eg føler blir tredd nedover hovudet på meg. Det er jo ting som spelar inn på stemninga i heile huset.

 

Eg tykkjer disse små tinga er vanskelegare å legge seg oppi, enn dei store tinga, for dei er så klare og greie, disse små tinga, kan lett bli sett på som hakking, om ein tar tak i. Og det har eg jo ikkje lyst til, å vere ein som hakkar på ein tolvåring, som gjerne ikkje har det så lett.

[Anonym bruker]

Unnskyld meg.. Det er mange forskjellige ting vi som stemødre og biomødre kan reagere på. Men å mene at hardrock skal kun spilles på rommet, aller helst ute, vitner ikke om noe annet enn å være særdeles trangsynt og maktherskende.

Volum er det som bør spille en rolle for deg, og ikke musikksjanger. Det samme med frekvens. Selvfølgelig trenger han ikke å spille sin musikk til alle døgnets tider, men hva slags skade oppstår om det skjer en time i ny og ne?? Om du ikke tåler hardrock er vel ditt problem, og bør vel ikke være til hinder for at stebarnet ditt ikke kan spille sin musikk på stua.

 

Å hevde at dette også er en "fase", bør jeg kanskje advare deg imot. Hardrock blir ofte en livsstil.

 

Ja, jeg selv er vel det man kaller en hardrocker, og vet at de fleste som angriper denne sjangeren er direkte inkompetente, spesielt om de kommer med uttrykk som at det ikke er musikk etc. Men jeg kan selvfølglig også forstå at du ikke liker det. Smaken er som baken etc.... Men å gjøre dette til et slikt irritasjonsmoment som det jeg aner her, så tror jeg du må jobbe litt med holdningene dine. For dette er som bagatell å nevne. Ihvertfall i denne sammenhengen som faktisk dreier seg om forholdet til dine stebarn. Legg ihvertfall slike irrelevante følelser vekk...

[Burugla]

storesøster hos oss hører på Idol-musikk.... hmrpf tenker jeg da.

 

Her om dagen kom jeg hjem og Bruce Spreengsteen gjalla i stua. WOW - sa jeg. Hører du på Spreengsteen? - Hvem er det, sa hun.

 

Etter noen sekunder hørte jeg det var en cover. Med disse nye gitar-kameratene, tror jeg.

 

Vel - når vi kjører bil så bytter vi på å velge musikk. Minstemann på 2,5 år digger hardrock!

 

Og forøvrig så datt jeg av et eller annet sted rundt Wham når det gjelder musikk, så der kan jeg iallefall ikke være politi!

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke spurt, om mannen min ikke var enig i det. Det er tross alt han og ekskona som er foreldrene til barna og bør ta sånne avgjørelser. Ellers blir det jo ren overstyring fra din side:-) og det kommer det nok ingen ting godt ut av i lengden!

[Anonym bruker]

hei igjen

 

det er nettopp denne balansen mellom maktmisbruk som du seier, eller det å vere for autoritær, og det om å ha respekt for ungane som eigne individ, og deira andre familie (mor), samt eigne verdiar som er vanskeleg.

 

hardrock eller ikkje er ikkje så sentralt, ville berre ha litt eksempel med på kva ting som kan bli for mykje. eg meiner kva oppdragelse barna får, og kva verdiar dei får, spelar ei rolle for stemninga i heimen.

 

poenget mitt var at eg føler ofte at slike småting blir tredt nedover hovudet på meg, og at eg ofte har problemer med å seie frå.

har ofte så lyst å sei, kan vi ikkje reise på fisketur istadenfor senteret, kan vi ikkje ha anna å snakke om enn siste mobiltelefonen og alle dens funksjonar, eller ipodar, eller andre ting.

heilt greit å snakke om det, men det kan du gjere på rommet, eller med venner, det treng ikkje diskuterast rundt middagsbordet, kvar enda dag.

 

Dette var ikkje for å henge ut stebarna mine, dei fleste ungdomar er ofte opptatt av slikt, var det sjølv når eg var ung. Poenget var berre at små ting, kan lett dominere heile heime miljøet, og at vi som vaksne må da ta styring. Noko det ikkje alltid err så lett å gjere, i alle fall ikkje i min familie. Trudde det kanskje var fleire.

 

HAr og vore inne på tanken, om eg meiner dette, vil eg vere så streng mot poden då han veks til, eller er det fordi dei ikkje er mine ungar eg er intolerant, det er ikkje alltid så enkelt å sjå.

 

Var kun mine tankar rundt dette, små ting, like viktig som større ting, som lettare kan angripast, og seie nei no er det nok. Små ting som er vanskeleg å gjere noko med.

[Anonym bruker]

Jeg synes stemor har all rett i verden til å kontakte biomor. Synes tilogmed det er naturlig å vise ansikt og ytre seg. Kanskje hadde mange hatt det bedre, og sluppet å lufte seg her inne hvis de klarte å være litt avslappet i forhold til mannens eks. Vi behøver ikke være anonyme, passive assistenter i vår egen familie:)

[Gummelillan]

Jeg er biomor. MIn eks står nettopp på terskelen til å etablere seg på nytt. Når det skjer endelig, håper jeg da inderlig at jeg kan ha såpass dialog med stemor at hun nettopp spør meg om sånt som det du her beskriver?! Personlig ville jeg syntes at det bare var hyggelig at man kan gjøre noe for hverandre som ikke nødvendigvis er gjennomregulert av alle avtalene. Tror mange problemer kunne unngås dersom man åpner for dialog litt på tvers og ikke alt nødvendigvis må gå gjennom mann og biomor.

[Anonym bruker]

Heldigvis flere som synes det er naturlig at biomor og stemor kommuniserer:)

[Anonym bruker]

Jeg mener stemor har noe hun skulle ha sagt når det gjelder alt det praktiske, har hun ikke noe hun skulle sagt kan han bake kakene sine og stå i salgsboden selv, se hvor lett det er å være to steder samtidig.

Forøvrig har stemor full rett til å blande seg i barneoppdragelsen av alle barna som bor i huset hennes.

Åpner ikke barnas far for dette, var han ikke rede til å stifte ny familie. Det ligger i sakens natur at om du skal få deg en ny partner må du åpne for at denne har noe å si ovenfor barna dine, akkurat som en stemor må gi plass til barna hannes. To sider av samme sak.

Nekter du som far å snakke om praktiske ting med mora til barna, så er det stemor som må gjøre det. En kan ikke ha et system der ting bare går en vei.

[yo mother-til 4]

Til hovedinnlegger.

 

Jeg er selv en sånn en dere kaller "biomor" til to tenåringsjenter, og har delt 50/50 omsorg med far og hans nye kone. Barna har nye søsken både her og hos faren.

Jeg hadde syntes det var helt ok om "stemor" tok kontakt for å spørre om noe praktisk som f,eks kakebaking som du nevner, selv om det var fars uke. Hadde sagt ja om det passet og nei om det ikke passet.

 

Det er da til våre felles barns beste, og det går da an å hjelpe hverandre selv om det ikke nødvendigvis er vår uke.

 

Her synes jeg din mann virker litt sær om jeg skal få si det rett ut. Man kan undres hvilke motiv han har.

[Anonym bruker]

Her i huset hadde ikke det vært noe problem i det hele tatt sånn som ting er nå. her er det forventa at jeg er med når det skjer noe og hun har gutten så da forventer jeg at hun også stiller opp om det skjer noe skolemessig når vi har gutten... Sånn som det var her før hadde det nok ikke gått så bra ettersom hun ikke kjente meg (og misslikte at jeg var sammen med faren til gutten hennes) men jeg ble med bort til dem et par ganger når vi skulle levere gutten og hilste på så nå har vi et bra forhold og kan derfor spørre hverandre om ting både meg, hun, samboeren min og samboeren hennes.