hvordan skal jeg takle alle disse tankene?

[Anonym bruker]

Jeg er 6 mnd på vei, med vårt første barn.. Siden jeg ble gravid har jeg følt det som at mitt forhold til barnefaren ikke kommer til å vare.. Det kjennes ut som om jeg bare har han " til låns" på en måte.. Jeg vet at han er mannen i mitt liv, har aldri følt det slik med noen som jeg gjør med han, men allikavel kjennes det slik ut.. Dermed blir glede med barnet litt borte.. det veksler liksom mellom at jeg gleder meg voldsomt til å bli mamma, til at jeg gruer meg, siden jeg har klart å innbille meg at jeg kommer til å bli alene mor..

Kjæresten min mener at jeg er for dårlig å snakke om følelser, men faktum er at han blir så lett såret at jeg ikke alltid tør å si til han hva jeg tenker, pga at han mest sannsynlig kommer til å bli såret...Å det hjelper jo ikke på tankene mine akkorat at han sier til meg at han ikke takler at jeg stenger meg inne i meg selv av og til.. dette er jo sider som han visste om meg før vi begynte sammen.. han er jo likedan selv.. etterat jeg ble gravid har det føltes som om han har vært på en annen planet, greit han gleder seg masse til å bli pappa, men uansett så kjennes det ut som han vil bort fra alt...

 

Vet at det sikkert bare er hormoner som spiller meg jævlig mange puss for tiden, men urovekkende uansett...

[Flygende hollender]

Hei du....

 

Jeg er selv i uke 37 og kjenner meg igjen i at følelser og tanker raser i tide og utide. Jeg har også hatt perioder der jeg har tenkte at jeg har min flotte kjæreste og far til mitt barn bare til låns.

 

Dommedagsprofetier og drømmer har holdt på å kverke meg! Men, min erfaring, underveis i svangerskapet, er at til tross for at det er en risiko tilstede for at min partner vil bli såret har det frem til nå vært (gull)verdt å være åpen om mitt indre kaos. Det har ført til noen tårer og laaange samtaler, men de har bare vært fruktbare og ført oss mer sammen. Vi har også endt opp med å le av alle rare emosjonelle krumspring. Det verste eller beste er at jeg via disse samtalene også har fått innblikk i hans rare og nye følelser og fantasier.... Så når jeg har lettet på lokket, har han fulgt etter.

 

Så mitt råd til deg er å ikke tenke for mye på om han kommer til å bli såret. Det er viktig, mener jeg, at du er tro mot deg selv, dine følelser (på godt og vondt) og dermed åpen om de ovenfor kjæresten din. Han sitter ikke inne i hodet ditt, så du må fortelle ham hva du tenker, føler det og har behov for. Ja, du riskerer alltid å miste ham, men dersom du ikke er ærlig ovenfor deg selv kan det hende du ikke bare mister ham, men også deg selv... Og jeg mener og tror at det er verre..... Gi deg selv litt kreditt! Så lenge du snakker utfra din opplevelse og ikke anklager ham kan du unngå å såre ham. For poenget er jo at vi opplever ting litt anderledes når hormonene raser, ting vi tidligere likte faller plutselig i feil jord (iallefall for meg...), og da er det greit å si ifra om at "sorry jeg synes ikke dette var noe kjekt nå. Ikke noe galt med deg, men jeg er anderledes for tiden" (timen, dagen, uka...måneden... he he).

 

Jeg håper du får litt mot til å åpne opp med kjæresten din. Om ikke håper jeg du fikk et innblikk i at du ikke er alene om å være "kaos pilot" . Jeg mener seriøst at de siste 2 mnd for meg og min kjærest har vært våre beste, nettopp fordi vi har hatt mot til å snakke sammen, være redde sammen og glede oss sammen. Berg og dalbane, absolutt, men vi blir tryggere og tryggere....

 

Jeg ønsker deg lykke til! Ha litt tro på deg selv!