Når dere møter venninner med "kun" et barn....

[Anonym bruker]

..... hvordan går det? Jeg møtte venninner på kafè i går hvor den ene har et barn som er like gamle som mine tvillinger. Det ble bare stress, begge skulle ha mat samtidig. Det er normalt noe jeg takler helt fint når jeg er alene, men når jeg satt sammen med de i går så ble alt bare rot. Den ene tvillingen måtte mates av venninnen min, samtidig som jeg skulle mate den andre selv (flaske med mme). Jeg ville gjerne vise at dette er jeg flink til og følte det som et nederlag når det ikke gikk så bra... Mye bedre å ha styringen over dette når jeg er alene. Blir stresset av å skulle føre en samtale, ha kontroll over begge barna og spise samtidig. I tillegg fikk tvillingen som jeg matet mye luftsmerter (fikk ikke rapet), så det ble mye hyling. Dette er jeg vant til, så det gjorde ingenting for meg. Men blikkene fra folk rundt meg skulle tilsi at jeg mishandlet barnet.. Uff, jeg grein i hele gårkveld. Godt å få trøst av samboer. Er nok litt hormonell enda...

[Anonym bruker]

Huff, kjenner igjen situasjonen. Du er nå flink du da, som er sosial i det hele tatt. Når jeg er sammen med venninner med "kun" ett barn, så sitter jeg jo ikke stille i det hele tatt, jeg stresser livet av meg for ikke å miste de ut av syne (mine er 2,9 år) Får ikke snakket med venninna, fordi jeg svetter og har rikelig nok med mitt og mine.

[Anonym bruker]

Si akkurat hvordan det føles til vennene dine, omtrent som dette innlegget her. De vil forstå, tro meg

[To i en smekk:)]

Kjenner litt til det samme. Har foreløpig gått greit men merker at jentene mine på 10 uker oftere stresser når det er andre barn som er urolig og suttrete.

Når man selv føler at det går helt greit så vil man gjerne vise andre at det er ikke så ille.

 

Dene ene av mine er veldig mye plaget av luft smerter når hun drikker, samme om det er pupp eller flaske. Det kan virkelig høres vondt ut og jeg må hele tiden stoppe opp å la henne rape, da blir hun hysterisk for jeg tar fra henne det hun sutter på. Siden hun er den med mest problemer blir det som oftest jeg som tar meg av henne mens den andre blir sendt rundt. Merker at andre kikker og blir stressa når hun er slik, tilogmed pappaen får svettebye. Jeg vet at slik er hun så det må vi foreløpig leve med.

 

Når det gjelder grining og hormoner så kommer de i bølgedaler enda her også.

Jeg vil ikke innrømme overfor meg selv eller andre at det til tider er travelt for det er jo så mye som gjør det verdt det. Litt lei av standard spørsmålet fra andre: "Er det ikke grusomt travelt?". Vil ikke begynne å tenke slik selv.

 

Trenger å få litt bekreftelser og sympati noen ganger. Det er sikkert sundt å gråte en skvett i ny og ne for å lette på trykket. Godt å høre om andre som er i liknende situasjoner. Da føler man seg ikke like alene.