Flere som har det sånn? :-(

[Anonym bruker]

Jeg føler at livet mitt slik det var før sønnen min kom, er ikke-eksisterende. Har ikke noe jobb å gå til etter endt permisjon (var frilanser, og der gjelder ute av øye, ute av sinn-prinsippet), får ikke trent som jeg har gjort hele livet (sliter ennå med bekkenløsning). Er i tillegg alene med ham, så da har jeg minimalt med fritid også. Ser myyye mindre til vennene mine, og eier ikke overskudd.

 

Pappaen ønsker 50/50, men han er altfor liten til det foreløpig.

 

Gutten er jo fantastisk nydelig, og jeg elsker ham jo over alt! Men hvor er jeg oppi alt dette? Føler jeg bare er redusert til en bleieskiftende, klesvaskende og dikkende morsperson. Og i tillegg sliter jeg med litt vonde følelser overfor pappaen til barnet. Han har ikke stilt opp helt som han burde, og grunnen til det er at han har kjørt steinhardt på for sin karriere også etter at mini ble født. (Selv om han er av motsatt oppfatning) I og med at vi har samme yrke merker jeg at dette gjør meg litt bitter!!! Han får alt, føler jeg. Han har fast jobb, og får alle de "lette" stundene med mini. Jeg har ikke fast jobb, og har alle de "tunge" stundene, morgenene inkludert. Og selv om jeg vet at jeg er smart, flink, osv føler jeg at jeg aldri kommer til å komme meg opp igjen....

 

Faen altså, noen ganger skulle jeg ønske jeg var mann!!!! De som representerte kvinnestanden ved tidenes morgen i kjønnsforhandlingene kunne med fordel ha gjort en litt bedre jobb!

 

Flere som har det som meg? Tips, råd og trøst mottas med takk....

 

Denne gangen har jeg litt lyst til å være

[Kamilla, Daniel&Sanne]

Kan dessverre ikke gi deg noen gode tips eller råd.. Men jeg kan sende deg en stor trøsteklem i hvert fall:) Stå på!

[Gjest]

Jeg har selv ikke følt det slik, og det er sikker tikke lett. Men kanskje du burde snu ting litt på hodet og tenke at; stakkers pappan til barnet mitt som får vært så lite sammen med baby, får fulgt han så lite, får ikke blitt kjent med han slik som jeg osv...Og så heldig jeg er som kan tilbringe all min tid med verdens nydelgste baby som kommer til å vokse og bli stor så altfor fort. Denne tida flyr avsted, de er små kun så kort tid. Så mitt råd til deg er å virkelig nyyyyte tiden du kan gå hjemme med babyen din, legg bekymringer om karriere på hylla denne tida. Når poden blir stor nok til barnehage så kan du bane deg veg tilbake til karirieren din, og det må du bare stole på at du klarer når den tid kommer.

 

Lykke til hvertfall

 

Vennlig hilsen

[Aga:-)]

Å, der kjente jeg meg igjen gitt! Ikke slik jeg har det nå, men slik jeg hadde det da eldste gutten min ble født.

 

Det er beinhardt å være aleine, og enda hardere er det at en plutselig sitter med all jobb, alt ansvar og alt slit. Plutselig seiler den andre forelderen opp og inkasserer alt det morsomme og gøyale. På en måte, da.

 

Det som hjalp meg litt i denne tiden, var:

a) at jeg studerte, og dermed fikk skiftet fokus innimellom.

å være sammen med andre voksne i samme situasjon.

c) de stundene gutten min og jeg hadde sammen (mange mange stunder) hvor vi opplevde og delte alle de fantastisk gode opplevelsene det innebærer å se et barn vokse opp. Disse øyeblikkene, dagene, ukene og årene var det bare han og jeg som hadde sammen, og som gjorde at vi har en nært, sterkt og ubrytelig bånd sammen i dag.

 

Faren til gutten din går glipp av uendelig mye, spesielt hvis han setter karriere fremfor sønnen. For meg er det helt ufattelig at noen kan det, men det er jo mange som prioriterer slik. Faren til min sønn har aldri vært med på ett foreldremøte, ikke en bursdagsfeiring, ikke en fotballkamp og har aldri hilst på kameratene til sønnen sin. Det er noe han angrer på etter hvert, det velger jeg å tro.

 

Har du noen venninner, venner, søsken, foreldre osv som kanskje kkunne avlastet deg litt? Kanskje kan du komme deg litt ut uten barn, kino og kafetur er gjerne oaser av frihetsfølelse. Kan du ta med deg gutten din på treningssenter, eller finne en treningsform hvor gutten din kan være med (jogging med vogn f eks)?

 

Ønsker deg lykke til:-)