mila over dørstokken er lang...

[9na23]

Men nå har jeg bestemt meg for å ta med meg min lille prinsesse å flytte alene.Her i huset vil vi ikke være mere. Min mann er helt håpløs, har prøvd å hjelpe å samarbeide i over 2 år no. men han er tydelig blind. Han har nemmilig ei datter fra før. Hun er et problembarn, har hatt en vankelig oppvekst med sin litt ustabile mor, men når jeg kom inn i bildet for over 2 år siden, så bestemte min mann seg for å gå rettens vei for å få foreldreretten og ha henne boende hos oss. Dette har ikke vært lett, men dere skal vite at jeg har virkelig prøvd å vi har vært til helsesøster å gjennom ei mølle me div. å nå fått henvisning til bup, men hva har skjedd me faren(min mann)? han har gitt opp alt, og holder ikke regler lenger, så hun har jo full kontroll å far sin rundt lillefingeren.

 

Lenge har æ hatt hun langt i vranga, men prøvd å jobbe med dette, har også gått til psykolog for å prøve å finne ut hva er galt med meg, men nå har æ funnet ut å dette går ikke. Er vell kanskje min mann jeg skulla hatt i vranga, men sånn er d ikke. Takler ikke ansiktet til minn manns datter!!!! Å når vår felles datter ble født, ble jeg å min mann enig om at vi skulle holde hans datter unna vår felles datter da hun hadde herpes utbrudd rundt munnen, ille plaget, men nå har han pluttselig gått bort fra dette....

 

orker ikke skrive mere no, e ihvertfalll dritt lei bare tull.....

 

 

bare svar på dette, gi meg noen råd ut i fra det jeg har skrevet. bare spørr.. svarer æ..... Takk

 

Liten forvirrende historie fra fortvilet kommende alenemor

[Anonym bruker]

Uff, ikke lett

Dere skulle kanskje forsøkt familieterapi?

Hvor gammel er denne jenta da?

 

Mulig er det det beste for dere alle at du forlater "bordet" , høres ut som mannen din sin eldste datter er et problemkasus som sikkert kommer til å slite på omgivelsene i mange år, kanskje resten av livet. Forståelig om du ikke gidder. Du har jo også et lite barn å tenke på. Hvis du er ung og smart - Nina 23 år? - tenker du på ditt og ditt barns beste. Det finnes mange kjekke menn uten den type problemballast som du beskriver. Åpne øynene og start på nytt! Eller ta en pause, bo alene en stund og se hvordan det går:)

[Maud]

Det er ikke alle forhold som er ment å vare. Hvorvidt deres er et av dem er det vanskelig å gi noe sikkert svar på.

 

Jeg lurer på noe - du skriver at dere har vært sammen i to år og at dere har et barn sammen. Går derfor ut fra at den lille er veldig liten. Kjenn etter om du er ekstra frustrert fordi du er sliten og den lille krever masse. Hvis det er en del av forklaringen kan det hende ting retter seg når babyen blir litt større. Det er i hvert fall ingen ganger jeg har vært så misfornøyd med samboeren min som det første halve året etter at vi fikk fellesbarnet. Det at hans datter i tillegg påfører babyen både fysisk risiko (herpes smitter bare når hun har sår, men det vet du kanskje?) og annen risiko i form av bråk, voldsomhet osv utsetter forholdet deres for enda sterkere utfordringer. I jobbsammenheng har jeg møtt noen som deg og mitt råd er alltid å ikke ta dramatiske avgjørelser i unntakssituasjoner som etter fødsel, etter flytting eller når mye er nytt av andre grunner.

 

Hvis babyen er eldre enn jeg antar, er vel unntakssituasjon ikke riktig betegnelse. Tror du det har noe for seg å oppsøke et familiekontor? Dere kan gå dit med bestillingen "Finne ut om dere skal leve sammen eller ikke. Hvordan skal vi gå videre hvis vi skal bo sammen/hvis vi ikke skal bo sammen". Det kan være lurt med en objektiv tredjepart som kan oversette når man misforstår og som hjelper til når man blir sint og helst ville slengt igjen døren og gått.

 

Da min eldste sønn var 5 mnd kom pappa'n hans hjem og sa han hadde vært sammen med en annen siden gutten ble født, parallelt med at han bodde sammen med meg. Det endte i brudd. Jeg skal ikke si at det var enkelt, men jeg klarte meg bra. Det er slitsomt å være alene med et så lite barn, kreftene mine holdt ikke til mye annet enn ham og jobb et par år. Det er kanskje ikke helt lov å si, men en av fordelene med å være alene er at man kan oppdra alene i stor grad. Slipper diskusjoner om de daglige avgjørelsene (skulle han få gått fra bordet nå, er det greit å se på TV nå, må han spise brokkoli osv). Ulempen er selvfølgelig at det ikke finnes noen der som er like interessert i barnet som du. Ingen som er tilgjengelig for historier om den søte grimasen da han turte å skli ned sklia eller som ler med deg når han søler i badekaret. Jeg erfarte etter mitt brudd at noen venner forsvant, det ble nok for vanskelig at jeg var lei meg over lang tid og trengte mer omsorg enn jeg klarte å gi. Samtidig ble noen venner enda nærere enn de hadde vært og ble nesten familie ved at vi feiret jul sammen og stilte opp for hverandre. Jul ja. Noe av det vanskeligste for meg var sorgen over at vi ikke var en "vanlig" familie, at vi ikke fikk til å skape stabile forhold rundt jul, ferier og høytider. Jeg måtte forholde meg til å feire annen hver jul uten sønnen, det var vanskelig. Etter tre år traff jeg den rette, har nå et barn med ham og synes jeg tross alt klarte meg bra!

 

Mitt råd til deg er at du bruker tid på bruddet, det høres ut som om det er det du har bestemt deg for at skal skje. Sørg for at han vet hva som kommer og at dere i størst mulig grad klarer å være venner. Prøv å unngå at han skjønner hvor stor datterens innflytelse er på din avgjørelse. Hvis noen klager over barna våre blir vi lett irrasjonelle alle sammen. Vær forberedt på at han er temmelig låst nå som han skal ha samvær med to barn. Antar at du ikke ønsker at begge jentene skal være der samtidig. Det kan hende at han tenker annerledes. Når skal han ellers få fri hvis han skal ha barn hver helg? Ferier og sånt vil bli et stort puslespill når han skal ta hensyn til to ekser, sannsynligvis nye kjærester for alle etter hvert og to barn som du ikke vil skal være der sammen. Hvordan skal de få et søsterforhold? Det er sikkert han opptatt av og kanskje ingen av dere mødrene.

 

Dette ble langt og kanskje ikke oppklarende. Ønsker deg lykke til med avgjørelsen og konsekvensene av den!

[9na23]

Denne jenta er 9 år, å famterapi er prøvd, men alt som ble snakket om der å vi ble enige om, er tydelig vis glemt!!

[9na23]

felles jenta vår er 1 år, å vi har bobb sammen siden 2004. alt skjedde litt for fort kanskje?? hjelp. bare så knust egentlig jeg. men takk for kjempe flotte svar.

[Anonym bruker]

Håper du har noen å snakke med om dette, og til å hjelpe deg hvis du bestemmer deg for å bryte ut, du trenger oversikt over økonomien, over timeplan i forhold til jobb, b.hage etc, kanskje barnevakt, du trenger støtte fra fam + kanskje venner... let frem ressursene hos deg selv og i omgivelsene dine. Du må ikke bli bare fordi du er redd for ensomhetsfølelsen!

[Anonym bruker]

Hvordan ble det med denne saken?

 

 

Lurer litt på det, pga samme situasjon