Psykisk syk svigermor

[Anonym bruker]

Har en svigermor som er psykisk syk med diagnosen schitzofren. Hun er ganske syk, men nekter å motta behandling eller medisinering siden hun ikke er syk etter egen mening. Min manns familie har vel gitt opp å gjøre noe med det og aksepterer å leve med hennes psykoser og rare virkelighets bilde. Jeg synes dette er forferdelig slitsomt når vi er på besøk. Hun er veldig intens og kan virke ganske verbalt aggresiv. Det føles litt som å gå på en line når vi er der, hvor jeg kjører en "trå varsom" politikk for ikke å havne uti noen vrangforestillinger.

Sannheten er at jeg kan ikke fordra å besøke de og føler at det er blitt værre nå som vi har fått barn. Stoler ikke ett sekund på henne med barnet mitt, og går litt med hjertet i halsen og haukeblikk når hun løfter eller prater med knøttet. Før vi fikk barn fortalte hun noen av tantebarna inngående om poltergeist som hun så, og som var i huset deres. For alt jeg vet kan hun finne på å gi knøttet rødvin hvis hun får innfallet. Etter sist sommer sa jeg til samboeren min at jeg snart ikke orket å være med lenger til foreldrene hans hvis ikke situasjonen bedret seg. Han lovte å prate med faren sin for å få moren til behandling, og faren lovte at det skulle skje noe. Men det skjer ikke, og jeg tror ikke det vil gjøre det heller. Det virker ikke som om det er noe vilje til endring der. Jeg gruer meg til en evt. barnedåp, til en evt. jul i det hele tatt å reise dit. De bor et stykke unna så vi må overnatte når vi er på bsøk og være der et par dager for ikke å "såre" de. Det som er kjipt er at jeg føler meg så slem fordi jeg ikke liker familien hans, og fordi jeg blir så negativ til de. For på en måte forstår samboeren min meg, samtidig som han blir lei seg fordi jeg er så skeptisk til allt som har med familien hans å gjøre.

Er det noen andre her som har erfaring med psykisk sykdom i nær svigerfamilie? og hvor mye kontakt har dere, og hvordan kontakt? svigermor er fryktelig opptatt av barnebarnet sitt som jo er søtt, og jeg skulle ønske de kunne hatt et fint forhold, men slik det er nå føler jeg at det må gå på bekostning av mine opplevelser og fornuft. blir jeg veldig egoistisk når jeg ikke "liker" de eller vil være sammen med de?

[Anonym bruker]

Ingen?

[Anonym bruker]

Jeg har en psykisk syk svigermor. Men hun har angst og har omtrent sliti med det hele livet. Har vært mye på sykehus og psykriatisk. De 3-4 siste årene har det gått veldig bra: hun går fortsatt på medisiner. Og det er hun som passer gullet når vi skal noe. Jeg stoler på henne 100%. Ser at hun virkelig bryr seg om lillegutt. Og vet at hun sier ifra hvis hun ikke er i form. Men det har vel noe med personen å gjøre. Jeg ville ikke latt noen passe barnet mitt som jeg ikke stolte på. Er mere usikker på min mor faktisk, selv om hun ikke har noen psykiske problemer sånn sett. Men hun bryr seg liksom bare for at andre skal se det. Ikke sånn ordentlig. Sånt merker barn.