Morsinstinktet plager meg

[Anonym bruker]

Nå kommer jeg til å skrive noe jeg sikkert kommer til å få kjeft for. Og det er vel kanskje det jeg ønsker å få med dette innlegget også.

 

Morsinstinktet mitt begynner å bli ganske slitsomt. Aller helst har jeg lyst til å holde den lille jenta mi inntil meg hele tida, bortsett fra når hun sover. Jeg er veldig redd enkelte måter pappan hennes håndterer henne på, og har fått et meget anstrengt forhold til farmoren hennes fordi hun bokstavelig talt river jenta ut av armene mine og holder henne hele tida mens hun er på besøk. Pappan er vel egentlig ikke så veldig uforsiktig, jeg reagerer for eksempel på at han lar henne "kjøre" hodet opp i haka hans(redd for å skade fontanellen).

 

Det er uaktuelt å la jenta mi være hos pappan en kort stund mens jeg gjør ærend. Da tar jeg henne heller med meg. Når hun våkner etter en blund løper jeg bort til henne for å komme pappan i forkjøpet. Jeg gjør imidlertid ingenting av det - jeg elsker å være sammen med jenta mi, og blir egentlig ikke så veldig sliten av det heller. Alt jeg vil er jo å gi alt for den lille prinsessa.

 

Ble veldig skremt av meg i går, vi skulle i barnedåp, og pappan hennes tok henne ut av bilen rett under noen dundrende kirkeklokker. Jeg ble helt fra meg, og har siden ikke turt å gi henne fra meg til noen. Pappan har ikke fått holde henne i dag selv om han har vært hjemme. Jeg tør ikke, når han er så uforsiktig som han er.

 

Bortsett fra å få kjeft av dere lurer jeg på hva jeg skal gjøre. Det sterke morsinstinktet plager ikke meg, men det plager andre, og jeg er livredd for at det skal ødelegge forholdet mellom meg og pappan.

[Anonym bruker]

hvor gammel er barnet ditt?

jeg var også litt sånn i begynnelsen.... var vettskremt når noen holdt henne..spesielt da den 8 år gamle tanten skulle holde..men det gikk seg til etterhvert..er mye bedre nå...du kan jo kanskje snakke med helsestasjonen om det?pappaen må jo få lov å være med datteren sin også...

[Anonym bruker]

du er nå i allefall klar over problemet. Mange damer bare durer i vei og kjører helt sitt eget løp uten å ta hensyn til å inkludere pappaen. Men du trenger vrkelig å øve deg på at de er sammen. Etter hvert får du behov for avlastning og da er ungen din så knyttet til deg at det blir et problem for dere begge.(eller alle tre, pappaen også selvfølgelig!) Du er nok hormonell også, men det er ingen unskyldning. Du må bite tennene sammen og la han holde på litt med ungen alene. Ikke bland deg, men tving deg selv til å holde deg utenfor. Dette kommer til å skalde forholdet mellom dere, evnt blir pappaen fornøyd med å fortsette livet sitt som om ha ikke har barn (for det har han jo ikke med mindre han får lov til å delta litt...)

Det er naturlig å ha sterkt morsinnstinkt og beskyttertrang, men man må bare ikke la det løpe helt avgårde med en...

Lykke til:-)

[Anonym bruker]

Jeg lurer også på hvor gammelt barnet ditt er.

 

Og ja, jeg synes du høres litt vel hysterisk ut. Ut fra det du forteller, synes jeg ikke pappaen høres uforsiktig ut med barnet. Hvis du mener det; si det til ham ("jeg vil gjerne at du er litt mer forsiktig når du...").

 

Kirkeklokker: hva er farlig med det? Barnet mister ikke hørselen av det!

 

Tips: la pappaen være alene med barnet i korte perioder til å begynne med (en kjapp tur til kiosken etc). Etter hvert kan du ta lengre turer. Det er viktig at pappaen får tid alene med henne, og at du viser at du stoler på han. Pappaen må jo også få øve seg (bli proff i å håndtere henne, hvis du skjønner).

 

Fontanellen: det skal VEEELDIG mye til for at den skades (å kjøre hodet opp i haken hans er iallfall ikke farlig).

 

For Guds skyld: la pappaen ta henne opp når hun har sovet. Hva galt kan han gjøre? Han mister henne jo ikke sånn helt plutselig i gulvet? VIKTIG at han får øve seg! Rolige situasjoner hjemme, gjerne mens du er der, er beste "start".

 

Det er viktig - både for andre, men også for deg selv (på sikt) men ikke minst for barnet selv!!! at du stoler litt mer på andre mennesker. Andre kan også ta seg av jentungen! Det er ikke sunt for henne at ingen andre får slippe til!!

 

Jeg vet litt om hvordan du har det, jeg var selv ganske overbeskyttende i begynnelsen. Men jeg har bevisst jobbet med meg selv, latt pappa/andre få ta, holde, leke, dra av gårde etc med babyen.

 

Lykke til

 

Tildes mamma

[Anonym bruker]

Jenta mi er 9 uker, og det er det første barnet vårt.

[animal]

Jeg tror du må ta deg selv litt i nakken her. For den du "ødelegger" aller mest for er jo egentlig datteren din... Du frarøver henne egentlig muligheten til å få et tett og nært forhold til sin far (og kanskje andre i hennes omgagskrets også) hvis du fortsetter slik. Du sier jo selv at du ville gi alt for prinsessen din.. Tror du må se på dette som en ting du kan og må gi henne.

 

Unger tåler forresten som regel mer enn det man tror også. Hvis man bare er forsiktig med nakken inntil de klarer å holde hodet selv, så er de ganske så robuste små skapninger.

 

Tenk på snuppa di nå, og ta deg en tur ut av huset sånn at far og datter kan få litt alenetid.

[@nemone]

Hvis ikke tipsene over hjelper (for ja, dette bør du gjøre noe med, både for din egen skyld, barnet og ikke minst pappa'n),så er det en ide og ta kontakt med helsestasjonen og få hjelp - kan hende det hjelper og snakke om hva du er redd for skal skje med noen profesjonelle?

 

Veldig bra at du har selvinnsikt nok til å se at dette ikke er bra, da tror jeg veien til at dette ordner seg er mye kortere enn om du ikke hadde sett problemet selv.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for gode råd, veldig positivt å få konstruktiv kritikk og litt støtte.

 

Jeg må legge til at pappan er utrolig flink med jenta vår, det er vel litt hjelp når jeg skal prøve å "ta meg sammen". Ble veldig skremt av oppførselen min siden barnedåpen igår, og vet at jeg må gjøre noe med tankemønsteret mitt, ikke minst for jenta mi. Ironisk nok er jeg ganske opptatt av å ta henne med ut blant folk, de får bare ikke holde henne...

[animal]

Dette ordner seg nok så lenge du er så opptatt av det. Bra at du har selvinnsikt, ikke alle som har det.

[Snorkfrøkna]

Ser at du har fått fine tips allerede. Jeg vil bare understreke følgende:

 

Det er viktig at pappaen får tid alene med babyen. Bare slik kan han bli trygg og enda flinkere med henne (jeg mener du ikke har gitt noen eksempler på at han er uforsiktig med henne). Hun trenger pappaen sin også!

 

Fint at du er klar over problemet. Jobb med deg selv, tren på å slippe taket, la andre få holde/ha ansvaret for henne litt. La f.eks pappaen ha henne i situasjoner du er nokså trygg på først (på fanget hjemme?), og etter hvert få ta henne ut. Viktig for alle parter!!!

 

Du sier at morsinstinktet ikke plager deg, bare andre. Samtidig sier du at det er slitsomt. Jeg synes det virker som du også synes det er litt plagsomt, jeg...?!

 

Jeg var forferdelig engstelig en periode for at min jente bare skulle slutte å puste. Tenkte på dette natt og dag, - slitsomt! Snakket med mange om det, fikk beroligende ord, og jobbet aktivt med å slappe av, ikke sjekke henne hele tiden (stoppe bilen for å se at hun levde etc..)

 

Lykke til - fint at du er innstilt på å gjøre noe med dette!

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg ser at du har fått fornuftige råd....hehe, lett å gi råd til andre....vanskeligere er å endre seg selv før man er forberedt for dette. Det at du forteller betyr at du innser hvilke sekundær rolle har pappa, men det er ikke å gjøre alt som er fornuftig.

 

Jeg slitter fortsatt med det samme og gutten er 7 mnd.

 

Jeg ønsker deg lykke til og vil ikke skremme deg men forholdet mitt med pappa er helt ødelagt. Vi har snakket om dette og jeg har håpet på forståelse og tålmodiget.Det eneste jeg fikk var enda mer press ved å minnes at jeg må ta meg sammen foran familien, fremmede, helsestasjon, osv.

 

La oss håpe på at mannen din vil forstå og hjelpe deg.

[Gjest]

Ikke bekymre deg. Dette er nok ganske vanlig.

 

I hvertfall plaget jeg meg med det samme i starten! Jeg er også førstegangsmor.

 

Gradvis klarte jeg å slappe av når pappaen holdt på. Da tok meg turer i butikken, lange dusjer, eller satt her. Viktig at de får kontakt og blir kjent med hverandre.

 

Gutten vår er nå 7 mndr, og selv om jeg hadde det slik som deg i starten, har pappaen et godt forhold til knærten. De storkoser seg sammen, og jeg koser meg også. Utrolig godt med en pappa som engasjerer seg i gullet. Gjør godt å se at gutten er så glad i han! Men som sagt, så tror jeg det går seg til - du klarer å slappe mere av, og alt ordner seg skal du se. Tror det er naturlig å være hønemor;)