Stebarn og fellesbarn

[Anonym bruker]

Er gravid med vårt første felles, sitter med tanker helt innerst som f.eks at det hadde vært så utrolig deilig å hatt alene tid med sambo og barnet våres når den tid kommer. Vet det ikke kommer til å bli sånn. biomor har en tendes til å skyve datteren over til faren ved enhver mulighet, og samboeren min han unngår helst konflikter med henne. Blir gal... Opptar tankene mine så mye at jeg nesten gruer meg litt til tiden er der.... Tragisk, men sant:-( Vil bare glede meg til barnet våres blir født og nyte barseltiden.. Men tviler på det blir sånn.

[Anonym bruker]

Ja, slik blir det når man får barn med en mann som har barn fra før.

 

 

Hilsen en biomorhater.

[Anonym bruker]

forstår deg så godt!! Har det sånn jeg også

[Anonym bruker]

Hvordan i alle dager klarer biomor å skyve ungen fra seg? Hadde ikke jeg klart, men nå stoler ikke jeg på fedrene til ungene mine heller...

[Anonym bruker]

Snakk med din sambo om det. Få han til å ha klare avtaler med biomor for hva som gjelder, og se til at avtaler blir holdt. Så vet du iallefall når du kan se frem til litt alenetid.

Har du en sambo som unngå konflikter vil du bare tape på det i lengden å ikke ta det opp med han. Oppmuntre han til å sette grenser og krav i forhold til biomor.

 

Da jeg fødte vår sønn reiste vi hjem samme kveld (6 timer etter fødsel) og hjemme satt svigermor, en niese til mannen og hans to bråkete sønner og ventet på at vi skulle komme hjem fordi de var sultne...

Jeg låste meg inne på sovrommet med den nyfødte den helgen....

 

Håper du får det mye bedre...

 

Klem og lykke til

[dansejentes mamma]

Utrolig mykje sjalusi her inne. Det er ikkje alltid lett å være stemor, men det er iallefall ikkje ungen som har valgt situasjonen. Og at ei mor skyv ungen sin bort er nok mulig, men meir sansynleg er det at samboer og eksen har en kommunikasjon om omsorg for ungen som ein ikkje alltid innvolverer stemor i. Har 10 års erfaring som stemor, og er no i ein situasjon der ungen min skal være i ny heim med ny stemor. Vonar berre ho har meir rom for han enn det de har for dykkar stebarn.

[Anonym bruker]

Som stemor må je bare si at om min samboer skulle hatt en kommunikasjon med eksen, om omsorgen av barna, som jeg ikke ble involvert i, hadde det vært skilsmisse grunn.

Jeg har rett til å få vite hvem som skal være hos oss, når, og hvorfor. Det samme gjelder penger, jeg skal vite hvilke utgifter vi har, når de kommer, og hvor mye de er. Jg skal også vite om når min samboer må reise bort, leirer, turneringer etc.

 

Dette er viktige ting, for hvordan vi fungerer vårt hjem. Det er klart at jeg skal bli og blir invovert. Noe annet hadde vært helt utelukket.

[Anonym bruker]

det har ingenting med situasjonen min å gjøre, har ingen problemer med stebarn og x jeg, men ønsker tid alene sammen med mitt og samboers barn, er det så rart syns du? stebarnet er 10 år gammel, vant til at det er bare henne (les: Bortskjemt) og jeg vet at dette kommer til å bli en vanskelig situasjon!

[Anonym bruker]

det svaret var altså ment på dansejene i magen...

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg hadde det litt som deg da jeg var gravid med vårt fellesbarn, men heldigvis er det blitt helt annerledes nå! Da jeg fikk vårt felles barn oppdaget jeg hvor uendelig vakker søskenkjærligheten er, og hvor mye de gleder seg over hverandre. Nå er hverdagen slik at når vi har min manns datter hos oss (40%)- da er familien komplett og alle er glade. Når hun er hos biomor savner vi henne masse, spesielt lillebror, og gleder oss til hun kommer. Det er helt hjerteskjærende trist å se han gå rundt å lete etter storesøster når hun er hos mor.

 

Jeg har blitt en mye bedre stemor etter at jeg ble mor, blir nesten litt flau av å tenke tilbake på hvor smålig jeg var i hjertet mitt før.

 

Lykke til - åpne hjertet ditt så går det nok bra

[Anonym bruker]

endelig en med litt mer utvidet syn her...synes alle bare tenker på seg selv ,meg, meg min baby min baby...hva med det andre barnet? Tror veldig mange glemmer at det barnet faktisk har egne følelser, om et barn har vært alene med oppmerksomhet frem til da, er ikke det barnet sitt feil.Når det gjelder bortskjemthet, er det i hvertfall ikke ungen sin feil. Hvis jeg har forstått noe barne oppdragelse riktig.

[Anonym bruker]

Merk deg anonym; at den personen med litt utvidet syn som du sa, hadde det akkurat som meg, og veldig mange andre her inne! Hilsen Hovedinlegger

[hønemamma']

Hei

 

Ja, jeg sa at jeg hadde det litt som hovedinnlegger før vi fikk vårt felles barn, men det er jeg ikke stolt over! Og heldigvis ble det helt annerledes! På en måte tror jeg det er ganske vanlig å ønske at en bare kan være i en liten lykkeboble etter at babyen er kommet og at en bare kan ligge i sengen - være mamma og pappa og nyte den nyfødte! Men saken er at det er like fantastisk selv om en har søskene tilstede, enten de nå er hel eller halvsøskem (tullete begrep!). Husk at pappaen har barn fra før som han elsker like høyt som deres nye baby, og som pappa helt sikkert savner når barnet/barna ikke er hos dere. Og gjør han ikke det så er han ikke noe pappa du har lyst å få barn med, tipper jeg?

 

Det jeg prøver å si er at jeg ikke er stolt over mine smålige tanker og ønsker før jeg fikk barn, og at vi som voksne og (kommende) foreldre har ansvaret for at disse småsøskene føler seg elsket og inkludert i pappas nye familie. Tenk om det var ditt barn som skulle være hos sin pappa og hans nye dame (som ikke hadde så lyst å ha barnet der ... ) Den tanken har ihvertfall åpnet øynene mine for hvor vanskelig det må være å være biomor og sende barnet sitt til pappas nye familie.

 

Tenk heller på søskene som en ressurs og berikelse i livet - for det kan de være hvis du lar dem være det! I morgen kommer heldigvis vår storesøster til oss, og da blir familien komplett. Vi har det definitivt best og morsomst når hun er her.

 

Lykke til - de er jo så lett å elske disse barna, men husk at ansvaret er hos deg

[Gjest]

Så utrolig flott å lese det du skriver hønemamma!

Jeg beundrer din evne til å snu en negativ og slitsom følelse til en berikelse for både deg, ditt barn og din manns barn! Verden trenger flere slike stemødre.

 

Prøver å oppfordre alle stemødre som bruker mye tid, energi og følelser på å hate, mislike og irritere seg over bio-mor til å snu situasjonen til sin egen fordel.

Hva med å bruke energien på å bedre forholdet ditt med drømmemannen, som du har ofret mye av ditt liv for å være sammen med? Hva med å snu trenden til å gjøre ditt liv fyllt med kjærelighet, omsorg og glede over at du har muligheten til å berike et annet lite menneskes liv, med nye impulser, sunne impulser og smitte dem over på ditt eget barn (kommende barn).

 

Jeg vet at det ikke er lett, jeg har selv brukt mange, mange timer og år på å irritere meg grønn over bio-mor, være sjalu og prøve å beskytte mitt eget revir. Men det gagner meg ikke i det hele tatt. Jeg ble bare mer sjalu, mer irritert og frustert. For situasjonen var sånn som den varm, og ville jeg ha det annerledes måtte jeg enten bryte ut eller snu tankene mine.

 

Valgte å gjøre helomvending, og det FUNKER! Det betyr ikke at jeg en gang i mellom blir irritert, eller frustert eller møter motgang,. Men jeg opplever oftere og oftere solskinnshistorier som gjør meg til et gladere menneske og et mer ydmykt menneske.

 

Nå venter vi sammen vårt første barn, og jeg klarer ikke vente til jeg kan si det til min stedatter og involvere henne i alle deler av svangerskapet som hun trenger, for å føle at hun faktisk har en familie hos oss også, ikke bare et besøkshjem.

 

Ønsker dere alle sammen lykke til!

[Gjest]

vårt ønske har vært at sønnen til mannen min skulle få flytte ned hit, før babyen ble født, dette er hannes lillebror, såm blir født, og vil ikke holde han utenfor.. er lei meg, for at han bare har fått vært med 1 gang til legen, og bare fått kjent 1 gang på magen min, da babyen sparket.. synes det er trist, at biomor nekter han å flytte hit.. han vil så gjærne flytte hit.. sukk..