Er det "styggt" av meg og ønske meg en gutt??

[Anonym bruker]

Kjæresten min har barn fra før. Tre jenter.

 

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg jeg ba på mine knær inne i meg om at vårt felles barn skulle bli en gutt. Slik at det ble annerledes for han, osv, osv... Slike tanker som mange av dere vet om....

 

Jeg var helt syk etter å vite kjønnet da jeg var gravid. Ultralyden viste jente... Jeg var knust... Jeg visste at han innerst inne håpet at det skulle være en gutt. Og reaksjonen hans på sykehuset var: Han viste hverken glede eller skuffelse over å vite kjønnet. Jeg hadde drømt i mange år etter å se reaksjonen hans da de skulle si det var en gutt. Jeg var så bombe sikker at det ikke var mulig å fa fire jenter på rad.....

 

Jeg gråt og gråt... Jeg var så skuffet... Om jeg skammet meg noe så innmari... Hvorfor ikke glede seg over at barnet så velskapt ut????

 

Innerst inne for meg, var det jo akkurat det samme. Jeg hadde jo ingen barn, og jente eller gutt spilte jo egentlig ikke noen rolle. Om han ikke hadde hatt barn fra før hadde jeg ikke brydd meg i det hele tatt. Men det var så viktig for meg at det skulle være annerledes og nytt for han...

 

Til og med dagen før jeg fødte hadde jeg håpet om at det skulle bli en gutt, og at ultralyden viste feil. Jenta kom, og siden det øyeblikket har jeg aldri tenkt den tanken igjen. Jeg er bare så vanvittig takknemlig for at det er nemlig henne!!!!!! Og nå er jeg glad for at det ikke er en gutt...

 

Men jeg er redd.... Vi har snakket om å få flere barn, og jeg ønsker meg ett barn til... Og dessverre så fantaserer jeg fortsatt om at det skal være en gutt neste gang... Hva skal jeg gjøre?? Hvordan skal jeg bli kvitt disse dårlige tankene?? Jeg vet det går over når barnet er født, men graviditetn blir ødelagt om jeg skal gå å ønske meg noe annet enn det jeg får... Og det er direkte skamfullt å i det hele tatt ha slike tanker...

 

Jeg gråt så innmari når mannen min sa til meg i 7. mnd: "Jeg vet hvordan vi skal lage en gutt neste gang, vi må bare... bla, bla, bla...." Jeg hadde ikke født jenta vår en gang, og han fantaserte om gutten som skulle bli etter at jenta ble født... Det var leit...

 

Håper dere ikke fordømmer meg. Jeg elsker jenta vår overalt på denne jord, og jeg vet jeg kommer til å gjøre det om det blir en jente neste gang også. Er det noen som forstår meg??

[Anonym bruker]

Nei, dette kan jeg ikke forstå, men heldigvis elsker du datteren din, og det kommer du nok til å gjøre medneste barn også, uansett kjønn. Kanskje blir nr 3 eller 4 en gutt? Heldig den gutten som får så masse stoesøstre! Heldig den jenta også Ta tankene dine med godt humør du. Mannen din må ikke si slikt som han sa i mnd 7.

[Anonym bruker]

Vet akuratt hvordan du har det. Mannen min hadde 2 gutter fra før og jeg 1 så da jeg ble gravid ønsket jeg meg veldig jente! Fikk vite på ultralyden at det så ut til at det ble en gutt og ble mildt sagt skuffet. Skammet meg over det. Men senere tok jeg en ul til og da så de at det ble en jente allikevel. Har idag en liten jente på 2 år men dersom jeg hadde fått en gutt til hadde jeg nok ønsket meg et barn til. Tror ikke du er den eneste med slike tanker og tror det er ganske vanlig å ønske seg ett bestemt kjønn. Ikke ha dårlig samvittighet. Lykke til!

[Anonym bruker]

Både og. Jeg hadde to jenter fra før, og vart gravid med min nye sambo. Alle sa NÅ kommer gutten. Jeg tenkte faktisk ikke over hva som lå i magen. Like glad uansett.

Sambo sa som regele "han" til babyen, og det irriterte meg litt. Men, han forsikret meg at han vart like glad, om det var en jente som lå der.

Vart en liten gutt, vet han hadde vært like glad for en liten jente.

Kanskje får vi det neste gang........

[Anonym bruker]

Har ei venninne som har fleire gutar, ho skal prøve igjen for ei jente. Da skal ho ikkje vite kva det er, for då veit ho at ho blir så skuffa om det er enda ein gut, og kjem til å tenkje på det heile resten av svangerskapet. Venta ho, seier ho, er det heilt greit, for da har ho den nye babyen hjå seg, og då er alt godt, og det spealr inga rolle om det er det eine eller det andre.

 

Eg ville så gjerne ha ei jente, følte det rart at eg skulle kunne få ein gut, kva visste no eg om gutar. Vel når vi fekk vite kva det var, og dei sa det var ein gut, så håpte eg no inderst inne at det var ei jente. Dei måtte nok ha tatt feil, for det var jo jente eg skulle ha. Spelte ikkje noko rolle at det var studie dag eller noko og at det var fleire gynekologar der som fekk noko opplering om nokre spesielle ultralyd undersøkingar av ein med doktor grad, ny maskin eller kva det no var, dei måtte nok alle ha tatt feil!

 

Men når guten kom føltes det heilt rett! Og han passer perekt saman med meg! Finaste vesle guten i heile verda :-)

 

Mannen din har sikkert håpa på gut frå nummer to, kanskje og frå nummer 1. Ikkje tenk på det som om det er mindre fint for han. For det er heilt fantastisk så uansett når det skjer.

[Anonym bruker]

Fordømmer deg ikke, men råder deg til å ta kampen med deg selv og mannen på forhånd. Hvis et nytt barn skal bli til bare for jakten på en gutt, er det bedre å vente til dere faktisk ønsker dere et barn og så sette i gang. Mange av oss har nok kjent suget etter et bestemt kjønn, men hos dere virker det veldig fastlåst. Håper aldri barnet selv skjønner det!

[Gjest]

Ville tatt en grundig snakk med mannen min i din situasjon, og forklart hvordan det han sa under forrige graviditet fikk deg til å føle deg.

 

Jeg har tenkt litt på samme måten som deg iom at min samboer har to jenter fra før. Men nå spiller det ingen rolle lenger. Har bestandig før jeg traff ham ønsket meg en jente først, og det gjør jeg også nå i dag.. Men ville blitt kjempeglad for en gutt også! Hver person er unik, gutt eller jente.

 

Lykke til, og kos deg med jenta di + de tre!

[Anonym bruker]

min mann hadde jente fra før.

jeg ønsket derfor en gutt.

nr ble gutt, nr 2 ble gutt, tror du ikke nr 3 ble gutt??

nå ønsker jeg meg slik ei jente at jeg nesten bli gal, hehe..men gubben kappet strengene og jeg får aldri mi lille jente..har hatt et jente nav og et gutte navn klart siden jeg var 16 år,å nå får jeg aldri brukt jentenavnet mitt..

guttene hadde jeg aldri villet byttet om,ei lillesøster hadde vært fint..

 

 

[Gjest Antarctica]

Unnskyld meg, men er det barnets kjønn du bekymrer deg for, eller er det forholdet til mannen din? Han har tydeligvis bare "jentesvømmere" siden han bare får døtre. Men det er da ikke noe problem i seg selv - det jeg leder mellom linjene hos deg er at du vil være den kvinnen som "ga" han noe annet, som fødte han en arving og skrev deg inn i historien som noe spesielt for mannen din.

Ærlig talt, jente: er han kongelig eller noe, så han må ha en kronprins? eller er det du som har et mindreverdighetskompleks? det høres ut som at du vil være ulik hans første kone - det vil du selvsagt, og det er du jo! Nå er han sammen med deg, og er det fordi han vil det. Gi beng i hva det blir, sett barn til verden hvis du ønsker deg en stor familie og dere begge vil det, la være hvis du har fått nok. Så enkelt er det. ikke sett barn til verden for å bety noe for en annen. Ingen barn fortjener å være et middel for å nå et mål, hvert menneske er et mål i seg selv.

 

lykke til.

 

[heir]

Jeg skrev også et slikt innlegg som deg for snart 1 år siden. Jeg hadde 4 gutter og mannen min 1. Så jeg ønsket virkelig ei jente for at vi skulle ha noe "nytt" sammen. Men det kom en gutt til, og jeg var selvfølgelig lei meg for at det ikke var ei jente, men allikevel glad for at det var "gutten min". Tror nok alltid jeg vil savne jenta jeg ikke fikk, men det betyr ikke at jeg ikke er glad i guttene mine eller at jeg er en dårlig mor. Flere som svarte meg, mente jeg burde få psykolog hjelp osv, men jeg skjønner nå at de ikke vet hva de prater om. Det er klart man er glad for at alt er bra og at man elsker barnet sitt, men det er lov å ønske seg noe forde. Alle har forskjellige ønsker, men behøver ikke være dårligere på noen måte selv om man ønsker seg et spesielt kjønn. Det er ofte jeg tenker på at "han" skulle vært ei jente, men det er jo ikke isteden for gutten min. Vanskelig å forklare.....men jeg skjønner deg...

 

[Anonym bruker]

Jeg er hovedinnlegger... Takker så mye for alle svar! Heldigvis kan de fleste forstå hva jeg snakker om til en viss grad...

Jeg må bare presisere at jeg ikke er redd for relasjonen mellom meg om min mann om det blir en jente til! Vi kommer slvfølgelig til å holde sammen for det, og være veldig glade i begge jentene våre!

 

Noe annet problematisk er også alle kjente som kommer med uttalelser til mannan min som "ja, du ønsker deg vel en gutt du neste gang nå som du har fire jenter" " ja, vi får håpe det blir en gutt neste gang nå da" eller som den ene kompisen hans sa når vi fortalte om ultralyden og at det skulle bli en jente: "Hææææ, en jente nå igjen?? Å herregud..." og så lo han... Jeg hadde så innmari lyst til å slå til han der han satt. Jeg synes det var så fælt mot jenta i magen...

En annen sa: "Jaja... man er ikke ordentlig mann før man har fått en sønn". Jeg synes det er så vanvittig stygt å si sånn til mannen min....

 

Selvfølgelig kommer barna våre uanstt kjønn, få all den kjærligheten de trenger, og de kommer heller aldri til å "vite" om eller merke ønsket om en gutt.

 

Det minnet meg faktisk på at den ene dattera til mannen min sa til meg at: Mamma ønske seg også et barn til, men hun ønsker seg en gutt, så hun vil ikke ta sjangsen... Så hun visste ihvertfall at moren hennes onsker seg en gutt... Men det vil jeg aldri drømme om å si til mine barn...