noen som har erfaring med flerspråklig familie?

[zappi]

Hei

 

Vi skal ha første bebi i april og gleder oss. Jeg har studert i utlandet, og har med meg samboeren min tilbake derfra. Vi pleier å snakke spansk sammen, men han snakker veldig bra norsk. Morsmålet hans er imidlertid katalansk, og det snakker ikke jeg så veldig bra.

 

Det er viktig for han at barnet vårt lærer morsmålet hans, det er praktisk at poden lærer både spansk og norsk, siden vi snakker begge deler hjemme, og familiene våre snakker de to språka.

 

Jeg har for meg at det går bra med to språk fra starten av, men hva med 3? Noen som har erfaringer?

 

Hei

 

Vi skal ha første bebi i april og gleder oss. Jeg har studert i utlandet, og har med meg samboeren min tilbake derfra. Vi pleier å snakke spansk sammen, men han snakker veldig bra norsk. Morsmålet hans er imidlertid katalansk, og det snakker ikke jeg så veldig bra.

 

Det er viktig for han at barnet vårt lærer morsmålet hans, det er praktisk at poden lærer både spansk og norsk, siden vi snakker begge deler hjemme, og familiene våre snakker de to språka.

 

Jeg har for meg at det går bra med to språk fra starten av, men hva med 3? Noen som har erfaringer?

 

Vi vil helst avklare dette oss imellom før vi forteller noe som helst til familie, for enkelte vil nok det at bebien kanskje ikke skal snakke katalansk etterhvert være litt som om sønnen til Ivar Aasen kom hjem og sa at barnet hans skulle snakke riksmål.

[zappi]

oops, trykte en gang for mye der,

[Hanne i Paris]

Hei !

jeg er selv fra en tospraaklig familie (engelsk og norsk) og mine foreldre har alltid snakket sine morsmaal til oss barna. Vi er naa alle 3 tospraaklige.

I tillegg saa har jeg giftet meg med en Franskmann og har en datter som naa faar med seg fransk og norsk, og det gaar saa det suser ! Min mor er i tillegg laerer og vet en del om temaet. Hun ga meg et veldig nyttig raad og det er at barn laerer et spraak ut i fra stemmen til den som snakker. det betyr at man maa vaere konsekvent og at det samme spraaket kommer fra den samme personen hele tiden. SLik blir det ikke saa mye forvirring.

Min datter er naa snart 3 oghar begynnt aa skjonne at det er en forskjell paa hva mamma og pappa snakker. Det er veldig morsomt.

Jeg kunne ogsaa ha bestemmt meg for 3 spraak, men jeg syns det ble litt lye, litt tungvindt og ikke saa lett aa utfore i praksis. Det kommer alltid til aa vaere et av spraakene som faar litt mibdre oppmerksomhet og som faller litt i glemmeboken.

Lykke til

[mazz]

Hei!

Jeg bor i australia sammen med min australske mann og vi har en to- aaring sammen, venter nr. to i januar. Jeg snakker bare norsk til gutten vaar, og han snakker baade norsk og engelsk, det vil si han setter ikke setninger sammen enda, han forstaar det er forskjell paa spraakene da han spor meg etter frokost om jeg er ferdig og pappan om han er finished. Jeg har mange norske boker vi ser i, norsk barnemusikk og norske filmer, og byggmester bob etc. saa han faar norsk fra alle kanter selv om det er kun jeg som snakker norsk her.

[lindynatt]

Heisann

jeg pleide å passe 3 barn som vokste opp med ørten språk.

 

Moren og farens nakker spansk sammen (mors morsmål) i tillleg snakker faren engelsk og waleisik med ungene (engelsk er hans morspråk) og de hadde bodd noen år i Nederland før de flyttet hit (Tyskland)

Eldstemann 8den gang 6 år) snakker flytende spansk, engelsk, tysk, nederlandsk og kan litt walesisk)

Med unge nr 2 (den gang 3 år) skjærte det seg, han kunne kun dårlig spansk (men jeg tror dette har med foreldrene å gjøre også)

3 man var ca 1,5 år og begynte såvidt å snakke da jeg passet dem, og jeg klarte å lære henne noen norske ord.

 

Jeg jobbet for en norsk/fransk familie i nærheten av paris og far snakket fransk, mor norsk og foreldrene snakket engelsk sammen. Allerede da jentungen begynte å snakke kom det franske og norske ord og hvis moren snakket engelsk på telefonen, spurte datteren om det var pappa.. for engelsk var for henne språket mamma og pappa snakket sammen.

 

Skulle vi noensinne få barn, tror jeg desverre de hadde vokst opp med tysk og engelsk og ikke norsk. Vi ser engelsk tv, mannen min er tysk, vi bor i Tyskland og snakker tysk sammen.

[Doubichou]

Hei!

Jeg er norsk og min mann er fransk, sammen har vi en liten gutt paa 2 aar og 8 mnd og venter nr.2.

Lillegutt snakker veldig bra fransk (ingen forsinkelse eller hemming av 2 spraak, snarere tvert i mot) og litt norsk. Jeg snakker norsk med han kun naar vi to er alene, det faller seg naturlig slik. Pappaen snakker kun fransk. Lillegutt forstaar alt jeg sier paa norsk, men det er utvilsomt nyttig aa dra paa ferie til gamlelandet. I sommer saa vi tydelig forskjell!

Jeg begynte aa snakke litt engelsk ogsaa til han i begynnelsen, litt engelske barnesanger og norsk-fransk-engelsk naar vi tittet paa bilder i boeker og saann. Men det ble vanskelig aa foelge opp, og i og med at jeg ikke har noen kulturell tilhoerighet med england, ble det kunstig liksom, saa jeg sluttet, men jeg er helt overbevist om at han ville hatt kapasitet til 3 spraak.

Jeg leste flere boeker om flerspraaklige barn da jeg var gravid med foerstemann, og husker spesielt to ting:

1) Det er kun i vestlige land at én spraaklige barn er normen. I Asia og Afrika er normen to eller helst flere spraak/dialekter, og barna tilpasser seg helt perfekt!

2) Lage moenster fra begynnelsen av aa holde seg til det;

- 1 sted, 1 spraak (eks. hjemme: norsk, ute: fransk)

- 1 person, 1 spraak (eks. mamma: norsk, pappa: fransk)

- 1 situasjon, 1 spraak (eks. under middagen snakker vi norsk)

 

Dersom dere bestemmer dere for aa "bare" snakke norsk og spansk i deres lille familie, saa vil nok besteforeldrene og annen familie gjoere seg en glede av aa gi katalansk-undervisning til den lille poden naar dere er paa besoek. De snakker nemlig spansk og har derfor et utgangspunkt for aa kommunisere.

 

Lykke til!

[zappi]

Tusen takk for mange tips!

 

Ut fra det dere sider så høres det jo litt vanskelig ut med tre språk,

særlig hvis det skal praktiseres at 1 person snakker 1 språk, vi er jo bare to.

 

Sånn det praktiseres nå snakker vi spansk hjemme, norsk når flere er til stede (som ikke er spanske selvfølgelig, vi bor jo i Norge) enten det er ute eller hjemme, men vi konsulterer antakelig en eller annen når vi skal i gang med poden.

 

Det er ikke noen selvfølge heller at det blir spansk og norsk, men det som er problemet med kombinasjonen norsk, katalansk, er at jeg ikke er særlig god i katalansk, og jeg syns det hadde vært veldig rart om poden skulle snakke et språk med faren sin som jeg ikke helt forstår. (er det egoistisk av meg?)

 

Han på sin side syns at det er trist ikke å lære poden morsmålet sitt, som han har lært alle sine barneregler og tittil tottiler og alt det der på.

 

Vi ender sikkert med å konsultere en eller annen ekspert. Men jeg hører gjerne enda flere erfaringer her på forumet!

[Anonym bruker]

Min datter på nesten to og et halvt blir trespråklig: Jeg er norsk, min mann er tysk og vi bor i Frankrike. Jeg snakker konsekvent norsk når jeg snakker direkte til min datter. Det har jeg gjort helt fra fødselen. Min mann snakker bare tysk med henne. Sammen snakker min mann og jeg for det meste tysk med hverandre. Ute hører hun fransk: Hun har vært i fransk korttidsbarnehage siden hun var ti mnd og hun er nå i franskspråklig barnehage fire dager i uken. Uansett hva dere bestemmer dere for er det viktig at dere er konsekvente! Min datter har allerede begynt å forstå at mamma og pappa snakker forskjellig og hun har begynt å si ord på begge språk alt ettersom hvem hun henvender seg til. Hun sier bare noen få ord på fransk, men i barnehagen sier de at det virker som om hun forstår fransk. Det som ofte er tilfellet er at flerspråklige barn begynner å snakke senere, men når de først begynner går det raskt unna ... Jeg ville satset på alle tre språk - det er jo utrolig verdifullt for barnet senere. Jeg kjenner flere "voksne" barn av foreldre med to forskjellige språk hvor foreldrene ikke benyttet muligheten for at barna kunne bli tospråklige, men bestemte seg for ett språk; de fleste av disse "voksne" barna er ganske sure på foreldrene sine for at de ikke fikk muligheten til å bli tospråklige. Lykke til!

[lindynatt]

anonym jøss.. første gang jeg har hørt om samme kombinasjon som jeg og mannen min hadde. han tysk, jeg norsk og vi bodde i begynnelsen i Frankrike

[Grigri m/3 gutter]

Dette er kjempeinteressant! Og aktuelt for meg, jeg er norsk, bor i Frankrike med min franske samboer og vi venter vår første nå. Vi har begynt å diskutere hva slags språk vi skal snakke og når, han er mest opptatt av at ungen skal lære fransk, ettersom vi skal bo her. Jeg mener det blir jo ikke noe problem, for faren og farens familie som vi har masse kontakt med snakker jo fransk.

 

Samboer og jeg snakker engelsk sammen, men han vil at jeg skal snakke bare fransk eller norsk når babyen er født for å ikke forvirre ham. jeg er helt bestemt på å lære ungen norsk, for det er halve familien hans og kulturen hans!

 

Jeg lurer mest på hvordan det blir når jeg skal snakke norsk med ungen og ingen andre her kan norsk? Det blir jo som et hemmelig språk og andre, spesielt pappaen vil kanskje føle seg litt utenfor? Og hva med senere når ungen snakker godt, og man diskuterer/krangler? Må jeg simultanoversette til pappaen så han skjønner hva det dreier seg om?

 

Jeg kunne godt tenkt meg å lære ungen engelsk også, fra begynnelsen hadde jo vært flott, og siden vi nå snakker engelsk hjemme blir det vanskelig å skifte til fransk(for meg) siden jeg er ikke så god enda og det føles unaturlig for meg. (Ja jeg vet at hvis jeg snakker det ofte nok blir det en vane)

 

Dere som snakker tre språk, hvordan gjør dere det? Kan partneren deres alle tre da? Eller er det greit å være utenfor, eller vil han/hun da lære det tredje språket selv?

[Anonym bruker]

Det er meg med norsk-tysk-fransk-kombinasjonen igjen! Min tyske mann forstår ganske bra norsk, og han lærer faktisk en del nye ord nå (eks. bæsj, bleie osv.). På småbarnsnivå altså. Det hender jeg oversetter litt fra norsk til tysk når vi er sammen med bare tyskere, dersom jeg føler at de eventuelt føler seg litt utenfor. Jeg forsøker imidlertid å være så konsekvent som mulig slik at barnet ikke blir forvirret. Etter det jeg har hørt bør hver forelder snakke "sitt" medfødte språk med barnet. Jeg er ikke sikker på om det er lurt å forsøke og lære barnet engelsk selv. Faren er vel at barnet bare lærer din uttale og dine eventuelle feil. Det er vel best å overlate det til en "native English speaker"? Jeg ønsker i alle fall ikke at mitt barn skal adoptere min tysk med litt norsk aksent og diverse gramatiske feil. Jeg snakker flytende tysk, men den blir likevel aldri like bra som hos en "native speaker". Fransk snakker vi dårlig begge to, men vi er jo omgitt av fransk og franskmenn. Regner med at barnet vårt kommer til å ta oss igjen ganske snart når det gjelder fransk. Jeg ønsker at barnet mitt skal snakke tysk som en tysker, fransk som en franskmann og norsk som en nordmann - hvis mulig og uten at barnet mitt skal føle seg tvunget eller under press på noen måte. Vi har i alle fall de beste forutsetninger for at det skal fungere og hun ser ut til å takle det bra. Jeg kjente et tysk-norsk par hvor moren hele tiden vekslet mellom tysk og norsk når hun snakket med barna. Det gjorde dem temmelig forvirret - slik at de nå ikke kan ordentlig norsk. Det er altså viktig å være konsekvent. Vil bare si at jeg absolutt ikke er noen ekspert. Men jeg har bodd mange år i utlandet og har og har hatt kontakt med mange flerspråklige par med barn.

[Grigri m/3 gutter]

Jeg tenker at hvis han ikke lærer engelsk av meg/oss når han er liten, vil han lære det i skolen av en (mest sannsynlig) franskmann, og han vil da få den umiskjennelige franske aksenten uansett! Ziiiis iiiis a 'orse. Hihi, jeg er slem...

 

Nei, det er ikke viktigst med engelsk, jeg vil bare gi ham et bedre utgangspunkt for senere i livet, jeg har ikke fått noe godt inntrykk av engelskundervisningen og -kunnskapene i Frankrike. Norsk er jo det språket som er viktigst at han snakker fra begynnelsen av siden han er halvt norsk, og jeg vil ikke synes det er noe artig å dra til Norge på ferie og så kan han ikke prate med slekta.

 

Jeg kjenner ei engelsk jente her som har en sønn som er født ett år før min blir, så jeg får sende ham på engelskkurs dit kanskje!

[Mamma til 2 godklomper]

Hei

 

So kjekt å lesa alle desse innlegga. Eg bur på Island med min islandske kjerast. Me snakker berre islandsk saman, men han skjönner norsk sånn nokonlunde viss han konsentrerer seg.

 

Me har bestemt oss for at eg kun skal snakka norsk med barnet og han snakker islandsk med det. Håper berre ikkje dei to språkene er såpass nære at barnet kjeme til å blanda..

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg har bodd i Italia i mange år og har to store barn som er 100% tospråklige til tross for at de kun hører norsk fra meg til hverdags. Har lagt stor vekt på å snakke mest mulig norsk til dem, bortsett fra når vi er sammen med andre mennesker.

Ikke bekymre deg for mye om partneren ikke forstår bra norsk og at du må oversette alt for ham. Min mann har plukket opp mange vanlige fraser, og har lært å forstå mye norsk, men snakker/forstår langt fra bra norsk. Hvis han av og til føler seg utenfor synes jeg i grunnen det er hans problem siden han ikke har anstrengt seg mer for å lære norsk på alle disse årene.

Jeg kjenner flere andre to-spr. familier der fedrene raskere har lært seg morens språk for å være mer "med". Så det er i grunn opp til en hver hvordan man ordner dette.

 

Nå synes barna mine at det er en kjempefordel å kunne snakke et språk som de færreste forstår og de har aldri forbundet det med noe negativt. De snakker bare norsk seg i mellom når de er alene og har alltid lekt sammen på norsk. De har etterhvert lært seg å skrive et noenlunde ok norsk og har brevvenner i Norge. Må legge til at jeg alltid har forsøkt å gjøre norsken til noe positivt for dem (mange og hyggelige reiser til Norge når det lar seg gjøre, mye kontakt med slekt samt jevnaldrende norske venner, har alltid lest mange bøker på norsk og skaffet morsomme lydbøker på norsk til dem).

Mange har spurt hvorfor jeg ikke snakker engelsk med ungene, for mitt vedkommende hadde det vært helt unaturlig.

Du skal se dere finner deres egen måte å løse det hele på, lykke til!!

[Anonym bruker]

Det er en stund siden dere skrev dette innlegget men jeg har nettopp lest det og det er utrolig spennende historier her! Jeg er russisk, bor i Norge med min norsk mann ( har bodd i 8 år) og har en datter som er snart 2 år gammel. Vi skal flytte snart til Spania og det blir spennende å se hvordan det blir med 3 språk for min datter.. Jeg snakker kun rusisk med dattera og mannen min snakker norsk, han kan ikke russisk så vi snakker norsk sammen. Dattera forstår alt, hun sier ikke mye , men det er enkelte ord hun sier på norsk og enkelte på russisk. Er det noen som har store barn som kan 2-3 språk flytende? Hadde vært fint å få lese flere historier og tips om hvordan det er best for barn å lære flere språk...