Flere i samme situasjon eller har synspunter??

[Anonym bruker]

Er samboer med en kjempeherlig mann, har vært det i over 5 år nå. Han har to barn fra tidligere forhold. Vi har ett barn sammen og ett til er på vei. Saken er at vi begge har forandret oss veldig..... JEG var tidligere veldig opptatt av barna hans, kjøpte masse saker til de, passet de ofte hvis samboeren skulle på noe de helgene de var her. Alt dette uten å mukke. Fremdeles passer jeg de når det trengs, kjøpingen har det blitt mindre av pga. at vi er flere her i huset som skal fordele på økonomien som blir til gode, samt at mora sendte aldri med f.eks den nye buksa eller genseren som jeg hadde kjøpt til guttene når de kom. Det var i stedet utvasket og slitte klær. Dette irriterte meg grenseløst, samboeren orket ikke ta det opp med barnemora. Etter at vi fikk vårt barn, ser jeg at ting har forandret seg VELDIG. Jeg er blitt mer avvisende til barna hans, er lite interessert i det som skjer rundt de osv osv. Føler selv at dette har med min fødsel å gjøre. Samtidig så har samboeren også forandret seg. Han overser vårt barn når hans er her, dette sier han er pga. at jeg overser hans, så da føler han at han må gi de ekstra oppmerksomhet. Vil bare ha det sagt at de er snart tenåringer, vårt felles barn er to år. Samtidig så favoriserer besteforeldrene på farssiden barna hans noe utrolig. Dette er ikke noe bare jeg sier og ser, samboeren ser det også, men han orker ikke å ta det opp med de. Eksempel: de kan komme på bursdagsbesøk til den ene gutten, ha med pakke til han og til broren, men IKKE til vår toåring! De gir feriepenger til de andre, men ikke til vår. Ringer for å snakke med de andre, men ikke med vår. Kjøpe nissegaver til jul til guttene, men ikke til vår. Det er sååå utrolig mange eksempler på dette. Da kommer piggene mine ut. Går dette an???? Dette er også en grunn til av jeg blir avvisende til barna hans. Har tatt det opp med samboeren om at han bør ta det opp med besteforeldrene, samt at han ikke bør avvise vårt barn som kun er to år fordi at de kommer. Til slutt skjønner hun det og går i angrepsposisjon når de kommer?? Skjønner at det ikke er enkelt for han, men det er jammen meg ikke enkelt for meg heller?? Vårt barn har ikke noe forhold til halvbrødrene sine, de snakker ikke engang til henne. Vil hun leke med de, snur de bare ryggen til å lar være å snakke. De svarer generellt ikke folk når de snakker de til, det kan være samboerens familie, våre naboer, min familie eller hva som helst....

Puhh.... kunne fortsatt i det uendelige med våre problemer, men velger å stopp her. Skulle gjerne hørt fra andre i samme situasjon eller få synspunkter på dette!

[Anonym bruker]

Har ikke noe barn selv enda og har fortsatt samme forhold til sambo sin sønn som du beskrev at du hadde til hans barn før så jeg kan egentlig ikke si noe. Men som en som egentlig aldersmessig ikke er ute av tenårene selv så fortsatt har det ganske ferskt i minne hvordan det er så vil jeg si at det ofte er bedre å la tenåringer være litt mere i fred. alle de jeg kjenner og meg selv for den sakens skyld likte alltid å ha det sånn at vi heller kunne komme til foreldrene (nå har jo ikke jeg stemor/stefar) om vi ville noe, ville være sammen med dem eller trengte noe.... Samtidig vil jeg legge til at jeg også nesten har slutta å kjøpe klær og leker til sambo sin sønn fordi alt ender opp hos biomor som sender klær som skulle vært i søpla og er alt for små tilbake hit og hun selv kjøper nesten aldri klær til gutten. går bare å venter på at vi skal gjøre det og så tar hun dem selv og får han til å skifte før vi henter han. Kan ikke si noe særlig mer annet enn lykke til

[Anonym bruker]

Hei...

 

Forstår hvordan du har det.

Vi hadde det også slik.

Hele min lønn gikk med til å kjøpe klær til hans barn, som biomor så fornøyd lurte til seg og byttet mot sine for små og ødelagte klær...sukk:-(

Biomor er hovedproblemet i sånne situasjoner, men mannen...som vi elsker har også litt problemer med å sette grenser og være tydelig på krav.

Jeg har kommunisert tydelig med min mann. Og sier alltid at dette må du avklare med henne først...be henne si en dato...for hun styrer sin egen og vår familie etter hennes impulser. Og det fungerer ikke når man kommer inn i bildet som stemor.

Mannen vår må også fatte at vi har noe å si, og at vi også skal prioriteres.

For å få min mann til å forstå dette, men også pga andre forhold i familien så har vi flyttet særbo. Vi bor i hvert vårt nordiske land.

Vi ser hverandre sjeldnere, men når han er her så vet jeg at han gir meg og sønnen vår full oppmerksomhet. Og jeg slipper å ta del i alle problemer rundt hans sønner og hans eks...Nå må han ta tak i det selv. Og får min fulle støtte.

Jeg bryr meg ikke om å lenger forsøke late som om vi skal være en lykkelig storfamilie. Guttene hans har et usunt forhold til sin mamma som gjør at jeg overhodet ikke slipper inn i livene deres, og dessuten så er de snart tenåringer. Hadde kanskje sett annerledes ut om de var små.

Saken er at jeg elsker min mann, og vil at han skal forstå at vi er sammen for resten av livet. Samtidig må han ta et ansvar for å rydde opp i sitt forhold til sin eks og deres rotete oppdragelse og organisering rundt barna...

 

For meg endte det med at jeg måtte velge mellom å utslette meg totalt eller kreve min og vår sønns rett. Det handlet aldri om å velge bort kjærligheten. Men vi løste det med kjærligheten kanskje litt annerledes enn de fleste.

 

Jeg sier ikke at min løsning fungerer for alle.

Men mange menn virker å være så styrt av sine ekser at det blir vanskelig å komme inn som hans nye kjærlighet. Mannen må forstå hvordan du har det. Han må ta tak i det. Fordi han elsker deg og vil at forholdet skal vare, og fordi han selv er tjent med å ha ryddige forhold rundt seg.

 

Nå når vi bor her så ser han oss på en helt annen måte. Og det er deilig, og da er det verdt savnet i hverdagen....

 

[Anonym bruker]

Jeg ville sagt beskjed til svigers om de igjen kommer med presanger kun til to av barna, er de ikke lenger velkommen til oss, for her i huset gjør en ikke forskjell på gutter og jenter!

 

Ellers ville jeg fortalt min samboer at han sender ut veldig feil signaler til alle sine barn, når han lar guttene få lov å ignorere søsteren, og når han selv ignorerer søsteren fremfor guttene.

 

Jeg tror ikke din lille prisesse kommer til å begynne å gå i angrepsposisjon, men heller trå stille tilsides å la guttene gå først. Desverre, det er skremmende, men sannsynligvis sant.

 

Dette du beskriver er kvinnefientlig oppførsel som foregår i tusenvis av hjem. Kunne være intressant å se om situasjonen blir den samme om deres ufødte blir en gutt

 

Med mye av det vi leser her, blir jeg ofte forbauset over at vi lever i 2006, og ikke midt på 50-tallet.

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg støtter dette! Er i lignende situasjon selv! Det er jammen ikke lett!

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar! Det er virkelig godt å høre at det er flere i samme situasjon, og at folk ikke kommer med negative kommentarer. Jeg lar jo barna hans være i fred, men da blir det feil også...... sier jeg noe, føler jeg at det blir feil også. Men til lags åt alle...... Ja, jeg har bestemt meg for at neste gang det blir forskjellsbehandling mellom barnebarna kommer jeg til å si ifra. De har jo andre barnebarn også, og jeg regner ikke med at de gjør forskjell på de... føler liksom at jeg kanskje blir sett på som litt sær av de. Jeg er en som sier hva jeg mener, å står for det! De andre dikker og dakker rundt svigermoren min, inkludert min samboer. Har ikke guts nok til å si ifra, enda hun er ei som klager og jabber og snakker om alt og alle.... samboeren sier at han ikke orker å engasjere seg i henne, vender det døve øret til å hører nesten aldri på hva hun sier.

Jeg vet bare at hvis dette fortsetter, så må faktisk samboeren ta et valg... han kan ikke overse våre barn når hans er her. Det går bare ikke. Selv om jenta vår er kun 2 år, så merker hun jo at de ikke snakker eller svarer henne. Hun er jo vant til å få svar når hun snakker og spør om ting!!!! Jeg synes dette er veldig plagsomt, når til og med naboer og venner av oss kommenterer det til meg at de ikke svarer når de snakker til de..........

 

Men, men............ dette skal jo ikke være enkelt heller.....

 

Hjertesukk fra hovedinnlegger....

[Singelmamma og banden]

Noen få tips bare sånn praktisk: Min eks hadde samme problem med biomor ang klær, så han kjøpte garderobe som sønnen hadde hos ham, og før mora kom så skiftet gutten til det han hadde på seg da han kom. Biomor ble selvsagt sur, men det fikk bare være sånn. Kan være greit å ha egen garderobe til de hos dere :-)

 

Ellers så vil jeg jo si at sambo din oppfører seg enormt barnslig! En voksen mann burde kunne oppføre seg litt mer rettferdig overfor en 2-åring. Mulig er det dårlig samvittighet fordi ho har ham ellers og sjelden de? Ikke godt å vite, men jeg vil påstå at han bør skjerpe seg før det går utover den uskyldige datteren hans. Men det med besteforeldre, du er ikke den eneste med slike problemer, men hallo! Man lar ikke de to store få for så å la minste ikke få - det er totalt bakvendt og en eller annen (les besteforeldrene) burde fått hue sitt sjekka! Det kan være greit omvendt - at den lille får og ikke de store, de store kan forstå at nå er det hennes tur.

[Anonym bruker]

Hei Singelmamma...

Vi har faktisk hatt det slik med dobbel garderobe i flere år, men med to voksende barn - så er det utrolig hvor mye penger det går. De måtte jo ha ALT!! Ikke hadde muligheten til å arve noe etter hverandre pga. størrelsen på de heller. Dette ble alt for dyrt for oss, han betaler nesten 5500.- i farsbidrag i måneden også - så jeg satt ned foten når lillejenta vår kom til verden.

Vi har faktisk hatt en skikkelig krangel i kveld, ligger under et annet innlegg her................ tror dette går til h.......

[Singelmamma og banden]

Ja jeg kjente igjen situasjonen i innlegget. Det skal ikke være så lett. Jeg og faren til eldste mi har garderobe begge steder, men ho kan arve på begge sider så det koster ikke allverden. Dessuten er det flyreise, så godt å slippe mye bagasje. Og er det noe ekstra som må med så avtaler vi det på forhånd (finklær og slikt) Utetøy og sko SKAL være med, og da etter årstid.

 

Får håpe du og sambo finner ut av det. Både for deres egen og ungenes del.

 

Men jeg tror nå kanskje at mye av problemet også ligger hos hans foreldre - når deres holdninger er at de har med gaver til de 2 største, så sier det litt om hva han muligens er oppvokst med, og slike ting drar man dessverre med seg.

 

Hvordan er forresten forholdet ditt til hans eks? Kanskje du kunnet prate med henne? Ho har tross alt vært deg, og mulig du også nå blir henne, om du skjønner? Og hva sier guttene hennes om deg til henne? Eller faren? Nei, huff, mulig jeg legger stein til byrden i stedet for å hjelpe. Men lykke til i alle fall. Og i verste fall så er det ikke så ille å være alenemor heller - det er verst helt i starten det, før man får kommet seg over bruddet og kommet inn i en ny rutine.

[Anonym bruker]

Det hadde vært virkelig morsomt å vite hva barna hans sier om meg til henne, men det har vi ikke fått noe tilbakemelding på. Jeg VET at hvis det har kommet noe negativt ut av de, hadde hun vært på tråden med en eneste gang..... Jeg har overhodet ikke noe forhold til hans x,. Hun har kastet for mye dritt og meg til omverdenen og gjort ALT for å provosere meg (uten at jeg har tatt til motmæle) til at jeg ønsker noen form for kontakt med henne. Han har minst mulig kontakt med henne samboeren også. Kun når det gjelder barna, men de har begge mobil, så han ringer og sender sms til de nesten daglig. (Her har du en positiv ting med mobil til barn.....) han slipper å gå gjennom henne for å snakke med de. Når det gjelder besteforeldrene, så føler jeg at de favoriserer disse barna generelt. De har jo andre barnebarn også, ikke at jeg vet at de ikke får noe, men det er iallefall ikke nevnt at de får så mye de heller... men min samboers barn får i bøtter og spann. Gjerne en Puma joggedressbukse til 500.- hver bare sånn "lell".... min 2 åring hadde jo blitt utrolig glad om de hadde gitt henne en 10 kroner`s Stratos i samme anledning... bare for å gi ett inntrykk av situasjonen.

 

Vi har bestemt oss for å prøve å få dette til å fungere en aller siste gang, vi skal begge to legge oss i selen for å prøve. Barna hans var her sist helg og vi kom vel fram til at det hadde gått greit. Selv om han ble litt irritert over at jeg og 2 åringen kom hjem fra butikken og hun hadde 2 cm igjen av en is jeg hadde lovet henne, hadde ikke kjøpt med til de andre for vi hadde kjørt i 15 minutter, så is tenkte jeg smelter.... men herregud..... syntes han overreagerte der da, men kanskje var det jeg som tok feil?!