"Ulydige" barn

[MayAngel]

Jeg har en datter på 4,5 år. Hun er ekstremt "ulydig". Hun lukker bare rett og slett ørene, men gjør akkurat det stikk motsatte av hva hun får beskjed om. Jeg skjenner så mye at jeg omentrent står å hyler til henne fordi jeg blir så sint. Er det noen som har noen gode råd om hvordan man takler slike situasjoner?

[Anonym bruker]

Jeg ville heller ikke adlydt noen som hylte til meg og skjente på meg. Hva ville du likt at noen som ønsket noe av deg gjorde?

[tresøtesmå-torødogenblå]

Det var jo skikkelig konstruktivt, du anonyme over her......

 

Til MayAngel: Vi har hatt det sånn i perioder, og frekke anonym over her har et lite poeng. Det var da vi virkelig gikk inn for å ikke bli sinte, og heller forklare rolig at vi fikk resultater. Det vil si at vi sa feks: Ikke gjør det der, du kan ødelegge xxxx. Han fortsatte, og vi sa en gang til: Ikke gjør det. Hvis han enda ikke hørte etter, sa vi at om han ikke ga seg, måtte han gå å sitte for seg selv en liten stund. (Vi brukte vårt soverom, der det ikke er noe stimuli. En gang o.l. funker også) Om han enda ikke gav seg, fulgte vi ham rolig dit vi hadde sagt at han skulle være, og sa at han kunne komme ut når han hadde tenkt å gi seg med det han ikke fikk lov til. Vi satte ingen tidsfrist eller noe, bare sa at der kunne han være så lenge han ikke hadde tenkt å høre etter.

 

Jeg vet at det er vanskelig når man er sliten og frustrert, og at man blir oppgitt over at det skal være så innmari vanskelig å bare gjøre det man blir bedt om. jeg har gjort min del av skjenning og roping, og kommer sikkert til å gjøre det igjen i frustrerte stunder. Men min erfaring er at det er sin egen oppførsel man må ta tak i først, for å finne en mer konsruktiv måte å løse barnas oppførsel på.

 

For oss funket altså dette time-out lignende systemet veldig godt, men vi hadde god erfaring med at time-outen var over når han bestemte seg for å oppføre seg, ikke etter så og så lang tid. Da fikk han tilbake kontrollen over situasjonen, og slapp å leve med en "straff" etter at han hadde bestemt seg for at det var vi som bestemte. Det førte også til at han av og til ble sittende inne på det rommet en stund, hvis han ikke ville gi seg. Men vi stengte han aldri inne, og lot altså han selv bestemme når han skulle komme ut igjen.

 

Dette ble litt rotete og gjentakende, men jeg tror jeg fikk frem budskapet mitt likevel.... Lykke til!

[Anonym bruker]

Noen som har sett litt mye på katastrofeprogrammet nannyhjelpen??

[Maud]

Det var jo et konstruktivt svar...

 

Jeg har mest tro på at man må holde seg rolig. Det å skrike hjelper ikke og det er lett å komme inn i en ond sirkel der barnet venter til skrikingen før det skjønner at det er nok. Bare gjenta forventningen og svaret på en rolig måte og flytt deg litt vekk fra henne hvis hun ikke gor seg. For å få til det må man kanskje være mere selektiv på hva man sier nei til. Velg ut noen få områder som er viktige og hold på dem. Hvis du er sliten og skjønner at det kan komme til å utarte, unngå å si nei. Det er bedre å overse noe enn å miste kontrollen fordi man blir sint. Hvis det er noen andre voksne til stede, be dem om å overta når tålmodigheten glipper.

 

Dessuten er det viktig med "ulydige" barn å lete etter ting man kan gi ros for. Jeg jobber innen området og anbefaler foreldre å gi tilbakemeldinger i forholdet 5:1. Altså ros fem ganger så ofte som korrekser. Ros er langt mer effektivt når det gjelder å forme atferd enn negative reaksjoner. Det meste av rosen bør være muntlig og fysisk. Altså bemerke at man er fornøyd, gi barnet en klem, stryke det på kinnet osv. I tillegg kan man velge ut et område der barnet i tillegg får stjerner eller lignende. Jenta di er liten og må få belønning nokså umiddelbart. Altså si at så fint at du kledde av deg selv, nå får du en stjerne på kjøleskapet. Vil du klistre den på selv? Etter et på forhånd avtalt antall stjerner gjør dere noe hyggelig sammen. Baker boller, går en tur i skogen eller noe annet hun liker å gjøre. Ikke forvent at disse belønningene alltid går smertefritt for seg, men ikke slutt selv om hun blir sint en og annen gang.

[Sonja J]

Jeg har selv gått igjennom en vanskelig periode med min sønn på 4 ,5 år. Han hadde bestemt seg for tror jeg at han ikke ville høre..Det var helt texas her..En dag jeg kom i barnehagen hadde han slått seg helt vrang..Han hylte og skreik og ja..Jeg følte at nå har jeg mista helt grepet........Jeg satte ongen fra meg innenfor porten i barnehagen gikk inn i barnehagen og hengte opp sekken hans og barnehagetanta skjønte at jeg trengte hjelp...Så hun tok over..Jeg blei veldig lei meg som følte at jeg ikke kunne hamle opp med en 4 åring..attpåtil min egen sønn, men sånn er det noen ganger..Vi voksne kan miste grepet såpass at ongene faktisk styrer alt som er uten at vi faktisk er klar over det.

 

 

Seinere den dagen tok jeg en samtale med hun som hjalp meg og sammen så fikk vi en ide. Nå har jeg begynt med et skjema for hver dag. Der fyller jeg inn forskjellige ting som poden skal gjøre i løpet av dagen. Ta av pysj, ta på klær, være flink å spise frokosten sin på kjøkkenet...(ikke foran tv som det ofte var før på morgenen)Være flink til å gå fint sammen med mamma til bussen..Sånne småting..Sånn at det strukturerer hverdagen hans!

 

I morgen er det 1 uke siden jeg begynte med de skjemaene, første dagen oppnådde han 5 av 6 mulige oppgaver. Belønningen for hver utførte oppgave er at vi tegner et smilefjes! Han får av og til lov til å velge hvilken farge ansiktet skal tegnes med, om det skal ha hår, krøllete, kort eller langt..Vi gjør litt ut av det..

 

Og jeg skal si jeg har fått en helt annen onge!! Det man må regne med er at det kan bli tilbakefall..Men da må man stå for det man har sagt, være konsekvent..Jeg opplevde det på lørdag..Vi var i butikken og handla bl.a lørdagsgodt, guttongen stortuta fordi han ikke fikk gotteriet der og da, enda han veit at det er til barnetv sånn har det vært hele tida.

Og jeg ga meg ikke..Han satte seg ned utafor butikken å hylskreik...Jeg lot han skrike..Sto bare å venta på han til han var ferdig..Han fant fort ut at det ikke nytta, han fikk ingen respons veit du...

 

Da vi kom hjem å skulle fylle inn i rubrikken "være flink gutt i butikken" så fikk han oppleve at den ruta ble stående tom..........Litt kjipt for han det...Kjempa litt med tårene da..Men han godtok det...Da fikk han se at jeg sto for det jeg hadde sagt...

 

 

Så dette er mitt beste tips til alle småbarnsforeldre!Her fungerer det kjempefint! Og det jeg har tenkt til er å gi han en liten premie når/hvis han har vært flink en god stund.Trenger ikke være noe leke..Men kanskje en tur på kino f.eks. eller en annen opplevelse som han syns er koselig.Jeg har blitt ett nytt menneske og det har jaggu sønnen min og!

[Anonym bruker]

Ja det er letter når de er 4 år kan snakke og forstå mye.Men hva dem som er mindre..feks en 2-åring som ikke hører på meg og skrikker og hyler som bare det:-(

Det er flere og flere aktiviteter/ting som jeg har sluttet å gjøre sammen med ham(bl gå i butikken, hvilken som helst ikke bare mat) og andre ting osm ikke er bare mas men også kos; bare fordi det oftest ender med skrikking og kranglig.Og i tillegg skjer det på steder som er enten fulle av folk eller biler slik at jeg da ikke kan bare reagere med "la ham stå/ligge der så lenge han er ikke ferdig med det".

Blir rett og slett farlig av og til..........

Noen tips til de yngre?

Han skjønner ikke noe av det med tegning, klistremerke,etc avtaler

[Gjest]

Kjenner du til omvent psykologi? Altså: Feks. barnet vil ikke spise middagen sin. Da sier du "idag får ikke du middag!" (Bare tull selvfølgelig, men vær helt alvorlig). Mange barn gjør da det motsatte og spiser heeeele middagen sin... Skjønner?