Min versjon av det å få barn: Sannheten (for meg)

[Anonym bruker]

Hvorfor sa ingen sannheten til meg?? Jeg blir rasende. Fra det sekundet sønnen min ble født har jeg stort sett opplevd det hele som (ja, hold dere fast!) kvelende, sjokkerende og fortvilende. Alle sa det var så koselig. Ikke F*** om det er. Man sitter der dag ut og dag inn og prøver å slå ihjel timene. Dagene er laaaaaaaange. Overhodet ikke gøy å ligge på gulvet å rangle i 12 timer i strekk. Kikker på klokken og tror det har gått tre timer og så er det bare gått 7 minutter. Aaaaarrrrghhhh!!

 

Jada, jeg triller timelange turer, jeg drar på besøk, inviterer folk hjem, er på butikken, på cafe og hva nå enn man kan finne på. Kan jo også dra på helsestasjonen å veie og måle utenom de vanlige kontrollene bare for å slå ihjel litt tid. Men det er ikke lett å gjøre noe som helst når man er totalvrak og alt man tenker på er å få sove sove sove. Svære poser under smale øyne.

 

Jeg har også hatt stoooore søvnproblemer siden fødselen, noe som ikke akkurat har bidratt til noe overskudd. Sønnen min (5 nmd) sover i grunnen bra han så det er ikke direkte hans "feil". Jeg blir bare tappet og tappet og får minimalt med påfyll. De som ikke har hatt ordentlige søvnproblemer vil nok ikke skjønne et fnugg av det jeg beskriver. Jeg får bare kjeft eller blir sett på som om jeg har tre gulgrønne følehorn stikkende ut av hodet hvis jeg prøver å si hvordan jeg har det.

 

"Kan du ikke bare legge deg nedpå litt på dagtid da?"

NEI NEI og atter NEI. Det har ikke noe å si om det er natt eller dag eller om jeg har himmelseng eller spikermatte. Jeg får ikke sove.

 

Jeg elsker sønnen min, han er fantastisk nydelig!! Men jeg vil ha overskudd!!! Please!!! Nå tyr jeg til innsovningstabletter for å få sove. Ingen annen utvei. Søvn må jeg bare ha for å holde ut dagene og være en ålreit mor for sønnen min.

 

Samboeren min har jeg bare lyst å denge en stekepanne i hodet på. Snakk om skuffelser og dårlige overraskelser. Jeg trodde han skulle stille mye mer opp for familien sin men han durer på som før og overlater nesten alt til meg. Tenker oftere og oftere at det faktisk hadde vært bedre å vært alenemor, da hadde jeg iallefall ikke forventet noe av noen. Da vet jeg at jeg må gjøre alt selv. Jeg vil bruke den lille energien jeg har på min sønn og et godt familieliv, ikke på å ergre meg over samboeren.

[Expat]

Heia!

Ikke lett dette. Har heldigvis vært forskånet for insomnia, men de få gangene jeg hadde det var livet ikke lett, nei!

 

Har du hatt en ordentlig legesjekk med blodprøver i det siste? De faste synderne, jern, b-vitaminer og stoffskiftet kan alle få seg en trøkk i svsk og fødsel, og kan også forårsake det du beskriver. Husk også at noe slikt som 10% av fødende får en fødselsdepresjon i noen grad... Og vanskelig for å sove er en av symptomene. Det kan legen hjelpe deg med. Skriv gjerne ut det over, det er ganske fint skrevet!

 

Ammer du? For mange har vanskelig å holde vekta (raser i vekt) og får det slik som deg også.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Føler det ikke helt som kvelende, og jeg synes egentlig at det er veldig koselig. Men, dagene er lange og ensomme. Og når gubben kommer hjem fra jobb er det rett ned på dataen eller foran tv'n. Føler at det eneste jeg duger til er sex eller sitte sammen i sofaen og se på tv. Jeg vil ha mer enn det. Husker ikke sist han badet ungen. Han bytter bleier hvis jeg ber om det og er hjemme alene hvis jeg skal på trening eller noe, men føler virkelig at alt ansvar for hus og hjem og barn ligger på meg. Han sier at jeg må bare spørre hvis han skal gjøre noe. Herregud, er han 15 år? Og når jeg må spørre om han kan støvsuge føler jeg at jeg ber han om en tjeneste, han bor for pokker her han også. Kan vel ta litt ansvar vel. Har nesten lyst å foreslå at vi bytter nå, han kan være hjemme og ta seg av hus og barn så kan jeg begynne å jobbe igjen. Hadde bare vært superdeilig å sitte på jobb og skravle med kolleger og så komme hjem til rent hus og middag på bordet... Er så stuptrøtt nå så jeg får som regel sove når jeg legger meg nedpå men er utstlitt uansett. Skal heldigvis til psykolog neste uke, blir snart sprø nå...

[Mamma´n til A og F]

Vil bare si at det du opplever er mer vanlig enn du tror. Det er tabu å innrømme sånne følelser, desverre.

 

Man skal være superlykkelig, se fresh ut, produsere litersvis med melk, og man skal fortelle stolt om barnet som sover minst 12 timer i strekk....NOT!!!

 

Og det med å slenge stekepanna i hode på samboeren høres velkjent ut..

 

Det å ikke få sove og få hverdagen så totalt snudd på hodet, klart det gjør noe med psyken.

 

Trøsten er at det som regel går seg til. For min del var det når jeg begynte å jobbe igjen.

 

Med barn to er det annerledes. Nå er jeg nemlig forberedt på bæsj, gulp og søvnløse netter...

Og merkelig nok, denne gangen klarer jeg å se humoren i galskapen:D Og bonusen er verdens nydligste barn.

 

Ønsker deg alt godt:D

 

[Anonym bruker]

kanskje lurt å lese noen bøker om hva det vil si å få barn før man hopper ut i det.Thats life!

[Expat]

Oki, dette er ikke tråden for sleipe kommentarer, ok... Du kan gjerne si meningen din, men lag en egen tråd, HI trenger støtte, ikke spark. Takk.

[Luca]

Jøss, sånn skal det ikke være. Fordet om ikke alle opplever pur babylykke hele tiden, skal det jo ikke være det slitet du har da.

 

Syns du skal se på Expat sine råd(alltid så veldig flotte og konkrete råd du Expat:-) Det kan være noe rent fysisk som vitaminmangel ja, eller noe som går dypere. Søk legehjelp!

 

På meg virker det som om pappaen tapper deg mye for krefter siden han ikke er så deltagende. Klart det er slitsomt å være to, men bruke energien sin på å være lei seg for at du nesten gjør alt alene.

 

Lykke til!!

[fru <3]

Uff, jeg får rett vondt av deg, du har det ikke lett nå.

 

Selv hadde jeg et barn som ikke sov om natta før han var 1 år og vet at når en er så totalt utslitt så har en nesten "ingen livskvalitet".

 

Vil bare ønske deg lykke til, håper du søker profesjonell hjelp som nevnt over av Expat.

[mamma og my]

Åja, det å få barn er innmari tøft til tider! Selv om bebbisen egentlig er kjempegrei og alt "burde" være rosenrødt, så er det ikke slik! Og det er så synd at det ikke er lov å fortelle at til tross for at den lille hverken har kolikk eller er natterangler, så er ikke alt helt topp.

 

For meg er det mest det å ha permisjon, og være ute av det vanlige livet med jobb, nye impulser hver dag, følelsen av å ha prestert noe som tar på. Selv om jeg har stelt og styra med den lille, husarbeid pluss pluss en hel dag, sniker det seg inn en følelse av å ikke få til noe som helst. Og det at man faktisk, uansett hvor sosial man prøver å være, tilbringer mye tid alene(uten voksenkontakt) daglig, er uvant! Å få barn er en kjempestor overgang.

 

Når jeg leser det du skriver tenker jeg på ulike reaksjoner som man får etter fødsel. Når man ikke finner seg helt tilrette i den situasjonen man er i , går det lett ut over søvnen. Da får man mindre overskudd, og da er faktisk ikke depresjonen så langt unna. Søvnmangel er et symptom som er viktig å ta på alvor, det er et signal på at noe er galt..

 

Dersom du har en fastlege med litt vett, kan du legge det fram for han, og han kan henvise til psykolog evt. Psyk høres kanskje litt drastisk ut, men tror det kan være godt å få snakke ut hos noen(evt helsestasjonspsyk.) Uansett, snakk med noen som forstår! Og lykke til!

[Anonym bruker]

Fikk lyst til å svare deg - fordi jeg kjenner meg veldig igjen.

 

For det første: du er IKKE alene.

For det andre: les om fødselsdepresjon - det er stor sjans for at det er dette du har.

For det tredje: oppsøk hjelp! Snakk med helsestasjonen eller med legen din om du kan få henvisning til en psykolog som har peiling på fødselsdepresjon. Det kan være til stor hjelp bare å få snakket om dette, å få forståelse...

 

Jeg hadde selv fødselsdepresjon etter å ha født førstemann. Fordi jeg aldri skjønte alvoret og ikke oppsøkte hjelp, ble jeg ikke meg selv igjen før det var gått over ett år etter fødselen. Det unner jeg ingen. Jeg er gravid igjen nå (over 3 år senere, klarte ikke tanken før det...), og hvis det samme skjer en gang til vil jeg definitivt oppsøke hjelp med en gang.

 

Håper du vurderer rådene mine iallefall!

[gullets mamma]

uff,trist å høre.Men har du snakket med helsestasjon om dette?De kan henvise videre til psykolog.Det kan jo hende at det er godt å bare få snakket emd en profesjonell om dette.Ofte hjelper det å få ordlagt følelsene til en man ikke kjenner personlig og som i tillegg kanskje kan hjelpe deg videre.

[Anonym bruker]

Det første som slo meg er at du kanskje lider av en mild fødselsdepresjon. Søvnproblemer, konstant trøtt, kjedsomhet. Og ja en kan ha en mild fødselsdepresjon og elske ungen over alt på jord og ta seg av han.

 

Hadde det slik med min første, og i ettertid har jeg tenkt og fått høre fra andre at det var nok det jeg hadde. En tror det ikke når en er midt oppe i det. Tenkte selv den tanken i begynnelsen, men avfeide det pga at jeg elsket barnet mitt og tok godt vare på henne. Jeg slet mer med meg selv, og trodde vel aldri at "blodet skulle bruse i blodårene" igjen. Det gikk over av seg selv da hun ble eldre, og jeg fikk selvtilliten på plass igjen.

 

Har dere homestart der du bor? De er frivellige og kan passe barnet ditt opp til 4 timer i uka, slik at mor får litt tid for seg selv. Skjønner at du ikke klarer å sove(ihvertfall ikke på kommando), men bruk disse timene på andre ting som kanskje å lese i bald, eller se på tv. Bare for å hente deg inn litt.

[Anonym bruker]

Det kan hende du har en depresjon som de andre nevner her. Hvis du får utelukket det, kan det rett og slett hende at du ikke er typen til å være hjemmeværende. Ikke alle er det. Hvis dere har mulighet, prøv å omfordel permisjonen litt så du kan begynne å jobbe en dag eller to igjen mens samboeren overtar permisjonen de dagene du jobber.

[Anonym bruker]

Å Tusen Tusen Takk for alle svarene jeg fikk!

Jeg hadde forventet masse frekkheter og sannhetsord men sånn ble det altså ikke. Så kjekt å høre fra dere alle!

 

Jeg har selvfølgelig oppsøkt hjelp, helsestasjon og lege er involvert og jeg får masse oppfølging. Det gjorde jeg for en god stund siden. Jeg skjønte jo egentlig at jeg gikk på en smell omtrent i det sønnen min ble født. Mens "alle" de andre lå inne på barsel og ammet og sov godt innimellom slagene gikk jeg rundt ute på parkeringsplassen og gråt mens sønnen min var parkert på barnestuen. Måtte til slutt få sovemedisin for jeg sov nesten ikke mens jeg var på barsel.

 

Jeg slet og slet med amming, pumping, tårene mine trillet, gutten gråt. Oppsøkte barselpoliklinikken for ammehjelp, kontaktet ammehjelpen, leide dobbel elektrisk brystpumpe..... Det tok litt tid før jeg aksepterte og innfant meg med at NAN og flaske er løsningen og ble ferdig med det. Den satt langt inne, men i dag tenker jeg faktisk ikke på det i det hele tatt heldigvis.

 

Har har mang en kjempekrangel med samboeren min. Det går stort sett på at han bruker alt for mye tid på data og mobiltelefon og at han ikke ser altg som trengs å gjøre i huset i hverdagen. Alle de usynlige tingene jeg gjør hele tiden som å fylle vann på den alltid tomme vannkokeren, koke flasker, tømme søppel, tørke smuler, sortere skittentøy, re senger, lufte ut på soverommet, fylle bensin, ja listen er lang som et vondt år. Dette er enkeltvis bare filleting som tar kort tid men når alle tingene legger seg sammen så går faktisk hele dagen og kvelden i ett. Jeg jobber som en pisket rotte og det synes knapt. Det usynlige hverdags-limet er en meget utakknemlig oppgave.

 

Hører et er mange som sliter med samboerens databruk og telefonsnakk. Men det er få som i tillegg har en mann som IKKE gidder å ha sex. Jeg har tatt det opp med ham gang på gang at vi må prioritere sexlivet og ta oss tid til det. Han sier han skal skjerpe seg men det gjør han ikke. Dette bidrar bare enda mer til at jeg føler meg utilstrekkelig og uattraktiv. Jeg er slank og pen, trener, barberer meg, pynter meg, men hvorfor gidde? Kan like godt stinke og ha urskog og la rotet i huset flyte. Hva skal han med meg egentlig? Heldiggrisen som har en flott mor til sønnen sin, som oppdrar, leker og mater og alt som hører med og i tillegg vil ha sex. Han kan slenge seg nedpå sofaen med kaffe og laptop hver ettermiddag og kveld mens jeg knapt har fått i meg frokost.

Det nærmeste jeg kommer er kald kaffe og to uker gamle aviser.

 

Jeg ser jo galskapen i det hele og det gjør godt å le sammen med andre jenter som forteller om sine historer.

 

Hører gjerne fra flere!

 

[Crazywoman]

Kjære HÌ!

Jeg begynnte bare å grine når jeg leste innlegget ditt. Slik hadde jeg det også. Vi har ikke opplevd identiske ting, men jeg fikk også et støkk som gjor at morslykken lot vente på seg.Jeg fikk brystbetennelse 2 (!!!!) dager etter at jeg kom hjem fra barsel. Legen trodde ikke det var mulig og sendte meg hjem UTEN hjelp og pencilin. Etter hjelp fra ammepoliklinikken og endokrinolog, 2 operasjon er og pencilin i 2, 5 mnd ble set ammeslutt her også. Jeg Ble bare ENDA mer deppa av det og helt SYKT opphengt i alt som kunne skje gullet fordi jeg ikke ammet henne.... Mannen min var borte hele tiden og plutselig nektet gullet flasken. Hun gikk ned i vekt og HS hjalp meg IKKE.Heldigvis fikk vi mye hjelp fra barnepoliklinikken. Jeg har aldri grått så mye, følt meg så alene og følt at alle andre var lykkelige og at jeg var mislykket.. Men nå er både jeg og gullet friske. Hun har blitt 8 mnd og alt er MYE lettere! Faktisk kan jeg såvidt errindre at jeg gikk på en smell og trodde at livet var helt over....hehehe

[Anonym bruker]

Hei, jeg kjenner meg ganske godt igjen i den hverdagen du beskriver etter fødsel.

 

Min fikk kolikk på dag 4. Alt var så flott frem til den dagen. Jeg trodde det bare var "barselblues", men det var det ikke. Jenta hylte og hylte, mange dager tolv timer i strekk, skulle ha mat hver time hele døgnet, var aldri trøtt. Det var ferie på helsestasjonen og de kunne ikke hjelpe meg, måtte oppsøke fastlege. Fastlegen henviste til sykehuset, da ungen gråt så mye at de trodde det var noe mer enn kolikk. Til slutt svimte jeg av, av blodmangel, og mangel på søvn og mat. Måtte til slutt ty til å gi ungen mme på kvelden, og da sov den noen timer. Da fikk jeg kjeft av hs og hadde verdens dårligeste samvittighet, og følte meg som verdens dårligste mor. Ellers var ungen våken og grein. Vi gikk med den på tur, helt frem til mannen min ikke hadde mer ferie og fødselsperm og ta ut. Da ble ansvaret mitt til han kom hjem fra jobb. Jeg gikk og gråt hele dagen.

 

Jeg fikk overhode ingen følelser for barnet annet enn følelsen av avsky. Hvorfor ville barnet som var så ønsket meg så vondt? halvannet år tok det å bli gravid, og så mye strev etterpå også. Hvorfor skulle det være så vanskelig for oss?

 

Alle venninner og familie som ville ha besøk av oss, og ville ut på trilletur og kafe - vi kunne ikke gå ut i det hele tatt. Kjøre bil var et mareritt, med en ilskrikende unge i baksete. Samme med å trille vogn, ungen grein og grein. til slutt ønsker jeg bare å dø selv eller at noen kom å hentet barnet. Jeg angret virkelig på at vi fikk barn.

 

Nå er kolikken borte, men ungen er fortsatt krevende. jeg fikk litt hjelp til slutt på hs etter 6 uker, men de kan ikke være der for deg flere dager i uka. Flest dager må du klare deg selv. Jeg muret meg inne, og till slutt begynte jeg å juge til andre, fordi jeg var så flau over hvor vanskelig barnet var.

 

Jeg er litt mer glad i barnet, men syntes fortsatt at det å få barn var mye jæveligere enn jeg noen gang kunne forestille meg. Og ingen har fortalt meg at det kunne være så vanskelig.

[minsin- j27.08.06, j10.04.10]

hei HI

 

jeg ville bare si at jeg føler med deg, og du skal ikke føle deg dårlig fordi om du ikke svever på en lykkesky.... jeg gjør ikke heller det. noen dager er livet kipt selv om man har det man ønsker seg mest!! lykke til videre:)

[Anonym bruker]

"Samboeren min har jeg bare lyst å denge en stekepanne i hodet på. Snakk om skuffelser og dårlige overraskelser. Jeg trodde han skulle stille mye mer opp for familien sin men han durer på som før og overlater nesten alt til meg. Tenker oftere og oftere at det faktisk hadde vært bedre å vært alenemor, da hadde jeg iallefall ikke forventet noe av noen. Da vet jeg at jeg må gjøre alt selv. Jeg vil bruke den lille energien jeg har på min sønn og et godt familieliv, ikke på å ergre meg over samboeren."

 

Som jeg skulle skrevet det selv.

 

Jeg håper ting irdner seg for deg og at du får sove litt...

 

Trøsteklem fra meg!!

[Gjest]

VIL BARE GI DÆ EN KLÆM!!!!

 

Hadde dager jeg også, der jeg sleit en del med manglende energi og "innlevelse" i morsrollen..

"Skal det virkelig være sånn???" tenkte jeg..(

 

Hadde det mest slik de første par mnd. jeg, ammet "konstant" og de 17 kg jeg la på meg under svangerskapet rant vekk tvert!! Glemte/rakk ikke spise skikkelig mat i løpet av dagen, og skulle på død og liv holde hus/klær/planter o.l. i orden... Fikk jeg besøk MÅTTE jeg ha kaffe og noe å spise fremme..

Det gikk ikke så lenge nei, heh...

 

Så nå, har jeg innsett at faktisk så "forfaller" ikke huset om det ikke vaskes til hver helg. Plantene som visner, hiver jeg ut;o) Har blitt mye roligere og tilfreds i rollen min som mor nå, og overskuddet ER TILBAKE!!

 

Søvnproblemer er ingen spøk! Hadde selv en periode i livet tidligere, der jeg rett og slett ikke sov.. Det var helt umulig følte jeg, øynene "gled opp" selv om jeg var stuptrøtt!!!

Selv fikk jeg hjelp av en helsesøster, ( gikk først til lege) vi pratet litt om livssituasjonen min, og fikk meg til å fortelle mye om hvordan jeg hadde det.. Tanker og følelser bare rant ut av meg! Etter 2 - 3 slike samtaler fikk jeg tilbake nattesøvnen og overskuddet!! Jeg var sikker på at jeg MÅTTE ha/få sovetabletter, men neida.

 

Min erfaring er at det er veldig viktig å prate med noen, nesten hvem som helst, om tanker og ting som føles vanskelig... Ei skulder å gråte på innimellom er GOD terapi!!!

 

Håper du forsto litt av det rotete innlegget mitt;o) Ammer fremdeles mye og er til tider laaaaaangt inni tåka, he he;o)

[Anonym bruker]

Stor stor stor stor klem til deg!!!! Håper det ordner seg for deg. PS. har du prøvd God-Natt-Te fra helsekost? Hjalp meg en periode.

Mannen bør du ta en alvorlig alvorsprat med. La han gjerne lese det du har skrevet her!

Og hvis du har lyst å få timene til å gå: skriv en bok! Du kan å skrive!

 

Klems

 

[MammaBea]

Hei! Jeg kan ikke si at jeg føler det like ille, men mye av det lyder kjent. Jeg trodde bare jeg var sliten av å ha fått nummer 2. Første var bare 1,5. Og selvfølgelig er det slitsomt, men etter 4 mnd oppdaget jeg at jeg hadde en stor kul på halsen. Gikk til legen, og stoffskifteverdiene mine var HELT ute å kjøre. Etter to og en halv måned er jeg ennå ikke helt bra, men livet ser MYE lyser ut!

Ta en legesjekk, det kan være noe som ikke er noen sak å behandle. Det er bare utrolig vanskelig å oppdage symptomene når man akkurat har vært igjennom svangerskap og fødsel.

 

[Luca]

Kom på en ting da jeg leste en som anbefalte god-natt-te.

 

En venninne av meg spiser noe som heter Dr. Bachs Blomstermedisin. Kjøpes på helsekost, og hun tar det for nedstemthet. Det hjelper visst, og hun blir trøtt av det. Kanskje verd et forsøk?

[Gjest]

Kjenner igjen en del av det du skriver om. Syntes ikke det var den store gleden i 6 mnd. Slet med ammingen (måtte gi opp etter 3 mnd, og det var tungt) I tillegg hadde knotten kolikk. Var totalt tappet hele tiden. Ingen støtte å få hos hs, de påsto at det ikke er noe som heter kolikk!!! Lege sendte meg bare tilbake til hs uten å å se på barnet engang (legen sa at "hs har mer peiling enn meg" (altså legen) - nå har jeg skiftet lege). Fortvilet! De mente jeg skulle ta sovetabletter, men hvordan kunne jeg det, når barnet ikke sov? Etter kolikken var over, fikk jeg fremdeles ikke sove. Fikk fremdeles råd om å ta sovetabletter og prøvde en stund, men det funket ikke for meg. Når knotten var 6-7 mnd snudde det meste seg. Begynte å få sove igjen, følte meg mer komfortabel med mamma-rollen, å følge utviklingen til barnet ble mye mer moro, hun ble veldig fornøyd med å kunne bevege seg og sette seg opp litt, og både hun og mamma'n ble blide og fornøyde. Syntes nå at det ble litt lange dager, men det har jevnlig gått seg til. Nå kan vi gjøre mye mer sammen og det er moro (er nå 9 mnd).Men i motsetning til deg har jeg hele tiden hatt en veldig deltagende samboer. Og det betydde SÅ mye. Din skjønner tydeligvis ikke alvoret, og det er trist. Synes det er mange her inne som forteller slikt om samboer/mann. Hvorfor forstår de ikke at man er 2 om dette?

[Anonym bruker]

Ser for meg overskriftene i Se&Hør, direkte fra fengselet, stort bilde av meg med Kåre Valebrokk-poser under øynene:

 

"Nå, Fru XXX, hvorfor drepte du mannen din med to stekepanner? Hodet ble flatt som en pannekake og greier...?"

 

"- Han fylte aldri på doruller når det ble tomt -" SNØFT!!

 

Fnis. Jeg har iallefall humor selv om jeg er vrak og sjokkert over morsrollen. Kanskje jeg skal vurdere å skrive bok. God ide!

[Sina73]

Jeg tror ingen, jeg mener INGEN er forberedt på hvordan det er å få en baby i hus, uansett hvor mye litteratur man leser på forhånd.

 

Jeg har alltid fått høre at det er så mye kos med baby og man nyter tiden hjemme og alt er bare kos, kos, kos og idyll. Men sånn opplevde ikke jeg den første tiden. Jeg synes det var kjempeslitsomt å stå opp annenhver eller hver 3. time om natta for å gi mat, det var kjempeslitsom med en baby som ikke ville sove andre steder enn i en armkrok (Gud veit hvor mange timer jeg har sittet og glodd ut i lufta med babyen sovende på fanget), det var slitsomt med en baby som ikke ville ligge i vogna. Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige...

 

I tillegg merket jeg at klesvaska plutselig hopet seg opp selv om vaskemaskinen gikk flere ganger om dagen.

 

Da jeg var til 6 ukers kontroll av meg selv spurte legesekretæren hvordan det gikk og jeg innrømmet at jeg var sliten. Hun sa at de som sier noe annet juger og at ved å innrømme det hadde jeg kommet langt. De ordene hjalp meg litt psykisk. (Og det var ingen lege eller psykiater som sa det, bare en helt vanlig legesektetær!!! Hva skal man med leger he, he...)

 

Nå er gutten min 4 mnd og alt går mye lettere og nå synes jeg det er mye kos, men så er jeg snart halvveis i permisjonen og føler jeg har mistet mye av den med å slite meg ut.

 

Vel, dette ble mye om meg og min barseltid, men du skal vite at du er ikke alene om å føle at det er tøft med en liten i hus. Håper du får den hjelpen du trenger og at du vil se lysere på tilværelsen som mamma!!!