Til far med mine/våre barn!

[Anonym bruker]

Ønsker å spørre dere om hvordan familien fungerer når det gjelder kommunikasjon rundt dine barn, og din nye kone som har fått ditt barn eller venter barn?

 

Slik som når besøksmønsteret endres utover avtalen, pleier du da å prate med kona de eller bare tar du avgjørelsen på egenhånd?

Er dere flinke til å kommunisere om hvordan dere mener man bør ha det i hjemmet?

 

Grunnen til at jeg spør er at jeg føler jeg veldig skjelden blir informert og inkludert i noe som helst når det gjelder å snakke om avgjørelser ang barnet til min samboer. Dette er veldig vanskelig å frustrerende for meg.

[Anonym bruker]

Dytter

[Helga79]

Jeg har ikke erfaring selv, men kjenner en del familier med "mine og våre" barn. Hos de jeg kjenner er det veldig vanlig at den nye kone involveres i beslutninger som handler om besøkstid samt andre ting når det gjelder oppdragelse. Helst taes det avgjørelser av alle parter, mor til barna, far til barna og evt. nye partnere. Selvfølgelig må disse nye partnere ikke være altfor kravstore eller bestemmende!

 

Den nye kona kan aldri være den som har ansvar for disciplin f.eks. Slike ting må gå gjennom faren mot barna. Faren må fra sin side alltid respektere den nye kona og diskutere avgjørelser med henne først, før han kommunisere utad til barna eller tidligere partner.

 

Hvis ikke din man gjør dette kommer det til å skape utnødvendige konflikter med deg, noe som det tydligvis allerede gjør. Han må helst snakke en gang for mye med deg om store eller små avgjørelser enn en gang for lite! Det kan du si til han! Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei,

 

Takk for svar. Jeg er nokså frustrert om dagen, her går jeg og har termin i dag i tillegg. Han snakker overhode ikke med meg om noe som helst. Jeg får vite ting tilfeldig eller noen få timer før noe gjelder.

Det er utrolig slitsomt og frustrerende da jeg liker å planlegge litt og forberede meg på hva jeg har i vente.

I går hadde jeg en lang samtale med moren til barne, og hun og jeg er helt enig. De har et ordentlig system i deres nye hjem med ny mann.

Men min mann er som en tåke bobble som ikke tar ting så tungt og ikke har forståelse for at alle ikke er som han.

Moren til barnet er også frustrert over sin X.

Skulle gjerne ha flere svar på dette av andre slik at jeg kan bruke ord og uttrykk fra hva dere skriver når jeg på nytt prøver meg på en samtale ang dette temaet.

[emmi - 15.03.08]

Hei, svarer deg selv om jeg ikke er mann jeg da : )

Er i samme situasjon som deg, samboer har 9 år gammel sønn fra tidligere. Vi pratet veldig mye om hvordan gjøre dette både før vi flyttet sammen og det første året. Ting kommer ikke av seg selv, men han hadde og har veldig stor forståelse for at jeg også vil være involvert i bestemmelser som gjelder vår familie og vårt hjem. Oppdragelse, bytte av samværsdager etc er ting som helt klart må avgjøres av de to voksne som bor sammen. Det var hardt for x'n hans å bli vant til de første 2-3 årene, men nå begynner det å komme seg. Hun var vant med å kunne ringe han og mer eller mindre bestemme ting for han. Nå får hun sjelden svar på stående fot angående bytting av helger etc. Vi to som bor sammen må jo først prate sammen og finne ut om det passer, deretter svarer han henne. Samboeren min og jeg prater også mye om oppdragelsen av sønnen hans. Det er jo viktig at vi er enige/stiller opp bak det som sies. Dessuten ville jeg aldri finne meg i å ikke være involvert i regler som lages i vårt felles hjem!

Lykke til, håper du får han på bedre tanker...

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

Blir så fortvilet. Her er et eksempel på noe som skjedde i går.

Sønnen til min samboer får lov å se et program på tv til serien er over. Den går 1 time utover vanlig sengetid, men i går gikk den 2 timer over.

Dvs han ville ikke vært i seng før 2330. Jeg fåreslo at vi kunne ta den opp på video så sønnen kom i seng, da han har skole i dag og 2 prøver.

Min samboer ble sur og sa ikke ødelegg dette og ikke bland deg.

MEN det som skjedde var at sønnen gikk i seng til normal tid på eget insiativ og hadde for første gang ikke tenkt å se på tv`n. (Sønnen hørte ikke vår samtale). Min samboer var furten på meg resten av kvelden og i dag tidlig.

 

Dette kan umulig være normalt og jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå og endre seg på disse sakene.

[ana baroma]

Kjære deg, alt innom denne debatten helt tilfeldig, ikke er jeg mann, men jeg er stemor.

Jeg er en kravstor stemor, med rette. 12 dager i mnd kommer det et barn inn i mitt hjem. Eller vårt hjem. Dette barnet skal ha respekt for meg på lik linje med min mann. Jeg skal på min side ta meg av barnet så godt jeg kan. Ja, jeg forlanger at alle avgjørelser som kan ha innvirkning på mitt liv, skal også gå gjennom meg. Dette gjelder så klart ikke foreldremøter osv, det vil jeg ikke delta på, men i forhold til bytting av samvær, nye rutiner mor mener vi bør prøve osv.

 

Jeg har akkurat like mye oppdragelsesansvar som min mann. Vi er likeverdige i vårt hjem, men selvfølgelig vil barnet alltid sette sin far før meg.

 

Det som er viktig er at man, også som mann, sier at dette er VÅRT hjem, og VI skal ta bestemmelser som angår VÅRT liv. Om det er en avtale om at far kjører sønnen sin på fotballtrening hver mandag, eller bytte av helg, eller endring av samvær - det spiller ingen rolle!!!

 

Vil han ikke snakke med deg om det - så KREV det. Det er ikke et hjem som består av far og barna hans på den ene siden, og du og evt dine/deres barn på den andre.

[Anonym bruker]

Takk for svarene jeg får. Skjønner at ting er helt på kanten i dette huset om dagen. Er så sliten nå, 1 dag over termin og orker nesten ikke tenke mer. Føler meg tråkket på. Jeg har hatt et problemfritt svangerskap og vært svær lite hormonell, noe min samboer også er enig i. Så jeg vil ikke skylde på hormoner heller.

NÅ må jeg få meg energi til fødselen også ta opp kampen med det størtse barnet i huset, min samboer.