Gå til innhold

vår historie om engelen Vetle (litt lang)


mia_mor_med_bebi_i_magen

Anbefalte innlegg

Etter nesten fem år med passiv prøving var vi egentlig sikre på at det ikke ble no felles barn på oss (vi har et særkullsbarn som vi elsker over alt på jord, men vi ønsket oss jo et felles barn også, for å dele graviditet fødsel osv) men somsagt etter nesten fem år og en graviditetstest tatt bare for sikkerhetsskylk, kom det store budskapet nesten som et sjokk. Jeg var gravid!!

Svangerskapet gikk og utenom litt høyt blodtrykk hos meg, så gikk alt helt strålende! En stor gutt var det! i midten av svangerskapet ble han vektestimert til +27 % fikk derfor litt tettere oppfølging for og se hvor stor han ble, da jeg har fødselsangst.

så...fredag for tre uker siden (nøyaktig 3 uker før termin) var jeg på sjekk og ul på sykehuset, han var da 50% større estimert til 4 kg og frisk og sunn som en fisk! pga fødselsangsten min og at han var så stor og frisk, ble vi enige om at jeg skulle igangsettes etter helgen! Det var jo et sjokk at han var så stor og at vi plutselig skulle få baby 3 uker før, så vi hastet ut i skrekkblandet fryd på ikea for å kjøpe seng og sånn.

etter kontrollen på sykehuset fikk jeg akupunktur som skulle modne og prøve og sette igang fødselen.

vi kom hjem og d ble kveld og vi la oss. så midt på natten våknet jeg og gikk på do, hadde litt utflod ok kjente kroppen var urolig. Lå våken entimes tid før jeg sovnet igjen. våkna brått enhalvtime senere, da gikk litt av vannet. jeg reiste meg og det formelig fosset ut! visste jeg hadde mye fostervann men dette var ekstremt, det fosset og fosset og tok jo aldri slutt så jeg fikk kle meg.

vi kom oss avgårde og begynnte den lange veien(har 1,5 t tur til sykehus) vi fikk levert eldstegutten hos tanta si og alt var vel. Så når vi var halvveis skjedde d noe. kvalmen veltet opp, ørene bare suste og synet ble prikkete. det kjentes bokstavlitalt ut som om livet mitt hang i en sytråd. mannen min ringte sykehuset og ambulansen kom oss imøte (har i ettertid fått vite at kroppen min sansynligvis gikk i sjokk pga at barnet i magen var dødt) vi hastet inn på sykehuset og de gikk strax igang med ul apparatet. det var vanskelig for jeg var så dårli og hadde så store smerter at det var vanskelig og ligge på rygg. Jordmor var superstressa og det viste godt. mannen min sa til meg at de sleit med å finne hjertelyd. jeg ble bare sint og glefset at det ikke var no lurt å bekymre meg med sånne utsagn. de lette videre flere leger og fant min puls...jeg var dårlig og svimmel og måtte spy. Så kommer mannen min bort til meg, legger armene rundt meg og sier med tårer i øyene at hjertet til barnet vårt slår ikke lenger...det går ikke opp for meg hva han har sagt, jeg løfter hodet fra bøtta og ser rundt meg...det rår en merkelig voond stillhet rundt meg. ultralyd apparatet ligger i ro. Legene står rundt sengen min...helst stille og alvorlige. da, som et knivstikk i hjetet går det opp for meg...jeg husker bare at jeg hyler nei, nei,nei...som et skadeskutt dyr føler jeg meg.

Så begynner spørsmålet om hva som skal gjøres. jeg forlanger keisersnitt, men legene mener det er ikke forsvarlig.de er redd for og miste meg og. legene lover og gi meg en smertefri fødsel dersom jeg kan gå med på og prøve det. når det ikke er no barn og ta hennsyn til kan de gi meg mye mer smertelindring. jeg går til slutt med på det.

For å gjøre en lang fødselshistorie kortere så gikk det ikke slik. Det ble en 17 timer lang fødsel, med alt av spesialblanda supersterke epiduraler,pedtidin og alt annet de tenkelig kunne gi meg, men ingenting hadde effekt på de enorme smertene. tilslutt når det endelig var full åpning fikk jeg så mye morfin at jeg sovna midt i pressriene. Det tok enda noen timer siden jeg var så sliten og gutten var så stor. dessverre så satt han fast med skuldrene, så de fikk ham ikke ut. Jeg ble klippet så langt det går ann og etter enda en tid klarte ded endelig og få ham ut. Endlig, etter 17 timers helvete...men for hva...for å få lagt den nydelige store engle gutten min på brystet - livløs...død...

Mistet 3 l blod under fødselen og fikk en infeksjon, så jeg ble på sykehuset i 2 dager før vi reiste hjem.

Mens vi var på sykehuset hadde vi Vetle gutten vår hos oss og storebror fikk komme og se ham. før vi reiste hjem ble han kledd i hentesettet, vi la ham i den lille kista og skrudde igjen naglne. vi hadde tatt vårt siste forvel med gullgutten vår...så kjørte vi kista hjem der den skulle stå frem til begravelsen. Det ble en nydelig begravelse, med kun de næreste familie. de som hadde ventet på ham.

storebroren skrev tale og dikt. må bare ta det og med her for synes det er så nydelig!

 

TALE FOR VETLE:

Lillebror vis du hadde levd nå hadde du nok vært et godt, snillt,hjelpsomt, vakkert, klokt og litt rampete barn. Det var synd det som skjedde. Derfor bestemte jeg at jeg skulle skrive denne talen for deg.

 

DIKT TIL VETLE

Roser er røde fioler er blå, folk dør men det er veldig få!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

for en forferdelig historie.

Jeg syns storebrors ord var utrolig vakre! det var sterkt å lese...

som du sikkert har sett før her, så finnes det et forum for oss engleforeldre, det er godt å kunne prate med de som har vært igjennom de samme smerter og opplevelser som deg selv. www.englesiden.com

vet dere dødsårsaken? Tenner et lite lys for nok en liten englegutt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

huff a meg.... dette kunne ikke vært lett for deg/og dine...

dette er noe som ingen fortjener å oppleve.

det var en veldig rørende historie.

 

jeg håper det går bra etter omstendighetene....

 

ønsker deg og dine det beste vidre fremåver.....

 

mange varme tanker fra meg!!!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff det er ikke ord for sånt, bare at det er helt jævelig...

Ingen fortjener å oppleve slikt, har du fått noe svar på hva som evt gikk galt med gutten din??

 

Bruk tid til å sørge, og få noen å snakke med om det trengs... Bruk oss her inne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

nei vi har ikke fått noen svar og kommer nok aldrig til å få d. han var sunn frisk og stoor gutt! (4328g og d var 3 uker før termin)

sansynligvis er d en kombinasjon av en slakk knute på navlestrengen som har blitt stramma til når vannet gikk og mulig at morkaka har løsna litt i d "nappet"

noe annen forklaring finnes ikke

d skulle liksom ikke skje når alt var så font og bra

tror alle overleger på hele sus har sett på saken og ingen forstår d, d blir bar antagelser og kanskje

får høre om vi får vite no mer på 6 ukers kontrollen, skal på sykehuset og ta den snart

ellers så fikk jeg eggløsning allerede 4 uker etter fødsel :))) så vi er godt i gang med og prøve på ny!

sorgen og minnet over vår Vetle forsvinner aldrig da...d må vi leve med resten av livet, derfor tar vi med oss både sogen og d vakre minnet og går videre på veien..

håper d blir en ny graviditet ganske snart, at vi slipper og vente denne gangen

takk for fin respons foresten :))

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...