Stebarn rota til mye vondt!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Slik føler jeg det.

[Anonym bruker]

Blir bare kvalm av denne siden jeg.....

[Anonym bruker]

Synd du føler det slik. For barna kan faktisk ikke noe for at de blir "stebarn", så det er ikke deres feil at du føler slik.

Å legge skylden på uskyldige barn er litt for drøyt synes jeg. Om det er så ille så bør du revurdere levesituasjonen din.

[Anonym bruker]

Om du tenker deg litt om så er det faktisk ikke barna som har skylden men oss voksne som setter de i en uforskyldt situasjon!

[Anonym bruker]

Derfor mener jeg egentlig at når man har fått barn sammen, så bør man holde sammen, selv om man ikke elsker hverandre. Hvis man likevel bryter opp, bør man ta konsekvensen og ikke stifte noen ny familie. Man har jo familie, skilt eller ikke..

[Kreoline]

Selvom man har barn har voksne mennesker behov for et voksen liv også. Man skylder da ikke barna at vi voksne lever igjennom de, det har verken voksne eller barn noe godt av. Selvsagt er det noen som velger å være alene med barna sine og trives med det, men jeg tror de fleste vil prøve på nytt å få en familie som fungere. Mor/far med barn er selvsagt en familie også.

 

Men det man skylder barna uansett hvilke livsform man har, er å gi de trygghet, grenser, omsorg og masse kjærlighet. Når man finner en ny partner må man finne ut om den nye partneren kommer overens med barna og er villig til å gi de en trygg og god hverdag og ikke minst at barna liker den nye partneren. Barna kan ikke lastes for de valg som foreldrene tar, for det er de voksnes ansvar å finne en partner som også aksepterer barna og som barna også liker.

 

Men skal en familie med dine, mine og våre barn fungere, må alle inkluderes både voksne og barn. Steforeldre er også en ressurs for barna, men det kan ikke være slik at steforeldre gir og gir uten å skulle forvente seg noe tilbake, det er ingen tjent med.

 

[ana baroma]

Godt sagt, tidligere "kanskje stemor"!!

Jeg har et eksempel som absolutt BURDE ha endt med skilsmisse for mange år siden. Mine svigerforeldre er gift, ikke på talefot i 9 av årets 12 mnd (og det er faktisk ikke en overdrivelse). De snakker ikke sammen, sier ikke hvor de drar, om de er på jobb, beskjeder blir ikke gitt, osv. Sånn har det vært siden min mann (som er eldst) ble født. De er ikke glade i hverandre, og stort sett liker de ikke hverandre.

Ungene hadde fått et bedre liv om de hadde skilt lag, og de hadde nok fått et bedre liv begge to omn de hadde gjort det. Men ekteskapet skal ikke brytes, uansett... Og ungene har betalt, og betaler fortsatt prisen.

[Anonym bruker]

Jeg mener helt klart at barn kan være rota til mye vondt. Men jeg mener også at ingen er født dårlige mennesker. Vel de vites vel egentlig ikke.

Akkurat hvor på utviklingstrinne den frie vilje slår inn, vet jeg heller ikke, det varierer sikkert fra barn til barn.

Kan sikkert diskutere i det vide og det breie om hvor fri viljen egentlig er, eller om den er et produkt av ytre forhold, eller ytre og indre forhold.

 

Men jeg føler det er stor forskjell på en 5 åring som får raserianfall fordi pappa leier med stemor, enn for eksempel en 16 åring som bevisst går inn for å være utrivelig mot pappas nye dame, samme hvem hun er, eller hva hun gjør.

 

Det finnest faktisk mange fæle folk der ute i den store verden, og det er nok ikke alle av dem som var like hygglige som barn heller. Når skal de stå til ansvar, ........ ALDRI?

[Maud]

Alle må vel stå til ansvar for sitt uansett hvor gamle de er. Min sønn måtte være med og rydde etter seg f.eks. da han var 3 hvis han rev ned noe med vilje. Men å skulle stå til ansvar for at man er et ondt menneske, det kan man ikke kreve av et barn. I straffelovens forstand er man ansvarlig fra man er 15, da kan man få en dom. Allikevel er det foreldrene som står ansvarlig for bøter barna pådrar seg helt til de er 18. Et eller annet sted mellom den rasende 5-åringen og den ufordragelige 16-åringen er det en eller flere voksne som ikke har gjort oppdragelsesjobben sin godt nok. Det er de som burde stilles til ansvar!

[Gjest]

Støtter dette jeg Maud.

Innlegget var i og for seg dumt, for alle vet at barn blir et voksent menneske takkevære vå hjelp i oppveksten og dems personlighet.

Skulle barna blitt hefset pga sin personlighet er det vel kanskje noe galt med voksne.

Vi må gjøre det beste ut av ting uansett hvordan personlighet. Kanskje man ikke prøver godt nok eller gir opp for lett....

[Anonym bruker]

Jeg har en kommentar som nok er et lite sidespor til temaet: ingen liker å tenke på at barn kan være genuint ondskapsfulle! Det er vel nok av beviser på at ihvertfall voksne kan være ondskapsfulle, eller såkalte psykopater. Man regner vel med at 1-3% av befolkningen er "psykopater." Videre, så vidt jeg har forstått, mener man at psykopati er en medfødt, hjerneorganisk betinget tilstand. Ergo finnes det muligens også ondskapsfulle barn?

 

Jeg vet ikke! Jeg har en venninne som har 2 barn, en gutt på 7 og en yngre jente. Guttungen har all sin dag lagt seg i selen for å plage jenta, med metoder som bare er blitt mer utspekulert jo eldre han blir. Moren sier selv at hun mistenker at gutten ikke er i stand til å føle kjærlighet, omsorg eller ansvar. Nå skal ikke jeg påstå at han er psykopat. Men jeg synes man bør tørre å åpne muligheten for at ikke alle er i stand til å føle f.eks. empati.. Man kan være gode foreldre likevel.

[Anonym bruker]

oppklaring: en god forelder må selvfølgelig være empatisk - det betyr ikke at man nødvendigvis lykkes i å lære bort empati til et barn som kanskje ikke er i stand til å lære det...

[Maud]

Noen oppklaringer - det finnes ingen psykopatdiagnose lenger. Dermed er det heller ikke mulig å si hvor mange som fyller diagnosen. Personlighetsforstyrrelser av ulike slag er fortsatt diagnoser, men ingen av de diagnosene man bruker nå er totalt samsvarende med diagnosen psykopat. Det finnes grunnlag for å anta at personlighetsforstyrrelser kan knyttes til en biologisk sårbarhet, men det er ingen hjerneorganisk "plassering" som er dokumentert, ei heller en nevrotransmitter (signalstoffene i hjernen) som kan knyttes til personlighetsforstyrrelser. Man antar at den biologiske sårbarheten utløses av hendelser i barndom/tidlig ungdom.

 

En gutt på 7 uten empati har helt klart et problem, men ingen ville diagnostisere det som en personlighetsforstyrrelse. Jeg tenker raskt i retning av Asperger. Det ER vanskelig å lære bort empati, men det går an til en viss grad. Man kan i hvert fall gi barnet oppskrifter på hva det skal gjøre i bestemte situasjoner. Jeg blir bekymret av at moren gir ham en så negativ beskrivelse så tidlig og lurer på hvordan han kommer til å beskrive seg selv etter hvert...

[Anonym bruker]

Klart det finnest vondskap i barn. Eg studerte i England for nokre år sidan, då var det to gutar på 10 år, som tok med seg ein 2 åring som hadde gått seg bort inne på ein butikk, og steina han til døde.

Kan ungar gjere slikt, er det ikkje unaturleg at ungar fint kan gjere kvardagen sur for stemor og alle andre i familien.

Der finnest ulike personligheitar, diagnoser og anna. Personlegheitsforstyrringar i barn er eit tema, desverre.

[Maud]

Det er klart det finnes ondskap i barn, det er vel ikke det som diskuteres her? Jeg mente og mener at det ikke finnes barn som er utelukkende onde og som er født sånn. Det finnes helt klart barn som ikke har hatt voksne som har klart å oppdra det til å la være å utføre onde handlinger. Noen barn er det svært vanskelig å lære dette til, de har en medfødt mangel når det gjelder å utvikle empati. De kan derfor utføre onde handlinger, men det er ikke det samme som at de er onde. Barn er dessuten født med ulikt temperament som i sin tid er forløper til en voksen personlighet (dersom man da antar at personlighet er en statisk enhet, det er en stor psykologisk diskusjon). Det som er helt klart er at det i diagnosesystemene for barn ikke finnes persolighetsforstyrrelser. Man kan riktignok kjenne igjen noen trekk når man går tilbake i tid og ser hvordan en med personlighetsforstyrrelse fungerte som barn, men disse trekkene kan man også finne hos barn som ikke utvikler de symptomene som kreves for å få denne diagnosen.

 

Dette er jo en stor og spennende diskusjon for både filosofer, psykologer og teologer - er ondskap medfødt, finnes det en arvesynd, hvorfor klarer noen seg tross "dårlig oppdragelse" mens andre utvikler svært antisosiale trekk selv om de har fått vanlig oppfølging. For min del synes jeg det er best å tenke at barn fødes med forskjellig sårbarhet og disposisjoner, men at hva de voksne gjør er avgjørende for hvordan det går. Mener fortsatt at det ikke er stebarna i seg selv som er roten til mye vondt, men at de voksne tillater at barna oppfører seg på en måte som påfører andre noe vondt.

[Anonym bruker]

Velger å skrive dette med anonym siden jeg er her ofte men da ikke vil at dette skal kobles til meg.Litt sårt tema.

MIn sønn 11 år har en far som har alle mulige tenkelige diagnoser, manisk depresiv, ustabil,aggresiv osv. Jeg var 17 når jeg var gravid og ved hjelp fra min mor kom jeg meg vekk fra han.

Min sønn har aldri hatt noe med faren å gjøre,

Men en ting som hele tiden følger meg er: vil min sønn ha arvet utbrudd? ha annlegg til å bli deprimert? Osv

Dette er vanskelig.

Min sønn i dag er et skole lys/klisterhjerne hehe flinkere enn meg. Han har alltid vært flink til å høre, kjempe snill osv.

Jeg har i alle år jobbet med det at man faktisk skal ha samvittighet.... og min sønn har det, han er ikke lik sin biofar overhode.

Eneste han er overfølsom.Han blir fort lei seg og kan gråte når han har darlig samvittighet og slikt.

Men redselen vil alltid være der.

[Maud]

Du har jo sikkert lest masse om dette, men bipolar lidelse er altså arvelig. Ikke i noe 1:1 forhold, men det er en forhøyet risiko for manisk-depressivitet med en forelder med den diagnosen.

 

Skjønner at det er vondt og vanskelig for deg og at det er vanskelig å sette ord på det og snakke med andre om det. Kanskje er det også lurt, da vil ikke folk rundt (ikke de aller nærmeste, men resten) bli farget i sitt syn på ham og møte ham med en forventning om at han "kan jo klikke en dag". Jeg er sikker på at du har gjort en glimrende jobb når det gjelder sønnen din. All ære til deg som har tenkt så klart og jobbet så hardt! Ekstra imponerende at en som ble mor så ung har fått til så mye. Når sønnen din nå har empati og samvittighet, er skoleflink og har en mamma som stiller opp, har han mye vekt på pluss-skålen sin. I minus-skålen har han pappas gener og en biologisk sårbarhet og det er det ikke så mye du kan gjøre med. Du kan følge med og sørge for at han får hjelp hvis det på noe tidspunkt kommer en situasjon der han trenger den hjelpen. Forhåpentligvis kommer dere aldri til den situasjonen.

 

Redselen er der, håper du har minst en der ute i den levende verden som den redselen kan deles med. En som tåler å høre på deg uten å bagatellisere og som kan støtte deg i dine vurderinger og valg du gjør som mamma.