Jeg tenger deres tanker om mine tanker

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har hatt det tøft. Begge har traumatisk barndom og oppvekst. Vi elsket hverandre dypt men vet ikke lenger. Det føles som jeg ikke kan leve uten han. Vi har det på mange måter godt og trygt sammen. To fine barn og vi passer godt sammen som foreldre. Men tøffe tak med avrusning av han på speed de to første årene, dårlig økonomi, studier på begge og småbarn har tæret hardt her.

 

Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep som barn. det gikk helt greit frem til største barnet var 1,5 år. Da begynnte det å skjære seg. Typen sprakk av og til og jeg orket ikke sex pga depresjoner etter fødsel. HAdde sex frem til dette altså, men da stoppet det opp.Noen ganger "voldtok" han meg i frustrasjon over at jeg hadde forandret meg og fordi jeg hele tiden sendte doble signaler. Det ble slutt halvåret etter og vi var fra hverandre noen mnd. Vi ble sammen igjen fordi vi savnet hverandre. Føler han er min soulmate.

 

MEN- idag fikser jeg ikke at han tar på meg. Jeg fikser ikke å ta på han. Jeg har mistet respekt og kjærlighet. Vi har sex, men da må jeg "ta meg sammen"Jeg beundrer han ikke lenger. Er så avhengig av å beundre mannen min. Dere som har vært gift en stund-beundrer dere fortsatt deres mann eller dame? Jeg er så usikker på hva som er normalt. Tenker at det har med livssituasjonen vår og og at det vil bli bedre snart. snart får vi mere penger og barna blir litt større og mer tid til å pleie forholdet. Men jeg føler at noe er alvorlig galt når jeg ikke orker ta på han og jeg grøsser når han gir meg en klem. Tenker det er posttraumatisk stress men vet ikke helt eller. Jeg drømmer om en trygg selvsikker mann som kan være sterk. Som har orden på hodet sitt og økonomien sin. Jeg har verdens snilleste mann, men han er mer som en tenåring. Huff.. Hva sier dere?