Jeg er så fortvilet nå!

[Anonym bruker]

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Har en datter på halvannet år sammen med samboeren min. Vi ble gravide med engang vi ble sammen, og hadde muligens ikke vært sammen nå hadde det ikke vært for barnet vi har. Vi har hatt det forferdelig vanskelig hele tiden. Han er veldig innesluttet, og blir sint altfor ofte. Han snakker veldig negativt til jenta vår, sier ting som: "ikke si mann, snakk skikkelig du vet at det heter vann". osv... Ser bare hvor lei seg hun blir da, vil ikke at hun skal føle seg usikker, og kanskje mindreverdig etterhvert hvis det fortsetter sånn. Han sier også ting som: "nei, mamma vil ikke være sammen med deg nå, hun vil heller sove." (Dette er hvis jeg får sove litt lenger, kanskje en lørdag i måneden. Jeg gjør alt husarbeidet, og han klager hele tiden på at jeg er rotete osv. Har så vanskelig for å gå fra han. Vil ikke mislykkes overfor datteren min, at hun skal få et vanskelig liv med skilte foreldre. Må si at han er flink med henne også, men tåler veldig lite før han blir sint, og mye av det han gjør er fordi han er utrolig umoden. Vil aller helst at han skal skjerpe seg, slik at vi kan fortsette å være sammen. Hvordan kan jeg få han til å forstå at han ikke kan fortsette sånn som dette?

[Anonym bruker]

Huff, ke vet ikke. Han høres ut som en forferdelig type som snakker sånjn til et lite barn.

Har mest lyst til å si at du må kaste han på hodet ut.

Det er ikke bra for ei lita jente å høre sånt. Tenk å rette på en som er s liten når hun sier "feil"! Det er til å bli på gråten av!! Det KAN du ikke la han gjøre mot henne!

[Gjest]

Du mislykkes ovenfor datteren din hvis du blir i et forhold der en ikke blir respektert i det hele tatt. Hun lærer av hva du gjør, husk det. Så¨finner nok hun også en koslig mann som snakker respektløst og nedsettende til henne.

[Anonym bruker]

Det du skriver her gjør meg skikkelig lei meg. Tenk å snakke så nedsettende og krenkende til en liten datter, en liten frøken på halvannet år som gjør så godt hun kan for å lære seg de vanskelige tingene i verden. "snakk skikkelig..." osv, har du hørt på sprøyt!!! Og det samme med å snakke slik om deg til henne. Herregud, han bryter jo ned den skjøre selvtilliten jenta deres bruker hver dag, hvert sekund, på å bygge seg opp! Denne alderen er sååå viktig for den lille når det gjelder å bygge seg opp en identitet, selvtillit og trygghet. ALT grunnlag for videre utvikling i livet lages nå, vær klar over det! Og da bør, og må, du som mor se slike faresignaler og tenke på hva som er det beste for henne - datteren din, og deg! Det er slettes ikke alfa omega om en lykkes i livet sitt at en vokser opp med foreldre som bor sammen. Jeg vil heller si omvendt, du kan være med å ødelegge livet hennes ved å velge å bo sammen med slik en mann. Han virker ikke å være god for verken henne eller deg. Så kjære deg - ta ansvar - du har ikke bare deg selv å tenke på! Du vil få en større byrd å bære, og dårlligere samvittighet, jo lengre du tillater deg å holde sammen med denne umodne, uansvarlige og egoistiske mannen!!!

[Anonym bruker]

Ja, det stemmer. Men han vil jo fortsatt være sammen med henne om vi går fra hverandre... Han kommer til å ha henne alene, og da kan får jeg ikke vite hva som foregår mellom dem... Har snakket med han om dette, og han sier han ikke skal gjøre det mer. Er så rasende på ham, for det virker ikke som om han forstår hvor utrolig galt det er. Jeg er så utrolig glad i jenta mi, og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre! Jeg ser jo at dette med å snakke nedsettende til meg, og henne er noe han har fra sin far, og sånn blir det jo dessverre ofte i familier. Det første jeg la merke til når jeg traff foreldrene hans var at faren alltid retter på mora hans, aldri hjelper henne på kjøkkenet osv... Han har også vært veldig bortskjemt hjemme, og det har gjort ham til en stor drittunge. Sier ikke at de har all skylda, men en del av den ihvertfall. Det virker som om han er sint på dem for noe, men vil ikke si hva. De har et dårlig og lite åpent forhold, og slik er han overfor alle. Jeg føler bare at alle har så høye krav til meg, opplever press fra alle kanter. Foreldrene mine og hans vil helst at vi skal holde sammen,og til og med læreren min sier det er bra jeg er i et samboer forhold. Gruer meg sånn til å eventuelt måtte si fremover, at nå er jeg alenemor.... Egoistisk av meg, men sånn er det bare. Fortsetter denne atferden er det helt klart jeg må pakke sakene mine, og flytte. Det er bare det at jeg håper så inderlig at han skal forandre seg, og jenta vår skal få et trygt og stabilt hjem.

[Anonym bruker]

Tror ikke du skal ha så store forhåpninger om at han skal forandre seg. I mellomtiden blir bare du og din datter ulykkelig. Noen ganger får man det bedre alene. Ikke en mann for enhver pris.

[Anonym bruker]

Trist å lese hvordan han snakker til datteren deres... Forstår godt at du vurderer å gå fra han..

Jeg lurer på en ting...vil du være sammen med han kun for datteren din sin del? Eller elsker du ham? Om du elsker ham, så er det kanskje verdt å sloss for..i hvertfall prøve? Hva med å oppsøke hjelp? Om han har problemer fra fortiden, så kanskje han hadde hatt godt av å prate med noen? Kanskje dere kunne oppsøkt noen som kan hjelpe ham med kommunikasjon?