Andre stemødre som vurderer å bli alenemor? (gå fra mann og stebarn)?

[Anonym bruker]

Jeg vet særiøst ikke om jeg orker dette mere!Jeg er ung og har en liten baby å ta vare på!!Føler at livet mitt snart skal gå i grus,jeg orker bare ikke alt maset fra biomor og kranglinga med sambo PGA biomor!!

Helst kunne jeg ønske mors barn bare kunne bo med henne på fulltid!

Sambo å bio er ikke enige om en eneste ting!Men sambo vil ikke si fra seg farskapet eller noe...forstår han jo også!!Men barnet har ikke godt av den kranglinga heller da hun kun er 2 år gammel!!

Skal jeg gå?Har snakt med andre som sier jeg bør,for det kommer aldri til å bli bedre...tvert imot....Nå begynner jeg bare grine....

Må vel snart ha psykologisk hjelp...føler meg så jævlig fanget!!

Føler jeg, sambo å jenta vår lever UNDER biomors bestemmelser!!

det er en JÆVLIG tung følelse!!

[Anonym bruker]

Du er vel ikke fanget, som tross alt kan vurdere å bli alenemor!

 

Det eneste alternativet din sambo har (om han ikke orker å fortsette med deg) er å bli dobbelt samværsfar med to ekser som begge bestemmer en hel del og ikke liker hverandre. Dét kaller jeg å være fanget.

 

Ville du vurdert å gå om det var han som ble alenefar denne gangen, med mulighet til å behandle deg slik eksen hans behandler ham?

Sånt skjer ikke, og vær glad for det!

 

P.S: Ja da, jeg VET at det er "barnas beste" at mødrene alltid får barna om de ønsker og er i stand til å ta seg av dem. Også slike mødre som din manns eks.

[ana baroma]

Huff, ikke lett:(

Har dere forsøkt ALLE muligheter? Forsøkt å finne nye løsninger? Her må forresten mannen din ta et skikkelig grep om sakene, og være villig til å finne løsninger dere kan leve med alle sammen. Ønsker han virkelig at ting skal ende sånn??

 

ønsker dere lykke til uansett utfall:)

[Kreoline]

Men denne mannen har jo selv satt seg i situasjonen. Han må da være såpass at han forstår at nå er det den nye familien som gjelder med alle barna. Det er trist når fedre ikke greier å sette ned foten for biomor. Det er selvsagt ikke bare biomor som har feil vil eg tro, men far må prioritere den nye familien nå.

 

Forresten, forstår jeg ikke at du angriper henne som om det er hennes feil at mannen hennes og stebarnas biomor aldri er enige om noe ting. I en slik situasjon trenger hun råd og ikke angrep.

[Anonym bruker]

Vi var lenge i samme situasjon. Levde under biomor som du seier. Eg sat med ein liten baby, og ein familie på halv-åtte.

Det har no teke slutt. Eg sat hardt mot hardt. Eg krevde og at me gjekk til rådgjevning, noko som det kom mykje godt utav. Han fekk hjelp til å sjå at ho ikkje kjem til å ta ungane frå han, fordi ho klarer seg ikkje utan, men mest av alt fekk han sjå at han har vore, og er veldig generøs mot henne og barna. Det er slutt på det dårlege samvitet. Han kan no konsentrere seg om vår heim, alle ungane inkludert, og føle det er greit.

Det eg slit med er at det tok så lang tid, og det at han ikkje greidd å innsjå det sjølv, utan rådgjevning, og eit ultimatum. Eg sa det til han mange ganger, men det hjalp visst ikkje, gadd ikkje eingang høyre.

Det er veldig nedbrytande å måtte mase på mannen sin om å vere med å dra lasset for vår heim, når han gav så mykje til dei.

Det er eit stort svik, og eg har store problemer med å legge det bak meg, fordi om han har endra seg no, og alt er annleis.

Han lot det skje. Det skulle han ikkje ha gjort. Kjempe dusten! Det har fått meg til å tvile på de mest grunnleggjandei vårt forhold, er han glad i meg, eller er ha det ikkje. Men no er det så mange positive ting som er mykje større en dette, og eg har bestemt meg at det beste å gjere, er å gå vidare saman.

 

Så ja eg har vurdert det, men ikkje gjot det.

Mitt råd er at du må klare deg sjølv, same om du blir eller går. Så får han velge kven han vil dilte etter. Men skal det bli deg, må premissane endrast. Du kan jo ikkje la babyen dykkar vekse opp, å sjå at faren ikkje set deg først.

[Anonym bruker]

Angriper jeg HI som om det er hennes feil at mannen hennes og stebarnas biomor aldri er enige om noe ting? Jeg har da bare skrevet at det er ham som er fanget i mye større grad enn hun er det.

 

Han har selv satt seg i situasjonen, ja. For det første ved å få barn med henne som ble hans eks, og for det andre med å være av det kjønnet som barnet ikke blir boende fast sammen med etter bruddet, og som det derved er mye lettere å hersje med.

 

Men "kanskje stemor": Selv om jeg påpeker at han er fanget i større grad enn henne, så synes jeg likevel synd på henne. Livet for både henne og ham hadde vært så mye bedre om hans eks hadde vært mer rimelig, eller hans stilling hadde vært like sterk som eksens.

 

Og vil du at jeg skal gi HI et råd, så får det bli:

Benytt din rett til å beholde fellesbarnet ved brudd, og bli alenemor. Om denne retten muligens kan ha noe med kjønn å gjøre er uinteressant. Du HAR den retten, og det gir deg mulighet til å gå, uten å miste den daglige omsorgen for dine egne barn.